Undergrunnstegneserier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Undergrunnstegneserie»)
Portrett av Robert Crumb, 2009

Undergrunnstegneserier er voksne tegneserier som er vanligvis produsert og distribuert utenfor de etablerte miljøene og kanalene, og de kan også skille seg fra ordinære tegneserier i innhold. Grensene mellom en ordinær tegneserie og en undergrunnstegneserie er i Norge og i andre land i dag mer et spørsmål om en historisk avgrensning eller en litterær sjanger, ettersom etablerte forlag også utgir undergrunnstegneserier og mangfoldet av ulike sjangre er samtidig så stort at undergrunnstegneserie som begrep ikke gir mening i samme grad som i undergrunnstegneserienes storhetstid på slutten av 1960- og fram til midten av 1980-tallet. Alternative tegneserier er et rundere begrep uten det samme historiske ankerfestet som undergrunnstegneserier er befestet med, men dette begrepet er helst benyttet om de serier som kom etter undergrunnstegneserienes storhetstid. Med undergrunnstegneserier refererer man til alle tegneserier som faller utenfor de etablerte utgivelser; det kan være serier som er produsert av amatører i lite opplag, eller det kan være serier som har en smal sjanger, som eksempelvis doprelaterte serier, politisk eller religiøst ekstreme serier, eller med et seksuelt innhold som gjør dem uegnet for distribusjon i etablerte kanaler («overgrunnen»). Et annet begrep for undergrunnstegneserier er motkulturell serier da de i et historisk perspektiv var en del av kulturelle strømningene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet.

Undergrunnstegneserier er begrep som først og fremst viser til en historisk epoke i USA, selv om mange vestlige land har hatt og har tradisjoner på det samme. I USA ble tegneseriene angrepet av myndighetene, autoriteter og puritanere1950-tallet, noe som første til at tegneseriebransjen regulerte seg selv ved å innføre et sett med retningslinjer på hva som kunne trykkes; Comics Code Authority. Denne la sterke begrensning i avbildning i bruk av narkotika (dop), seksualitet og vold, og indirekte også politisk kritikk av det bestående samfunnssyn.[1] Underforstått ble tegneserier også definert som en litterær sjanger rettet utelukkende mot barn, og noe barn sluttet å lese straks de ble modne nok. På slutten av 1960-tallet dukket det opp alternative tegneserier i USA som bevisst brøt med de overstående begrensningene: de var ikke tegnet og fortalt for barn, de inneholdt avbildninger av bruk av narkotika, uhemmet sex og vold, og tidvis også politisk kritikk av det bestående. Tegneserier i USA blir kalt for «comics», og sistnevnte ble derfor subtilt kalt for «comix» eller «komix». Ettersom de nødvendigvis ble utgitt på egen hånd, og spredt og solgt i alternative kanaler, som norske motstandsaviser under den tyske okkupasjonen i løpet av den andre verdenskrig, ble de kalt for «undergrunnstegneserier».

I USA var undergrunnstegneserier mest populær i tiden 1968 og 1975. Mange av disse seriene manglet større kvalitet utover at de brøt med de nevnte retningslinjene, og mange var dårlig tegnete øvelser i amatørpornografi i tegneserieform. Side om side med den som var av simpel eller primitiv kvalitet dukket det opp en rekke unge kunstnere som eksellerte i eksperimentelle serier eller i serier som bare var annerledes ved at de holdt en litterær kvalitet som tidligere var ukjente for amerikanske tegneserier; politiske temaer som miljøvern eller politisk feminisme. Noen av de fremste navnene som dukket opp på slutten av 1960-tallet, som Robert Crumb, Gilbert Shelton, Art Spiegelman og andre, har beholdt den posisjon som undergrunnstegneseriene skaffet dem, lenge etter at undergrunnstegneseriene som fenomen var hovedsakelig over. De særeste formene for utnyttelse av tegneseriemediet blir i dag kanskje spredt på Internett framfor spredt via et lite opplag på en kopimaskin eller enkel trykkeripresse som i undergrunnstegneseriens storhetstid. De historiske undergrunnstegneseriene skaffet seg en posisjon og en innflytelse i samtidskulturen som var merkbar i andre medier; i etablerte tegneserier, i billedkunsten, i fjernsyn og film, og bidro på generelt nivå å øke toleransen, mangfoldet og den kulturelle ytringsfriheten.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie i USA (1967-1972)[rediger | rediger kilde]

Omslaget på et hefte av de såkalte «Tijuana bibler».

I tiden mellom slutten av 1920-tallet og slutten på 1940-tallet produserte anonyme tegnere pornografiske tegneseriehefter ved å lage dårlige etterligninger av kjente tegneseriefigurer, uten tillatelse av rettighetsinnehaverne, som drev seksuelle aktiviteter. Disse heftene ble blant annet kalt for «Tijuana bibler»[2] Disse heftene har ofte blitt sett på som en historisk forløper til de senere undergrunnstegneseriene selv om det ellers ikke var noen direkte kobling annet enn i likhet i form og spredning.[3] Tidlig undergrunnsserier opptrådte sporadisk tidlig og på midten av 1960-tallet, men ble ikke et fenomen før etter 1967. De første undergrunnstegneserier i USA i moderne forstand var personlige verker som ble laget for venner og andre tilfeldige kjente, og i tillegg ble det gjort en del serier som kom på trykk i noen alternative aviser.[4]

De amerikanske undergrunnstegneseriene dukket på slutten av 1960-tallet som antitesen til de tradisjonelle tegneserieheftene. De første eksemplene fokuserte på emner som var kjente og kjære for motkulturen: lette rusmidler, politikk, rockemusikk og seksuell omgang med det andre kjønn. De ble kalt for «comix» for å skille dem fra tradisjonelle «comics». X’en framhevet også det amerikanske systemet med å gradere filmer for visning til bestemte aldersgrupper. X-rated betydde kun for voksent publikum. Undergrunnstegneseriene signaliserte sterkt at det ikke var barnslig lesning. Mange av de felles aspektene i undergrunnstegneseriene var svar på de strenge begrensningene som var påtvunget etablerte serieforlag med Comics Code Authority som forbød utgivelser som avbildet vold, sex, narkotika og annet sosialt relevant innhold som isteden i stor grad fikk utløp i undergrunnstegneseriene.[4]

Amerikanske undergrunnstegneserier var sterkt påvirket av forlaget EC Comics og særlig de bladene som var redigert av Harvey Kurtzman, inkludert MAD. Kurtzmans magasin Help! inneholdt de første tegningene og seriene av tegnere som siden ble velkjente navn i undergrunnen, blant annet Robert Crumb og Gilbert Shelton. Andre tegnere utga sine ting i studentaviser før de ble kjente i undergrunnen.[4]

Robert Crumb solgte sitt første utgivelse på hjørnet av Haight-Ashbury. I 1968 var Haight-Ashbury hippikulturens episenter.

I 1962 utga Frank Stack (under dekknavnet «Foolbert Sturgeon») en samling av sin tegneserie The Adventures of Jesus («Jesus på eventyr»), og denne serien har blitt kreditert som den første reelle undergrunnstegneserie, blant annet av Gilbert Shelton.[5] Kravet står og faller på definisjonen av en undergrunnstegneserie. Jesus' eventyr besto av en fanzine på 14 sider som var fotostatkopiert og sirkulerte blant en mindre gruppe venner og interesserte, og ble ikke solgt før lenge senere da den ble «offisielt» utgitt.[6][7] Tegneserieindeksen The Kennedy Guide har lansert to serier fra 1963 som de aller første: Vaughn Bodés Das Kämpf[8] og en tittelløs serie av Robert Ronnie Branaman[9] Stacks serie om Jesus ble første gang trykket i 1964, og kom da etter de førnevnte, om man ikke tar hensyn til det første fotostatkopeirte opplaget.[10]

I tillegg nevnes også at de første opptredende av Wonder Wart-Hog («Det vidunderlige vortesvinet») av Gilbert Shelton var i det kortvarige studentbladet Bacchanal #1 og #2 i 1962 og Robert Crumbs tidlige eksperimenter i fanzine ProJunior som kandidater. Med Gilbert Sheltons støtte har hippiutgaven av Jesus blitt stående som den første amerikanske undergrunnstegneserien, ikke minst for at den er svært passende som innledning til motkulturfenomenet. Stacks status som en pioner i amerikansk undergrunn er dog ikke betvilt.

I 1968 utga Robert Crumb sin første hefte, Zap Comix, og solgt opplaget fra en barnevogn på gatehjørnene i Haight-Ashbury. Heftet var finansielt suksessfullt og fra utgivelse # 3 av samme tittel ble det utgitt av langt mer profesjonelle utgivere som Print Mint. Zap ble det første reelle undergrunnstegneserien som utviklet et marked for andre tilsvarende serier. Fra å være et solohefte bestående av utelukkende Robert Crumb ble det også fylt med andre tegnere som markerte seg i glansen av Crumbs økende berømmelse. Robert Crumb var både eksperimentell og kommersiell tilgjengelig, og samtidig svært produktiv. Han begynte å utgi en rekke med andre titler, blant annet Despair, Uneeda (begge utgitt av Print Mint i 1969), Big Ass Comics, R. Crumb's Comics and Stories, Motor City Comics (alle utgitt av Rip Off Press i 1969), Home Grown Funnies (Kitchen Sink Press, 1971) og Hytone Comix (Apex Novelties, 1971), og i tillegg til å grunnlegge de pornografiske antologiene Jiz og Snatch (begge på Apex Novelties, 1969).[4]

Undergrunnen hadde sin sterkeste suksess og største etterspørsel i USA mellom 1968 og 1975 med titler som ble innledningsvis distribuert gjennom såkalte «Head Shops», hippibutikker som solgte røykeutstyr og brukskunst for hippier og blomsterbarn. De fleste undergrunnstegneseriene var hefter i A4 i svarthvit med omslag i farger. Omslagene var ofte bevisst formet for appellere til dopkulturen, og etterlignet LSD-inspirerte plakater for rockeband som allerede var populære. En del plakattegnere forsøkte seg også som tegneserietegnere, men de var ofte mer interessert i den kunstneriske tegningen enn å fortelle en historie, og var mindre tilgjengelige for publikum enn eksempelvis Robert Crumb og Gilbert Shelton som både var stødige håndverkere og samtidig fokuserte på å fortelle en historie. Crumb har uttalt at undergrunnstegneserienes appell var nettopp dens mangel på sensur: «Folk glemmer at det var hva det hele handlet om. Det var hvorfor vi gjorde det. Vi hadde ingen som sto over oss og sa «Nei, du kan ikke tegne det» eller «Du kan ikke vise det». Vi kunne gjøre akkurat hva vi ville.»[4] Å lese særlig Crumb var en salig blanding av å la seg underholde av den sprelske humoren, nikke anerkjennende til de motkulturelle referansene, og la seg sjokkere av de hemningsløse seksuelle grovhetene. Påstandene om et slektskapet tilbake til «Tijuanabiblene» var derfor ikke urimelige.

Flere undergrunnstegnere lagde parodier eller ga hyllest til de tegneserier som de lest som barn, eksempelvis romantikktegneserier som First Love fikk en mer «voksen» utgave som Young Lust.

Robert Crumbs best kjente figurer omfattet underlige og særegne skikkelser som Whiteman, Angelfood McSpade, Fritz the Cat og Mr. Natural. Crumb tegnet også seg selv som en figur og portretterte seg selv ofte som han i stor grad ble oppfattet — som en vemmelig, sexbesatt intellektuell. Mangfoldet i hans serier var stort, og tilhengerne kunne nærmest velge mellom hvilke sider av ham som de ønsket å følge, og mange andre tegnere forsøkte å imitere ham. Han fikk også mange kritikere som mislikte ham sterkt. Mens han ble roset for sine sosiale kommentarer og visuelt sterke tegninger ble han også kritisert for det kvinnehat som også framsto i seriene. Den kvinnelige undergrunnstegneren Trina Robbins uttalte om Crumbs store status at «Det er merkelig for meg hvor villig folk er til å overse det heslige mørket i Crumbs serier [...] Hva i helvete er så morsomt med voldtekt og mord?»[4]

Gilbert Shelton er blitt berømt for sin satire og genuine sans for hva som er morsomt med superheltparodien Wonder Wart-Hog («Det vidunderlige vortesvinet», utgitt på Millar, 1967), og serien om The Fabulous Furry Freak Brothers («De fabelaktige frynsete frikebrødrene», Rip Off Press, 1971) om tre motkulturhelter som tilbrakte all sin tid med å skaffe seg dop og unngå politiet, iblandet sosiale kommentarer. Shelton unngikk temaer som sex og nakne kvinner, men er desto mer humoristisk doprelatert, ikke minst i heftet Feds 'n' Heads, utgitt av Print Mint i februar 1969.

S. Clay Wilsons arbeid er preget av provoserende vold og stygg sex. Mange følte seg frastøtt av Wilsons tegneserier som også bidro til Zap og utga Bent (Print Mint, 1971), Pork (Co-Op Press, 1974) og The Checkered Demon (Last Gasp, 1977). Spain Rodriguez tegnet for magasinet East Village Other før han ble kjent i undergrunnen. Hans arbeider er ofte militant politisk, og han skapte figurene Trashman, Zodiac Mindwarp (East Village Other, 1967) og Subvert (Rip Off Press, 1970). Mens Zap var den beste tittelen som utga antologier, fantes det også andre blader som samlet ulike tegnere, blant annet Bijou Funnies, en utgivelse i Chicago som ble redigert av Jay Lynch og var meget påvirket av bladet MAD. San Francisco-antologien Young Lust (Company & Sons, 1970), som både drev parodi med den romantiske tegneseriesjangeren fra 1950-tallet og stundom avbildet seksuelle aktiviteter hadde serier av blant annet Bill Griffith og Art Spiegelman. Sistnevnte var godt etablert da han hoppet av til fordel for den kunstneriske friheten i undergrunnen.

Spiegelman drev unike eksperimenter med tegneserieformen, men hans mest tradisjonelle serie i dens ytre form var også den mest dypfølte: i 1972 tegnet han en fortelling på kun tre sider kalt MAUS som handlet om de nazistiske jødeutryddelsene under den andre verdenskrig hvor han presenterte jødene som mus og nazistene som katter. Denne slapp ikke taket og han utviklet den til full tegneserieroman et titalls år senere, Maus. Den er også utgitt i Norge, i to bind i 1987 og i en ettbindsutgave i 1993. Også i 1972 utga Ron Turners forlag Last Gasp ut et hefte av Justin Green, Binky Brown Meets the Holy Virgin Mary, en nådeløst ærlig og angstfylt beskrivelse av en katolsk oppvekst som fikk større betydning i tiden etter enn da den ble utgitt. Den bekjennende selvbiografiske seriefortellingen ble en avgjørende inspirasjon for blant annet Robert Crumb og Spieglman. Sistnevnte har uttalt at Maus, den eneste tegneserie som har fått Pulitzerprisen, fikk den retningen som den fikk på grunn av nettopp dette heftet; faktisk at Maus ikke ville ha vært mulig om ikke Binky Brown ble tegnet først.[11][12]

Luftpirat Dan O'Neill i 1982.

I 1971 var det et kollektiv av tegnere som av nostalgiske grunner utga to hefter av en undergrunnstegneserie som de kalte Air Pirates Funnies, «Luftpiratene». Gruppen besto av Dan O'Neill, Shary Flenniken, Bobby London, Gary Hallgren, og Ted Richards. Kollektivet delte en felles interesse i tegnestilen til tidligere seriemestre, og fant inspirasjon i å gjøre deres egne serier i åndelig fellesskap med fortiden, ikke ulikt hva de britiske prerafaelittene søkte i italiensk renessanse på midten av 1800-tallet. Flenniken etterlignet Clare Briggs og H. T. Webster[13] i hennes serie Trots & Bonnie; Bobby Londons serie Dirty Duck ga sin hyllest til stilen til George Herrimans klassiske Krazy Kat; Ted Richards’ serie Dopin' Dan minnet løselig om Billy av Mort Walker, og Gary Hallgrens Pollyanna Pals lå i kjølvannet av Cliff Sterretts Polly and Her Pals. Hjernen bak Luftpiratene var Dan O'Neill som anså at Mikke Mus var et symbol på det konforme hykleriet i den amerikanske kulturen og derfor et mål for politisk og sosial satire.

De to utgivelsene av heftet Air Pirates Funnies kom henholdsvis ut i juli og august 1971, utgitt under navnet Hell Comics, men distribuert via Last Gasp. Seriene i begge bladene, tegnet av O'Neill, London og Hallgren, fokuserte særlig på Floyd Gottfredsons avisutgave av Mikke Mus, men alle Disney-figurene ble involvert i relative voksne aktiviteter som å ha sex og ruse seg på dop. Begge bladene er i dag samlerobjekter.[14] Grunnen var Walt Disney Company at ikke kunne akseptere en parodi som lå så tett opp til originalen og saksøkte kollektivet. Hva som kunne ha vært en bagatell ble en meget omtalt rettssak om ytringsfriheten, en kulturkamp hvor et stort mediaselskaps opphavsrettigheter sto opp mot kunstnerisk ytringsfrihet. Rettssaken trakk ut i flere år, og særlig O’Neill fortsatte hva han mente var en kulturkamp, blant annet organiserte han «Musenes befrielsesfront» (Mouse Liberation Front), noe som provoserte Disney ytterligere og først i 1980 kom det til en form for overenskomst hvor Disney ikke ville forfølge saken så lenge kollektivet ikke gjenopptrykket eller tegnet mus. Det har kommet flere bøker om prosessen, blant annet Bob Levins The Pirates and the Mouse: Disney's War Against the Counterculture (2003).[15]

Lynda Barry, en av få kvinnelige undergrunnstegnere, fra en boksignering i 2008.

En annen antologi med en viss oppmerksomhet var Bizarre Sex (Kitchen Sink, 1972) og var påvirket av science-fiction-tegneserier. Tegnere her var blant annet Denis Kitchen og Richard «Grass» Green, sistnevnte en av få afroamerikanske tegnere. Denis Kitchen konsentrerte seg senere utelukkende om forlagsaktivitet og ble den som trakk den innovative tegneseriepioneren Will Eisner (19172005) fram i lyset igjen.

Horror eller skrekktegneserier ble også populære med titler som Skull (Rip Off Press, 1970), Bogeyman (San Francisco Comic Book Company, 1969), Fantagor (Richard Corben, 1970), Insect Fear (Print Mint, 1970), Up From The Deep (Rip Off Press, 1971), Death Rattle (Kitchen Sink, 1972), Gory Stories (Shroud, 1972), Deviant Slice (Print Mint, 1972) og Two Fisted Zombies (Last Gasp, 1973), som var tungt påvirket av 1950-tallets tegneserier fra forlaget EC Comics som Tales from the Crypt.[4]

Den mannsdominerte undergrunnen produserte mengder av kvinneforaktlige og kvinnefornedrende tegneserier, men tidens opprørsånd radikaliserte også en god del kvinner, og noen få kvinnelige tegnere dukket opp som behandlet kvinneorienterte emner i tegneserieform: Trina Robbins, Melinda Gebbie, Lynda Barry, Aline Kominsky og Shary Flenniken og fant utspring for sine kreative evner i antologier som Wimmen's Comix (Last Gasp, 1972), Tits 'n' Clits (Nanny Goat Productions, 1972) og It Aint Me Babe (Last Gasp, 1970).[4]

Anerkjennelse og kontroverser (1972-1982)[rediger | rediger kilde]

Film og fjernsyn begynte å reflektere undergrunnstegneserienes innflytelse på 1970-tallet. Det startet med utgivelsen av en tilpasning av Robert Crumbs tegneserie til tegnefilmen Fritz the Cat, regissert av Ralph Bakshi, og som ble den første tegnefilm som ble merket med X-rated (voksent innhold) av Motion Picture Association of America (MPAA). Andre voksenorienterte tegnefilmer påvirket av undergrunnstegneserienes fulgte, blant annet The Nine Lives of Fritz the Cat og Down and Dirty Duck.[16] Sistnevnte var et opplagt plagiat av Bobby Londons undergrunnstegneserie Dirty Duck som først kom ut i 1971. Den samme innflytelsen har også blitt tilskrevet filmer som The Lord of the Rings (1978) og Forbidden Zone (1980). Det har også blitt trukket en forbindelseslinje mellom undergrunnstegneserier og Monty Python's Flying Circus' popularitet som inneholdt animasjoner av Terry Gilliam, tidligere bidragsyter til bladet Help![16] Etablerte utgivelser som Playboy og National Lampoon begynte også å utgi tegneserier og tegninger som bevisst ga assosiasjoner om undergrunnstegneserier.[4]

Art Spiegelman

Kritikere av undergrunnen hevdet at utgivelsene var sosialt uansvarlige og at de glorifiserte vold, sex og bruk av narkotika.[4] I 1973 besluttet De forente staters høyesterett at lokalsamfunnene skulle selv sette grensene for hva som var uanstendig eller ikke. På midten av 1970-tallet ble salg av utstyr for dop, alt fra piper til hippeplakater, forbudt i mange amerikanske delstater, og hippibutikkene, det viktigste distribusjonsnettverket for salg av tegneserier og alternativer magasiner tørket opp og etterlot kun postordre igjen som den mest effektive kommersielle spredningen av undergrunnstitler.[16] Mens amerikansk undergrunn gikk inn i et stup omsetningsmessig og i antall titler, begynte utgivelser av britisk og nordiske undergrunnstegneserier etablere seg i årene 19731974 og framover, men møtte snart den samme form for kritikk som hadde kommet amerikansk undergrunn til del.

I 1974 ønsket det kommersielle forlaget Marvel Comics å utgi et tegneseriehefte som inneholdt serier av undergrunnstegnere, kalt for «Comix Book», men ba om tegnerne om begrense seg til et betydelig mindre likefram og eksplisitt innhold slik at heftet kunne bli solgt i kiosker. Et antall tegnere tok opp tilbudet, blant annet Art Spiegelman, Trina Robbins, og S. Clay Wilson. Imidlertid solgte tegneserien ikke spesielt bra, og tittelen varte i kun fem utgaver.[4][17] I 1976 fikk Marvel en del suksess med tegneserietittelen Howard the Duck, en satirisk tegneserie som var inspirert av undergrunnen og rettet mot et voksent publikum. Howard var en and fra et annet univers som havnet på jorden, og blant annet stilte opp i det amerikanske presidentvalget under slagordet «Get Down Amerika - Vote Howard the Duck». Selv om det ikke inneholdt potensielt støtende eksplisitt materiale, var heftet mer sosialt relevant enn noe annet som Marvel tidligere hadde utgitt. Heftet ble siden tilpasset en spillefilm som ikke klarte at viderebringe seriens beste trekk.

Undergrunnstegneserier fra før 1974 solgte mer enn 100 000 hefter i måneden, opprettholdt seks undergrunnsforlag, og en solidaritet mellom tegnerne. I en antologi ble alle tegnerne betalt like mye. Robert Crumb fikk ikke mer for en side enn en annen mer ubetydelig tegner i samme hefte som ble utgitt for første gang. Når hippibutikkene forsvant minsket spredningen og produksjonsomkostningene steg. Inn på scenen dukket det opp kommersielle «Jeg-skal-gjøre-deg-rik»-typer som ville gjøre det samme med undergrunnstegneseriene som de tidligere hadde gjort med hippikulturen: lage en kommersiell, salgbar pakke som kunne utnyttes for hva det var inntil enhver frisk dråpe var blitt presset ut. Noen av disse markedskreftene tilbød penger, andre bare tok det de ønsket, og Robert Crumbs gurulignende figur Mr. Natural ble eksempelvis brukt på alt fra plastkopper til glorete merkelapper på biler. Hans tilfeldige slagord «Keep on truckin'» med en figur med svære sko som tråkker av sted ble likeledes stjålet og utnyttet på t-skjorter og annet uten at Crumb i det hele tatt hadde gitt tillatelse eller fikk betaling.[18] Noe av det samme skjedde med San Franciscos «folkets radio», radiostasjoner med minimalt med reklame og mye entusiasme for lokalsamfunnet, men som raskt ble kjøpt opp av mediakrefter som erstattet de opprinnelige folkene med nye som ikke satte radiostasjonen i «forlegenhet» ved å intervjue opposisjonelle politikere og radikale elementer.

«Love beans» - et visuelt trekk for hippikulturen var lange fargerike perlekjeder rundt halsen.

På denne tiden begynte flere tegnere, blant annet Spiegelman, å føle at undergrunnen hadde begynt å bli mer trang og mindre kreativ enn tidligere. I henhold til Spiegelman: «Hva som hadde vært en revolusjon hadde ganske enkelt blitt redusert til en livsstil. Undergrunnstegneserier var blitt satt i bås hvor stereotypene var sex, dop og enkle opplevelser («Sex, Dope & Cheap Thrills»). De ble stappet inn i et skap sammen med hasjpiper og kjærlighetsperler[19] etter hvert som ting ble styggere.»[4]

I løpet av denne perioden kom det likevel flere utgivelser som fokuserte på feministbevegelsen og homsenes frigjøringsbevegelse, og ikke minst den voksende miljøbevegelsen.

På begynnelsen av 1980-tallet begynte pønkebevegelsen å påvirke undergrunnstegneseriene, men ikke så mye i det håndverksmessige. Isteden minnet det pønkeorienterte serier mer om undergrunnsbevegelsens begynnelse: billig produsert og lavt opplag, dårlig tegninger og patetiske fortellinger, men med pønkebevegelsens friske ånd om at «alle-kan-lage-serier» med eller uten hanekam. I Sheltons serie om Frikebrødrene begynte småpønkere å dukke opp som en forstyrrende bieffekt i form av frekke nihilister.[20][21]

Nyere historie (1982 og til idag)[rediger | rediger kilde]

På 1980-tallet ble sex og science-fiction to hyppige temaer i undergrunnen, stundom kombinert.

Fra 1982 endret distribusjonen av undergrunnstegneserier gjennom framveksten av egne tegneseriebutikker.[16]

Etter hvert som tradisjonelle utgivere begynte å gå inn på markedet med tegneserier rettet mot voksne endret undergrunnstegneseriene seg og begynte å fokusere på mange av de samme temaene som tradisjonelle tegneserier foruten også å utgi mer eksperimenterende, kunstneriske serier, en inspirasjon fra Europa og Frankrike. Ved å fjerne seg fra undergrunnens historiske røtter gikk også grunnlaget for undergrunnen i oppløsning, og kunstnere og tegnere som tidligere hadde assosiert seg med undergrunnen begynte nå å nærme seg og assosiere seg med alternative tegneserier. Det angikk navn som blant annet Robert Crumb, Bill Griffith, Kim Deitch, Justin Green og Lynda Barry.

1980-tallet ble seksuelle tegneserier ytterligere framtredende og integrerte sex i fortellingen framfor å benytte seg av nakenhet og seksuelle likefremhet som sjokkverdi. Et eksempel var Omaha the Cat Dancer, som først dukket opp i en mindre serie i heftet Bizarre Sex. Inspirert av Fritz the Cat fokuserte serien da den ble utviklet videre i et eget fast hefte på stripper i form av en menneskelignende katt, men fikk etter hvert mindre seksuelle beskrivelser da tegneren Reed Waller lot samboeren Kate Worley overta manusskrivingen, og den utviklet seg fra utgangspunktet og til fortellerstruktur som minnet mer om en tradisjonell såpeopera.[22] Andre serier med et seksuelt fokus var Melody, basert på seksuelt aktive figurer som Sylvie Rancourt og Cherry Poptart, tegnet og fortalt av Larry Welz. De framsto som muntre sexkomedier tilsvarende i ytre stil som den tradisjonelle tenåringstegneserien Archie Comics.[22]

I 1985 ble Bill Griffiths tegneserie om den surrealistiske Zippy the Pinhead syndiklisert som en avisstripe. Tidligere hadde vært en ren undergrunnstegneserie.[16] I 1986 og 1991 ble Art Spiegelmans grafiske roman Maus utgitt i to bind. Romanen hadde sin opprinnelse i en kort serie som ble utgitt i undergrunnen i 1973, og ble utgitt fortløpende som tilleggshefte i Spiegelman og Françoise Moulys magasin RAW fra 1980 og fram til 1991. RAW var mer en avantgardistisk hefte i stort format og godt trykk som fremmet alternative tegneserier og kunst, og tjente som et mer intellektuelt motstykke til Robert Crumbs enklere Weirdo som fulgte direkte i undergrunnens faste fotspor. Det mer sjangreorienterte magasinet Heavy Metal var et amerikansk motstykke til det fransk science-fictionmagasinet Métal Hurlant, og introduserte franske avantgardetegneserier for et amerikansk og internasjonalt publikum, blant annet i Norge da magasinet også ble distribuert gjennom Narvesen. I dette miljøet av endringer og nye impulser dukket blant annet tegneren Peter Bagge opp som et nytt heftig navn. Han fikk sine første serier trykket i Weirdo med svarte humor og overdrevne figurtegninger om amerikansk middelklasseoppvekst, men har på 2000-tallet gått over til uttrykke liberalistiske tanker i politiske og sosiale kommentarer.

Harvey Pekar

Et trekk pekte fram mot de kommende alternative tegneseriene som ikke nødvendig kan defineres som undergrunnstegneserier: den selvbiografiske tegneserie. Robert Crumb hadde lenge benyttet seg selv som figur, men han vekslet mellom å latterliggjøre og blottlegge seg selv i tegneserieform. På mange måter ga Crumb bensin til de mange mytene om seg selv. En venn av Crumb i Cleveland, en eksentriker ved navn Harvey Pekar begynte i 1976 å utgi sitt eget hefte American Splendor hvor han fortalte om sitt eget liv ned til de minste detaljer. Det spesielle var at Pekar ikke tegnet selv, men fikk andre tegnere til å tegne for ham, blant annet Crumb. På 1990- og 2000-tallet fikk disse personlige, impresjonistiske tegneseriene et eget løft med utøvere i mange land, blant annet Christopher Nielsen i Norge, og amerikaneren Joe Matt i Canada.

Om Nielsen kanskje er mer Crumb enn Pekar, er Joe Matt et utmerket eksempel på den hensynsløse selvbiografiske tegneserien hvor mottoet synes å være, som en parafrase på Jens Bjørneboe: «Skriv om det som kan skade deg selv mest!» Joe Matt skrev og tegnet om seg selv, sitt turbulente forhold til kjæresten Trish, sin avhengighet av pornografi, og andre pinligheter inntil Trish fikk nok og stakk, noe som ga opphav til flere serier om hvordan Joe Matt håndterte bruddet.[23]

Det som i hovedsak skiller undergrunnstegneserien fra 1980-tallets alternative tegneserier er at den er festet til en politisk og kulturell tidsepoke, opprøret på slutten av 1960-tallet, og frigjøringen på begynnelsen av 1970-tallet. Selv om uttrykket var mangfoldig og vekslende er den i stor grad knyttet til stereotyper som «sex, dop og enkle opplevelser» som Spiegelman uttrykte det. Alternative serier blir solgt i både ordinære bokhandlere som i spesielle tegneserierbutikker og er i stor grad inspirert av den europeiske tegneseriebølgen, særlig belgiske og franske tegneserier. Således er treffende at både Gilbert Shelton og Robert Crumb som aldrende menn hver for seg bor i Frankrike. Crumbs datter Sophie Crumb (født 1981) tilhører en ny generasjon serietegnere og en utmerket eksponent for alternative serier, men med opplagte stiltrekk fra sin fars innflytelse.

Undergrunnstegneserier i andre land[rediger | rediger kilde]

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Omslaget til det britiske magasinet Oz nr. 33.

I London gjenopptrykket undergrunnspublikasjonene International Times (IT) og Oz en del amerikansk materiale, men introduserte også en del britiske undergrunnstegneserier. Det første rene britiske bladet med undergrunnstegneserier var Cyclops som ble startet av en del av de som jobbet i IT. I et bud for å lette de pågående økonomiske vanskelighetene kjøpte IT ut Nasty Tales (1971), som snart ble rettsforfulgt for «uanstendighet». Til tross for at de måtte møte den beryktede Old Bailey-dommeren Alan King-Hamilton ble utgiverne frikjent av juryen.[24][25] I kjølvannet av deres velpubliserte rettssak lansert Oz tegneseriebladet cOZmic Comics i 1972, hvor de trykte en blanding av nye britiske undergrunnstegneserier og eldre amerikanske serier.

Da Oz gikk inn året etter ble Cozmic-tittelen fortsatt av den kommende mediamongulen Felix Dennis og hans selskap H. Bunch Associates fram til H. Bunch Associates fram til 1975. De britiske tegnerne som var representert var Chris Welch, Edward Barker, Michael J. Weller, Malcolm Livingstone, William Rankin (også kjent som Wyndham Raine), Dave Gibbons, Joe Petagno, Bryan Talbot, gruppen Martin Sudden & Jay Jeff Jones og Brian Bolland.[4]

Gjenopptrykk var hendig og populært for utgiverne ettersom undergrunnstegnerne ikke hadde noen juridiske krav på sine egne verker.[4] Grunnlaget for dette var at materialet som først ble trykket i utgivelser som tilhørte Underground Press Syndicate var tilgjengelig for opptrykk av andre medlemmer av samme forening. I Norge var Gateavisa medlem og trykte av den grunn flere amerikanske undergrunnstegneserier før de siden begynte å trykke norske. Denne i utgangspunktet solidariske tillatelsen ble utnyttet av en del utgivere av undergrunnstegneserier som fylte opp sidene i sine utgivelser med verker hvor de som hadde skapt dem aldri mottok godtgjørelser selv når utgiverne hadde overskudd.

Det siste britiske undergrunnstegneserien av en viss tyngde var Brainstorm Comix (1975), som utelukkende inneholdt serier av britiske tegnere. Mange av de britiske tegnerne fra perioden gikk videre med en relativ suksessfull kommersiell karriere, eksempelvis Dave Gibbons og Brian Bolland.

Forlaget Knockabout Comics ble opprettet av Tony Bennett og Carol Bennett på 1980-tallet, først og fremst for distribuere Gilbert Sheltons Frikebrødrene, og deretter å trykke dem da importen ofte ble stanset i britisk toll. Etter hvert utga Knockabout også britiske serier av tegnere som Hunt Emerson og Bryan Talbot. Knockabout ble rettsforfulgt og til sist dømt for å være uanstendige og at en rekke serier av blant Crumb ble konfiskert og brent. Det ble eksempelvis ulovlig å eie tegneserieheftet Fresca Zizis (1977) av feministen Melinda Gebbie på De britiske øyer. Beslagleggelsen førte forlaget på kanten av ruin, men det overlevde og har siden utgitt en rekke smale og kunstneriske tegneserier, blant annet serier av Alan Moore. Og fortsatt utgir de Frikebrødrene.

Norge[rediger | rediger kilde]

Den rødmalte trebygningen i Hjelmsgate 3 i Oslo var oppholdsstedet til Gateavisa på 1970-tallet og framover, og her kom norske undergrunnstegnere på trykk for første gang. I andre etasje lå bokkafe Jaap som solgte utenlandske og norske tegneserieblader.

Situasjon for tegneserier i Norge var bortimot alt var import og oversettelser av utenlandske tegneserier, hovedsakelig for barn. Noen eldre norske tegnere dukket opp i juleheftene en gang i året, hovedsakelig fortsettelse av tradisjoner etablert et par tiår tidligere. Noen få pionerer begynte å utgi egne hefter, og små alternativforlag som Regnbueforlaget hjalp til. En fågel er loss, Revejakten, Instant Karma, Veien til Brüssel og hvem lurer hvem og andre titler av blant annet Terje Nordberg, Arne Isachsen og broren Haakon W. Isachsen som i kjølvannet av motstandskampen mot EU og den økende radikaliseringen lagde rare tegneserier som var uvant kost.[26]

Den fremste eksponenten for norsk motkultur var avisa Gateavisa som ble utgitt av et kollektiv i Oslo. Mellom tekster om husokkupasjon og anarkisme trykket Gateavisa tegneserier fra andre siden av Atlanterhavet som Crumb og Shelton. Futurum Forlag, som offisielt utga Gateavisa, utga også fem hefter av Feite Freddy & vennene hans med serier av Gilbert Shelton og noen norske tegnere.[26] Mot slutten av 1970-tallet hadde Gateavisa fått vind i seilene og med økt opplag donerte de hele nummer 6 i 1978 til tegneserier av norske tegnere og fortellere: her kom Thor Sivertsen til uttrykk i Gunnar Staalesens tekst, Øystein Loge, og Haakon W. Isachsen, men den som ble virkelig populær var en pasifist fra Bergen som kalte seg for Nillz og skrev og tegnet en rimelig voldelig parodiDonald Duck kalt «Ronald Dunk», om en hasjrøykende kriminell som dumpet kjedelig Dolly for spennende Magika. Året etter fortsatte Gateavis med gamle og noen nye navn som Leonard Borgzinner og Torstein Gundersen.[27]

Utenfor Gateavisa kom bladet Brage ut med ujevne mellomrom og trykte norske tegnere. Særlig Nillz, men her debuterte også Knut Nærum og Steffen Kverneland for første gang i beskjedne omgivelser. Et veiskille kom i 1980 da Christopher Nielsen debuterte i Gateavisa med en enkel serie. Anmelderen i studentavisa Universitas vurderte tegningene rute for rute, og mente at Nielsen falt igjennom. Nielsens tegnestil har alltid vært enkel, men den var effektiv og stilren for et genuint fortellertalent som siden har kommet med en rekke store tegneseriebøker, animert film og teaterstykke, alt preget av undergrunnstegneseriens uhemmede virkemidler.[28]

Et annet tegneserieblad som overtok der Brage sluttet var Kraftig Kost som ble sjøsatt i februar 1986. Etter nummer 13 fusjonerte Kraftig Kost med tidsskriftet TEGN som hadde en viss betydning på 1980-tallet for tegneseriene i Norge. Viktige navn utover de før nevnte var Bob Horn, Waldemar Hepstein og Mikael Holmberg. Mot slutten av 1980-tallet var undergrunnsperioden i Norge for lengst over. Mange av tegnerne som hadde debutert i undergrunnen fant utløp i andre fora og i alternative forlag som blant annet Jippi forlag som tok opp arven og løftet den kvalitativt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Retningslinjene likestilte homofili med voldelig sex; «sexual abnormalities are unacceptable»
  2. ^ Tijuana er en større by i nordlige Mexico som ligger umiddelbart sør for grensen mot den amerikanske grensen og har tradisjonelt vært et sentralt utgangspunkt for smugling av ulovlige varer til USA som narkotika, våpen og pornografi, herunder også de nevnte pornografiske tegneserier som av den grunn fikk navnet «Tijuana bibler». I virkeligheten ble disse heftene produsert av små trykkerimaskiner over hele USA på 1930-1940-tallet.
  3. ^ Sabin, Roger (1996): «Comical comics». Comics, Comix & Graphic Novels: A History Of Comic Art. London, United Kingdom: Phaidon Press. ISBN 0714830089: side 35
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n Sabin, Roger (1996): «Going underground». Comics, Comix & Graphic Novels: A History Of Comic Art. London, United Kingdom: Phaidon Press. ISBN 0714830089. ss. 92; 94–95; 103–107; 110; 111; 116; 119; 124–126; 128.
  5. ^ Frank Stack Biography ved Denis Kitchen
  6. ^ Shelton, Gilbert (2006): «Introduction». The New Adventures of Jesus. Fantagraphics Books. ISBN 9781560977803: s. 9
  7. ^ Skinn, Dez (2004): «Heroes of the Revolution». Comix: The Underground Revolution. Thunder's Mouth Press. ISBN 1560255722: s. 34.
  8. ^ Vaughn Bode
  9. ^ Plymell, Charley: Robert Ronnie Branaman aka «Barbital Bob».
  10. ^ Robert Ronnie Branaman Rare Underground Comix 1 Plymell
  11. ^ Last Gasps blogg Arkivert 18. august 2010 hos Wayback Machine., Ron Turner: «Art Spiegelman, who won the only Pulitzer Prize for cartooning, has said he would never have started to do the autobiographical story of his family (in the graphic novel Maus) unless Justin had done it first. And Robert Crumb said the same thing.»
  12. ^ An Introduction to Justin Green's Binky Brown Meets the Holy Virgin Mary Arkivert 23. august 2010 hos Wayback Machine., ved Art Spiegelman.
  13. ^ Rosenkranz, Patrick (2002): Rebel visions: the underground comix revolution, 1963-1975, Fantagraphics Books
  14. ^ «Collect this now: Mickey Mouse Meets the Air Pirates». Arkivert fra originalen 3. mars 2011. Besøkt 26. juli 2010. 
  15. ^ Amazon: The Pirates and the Mouse: Disney's War Against the Counterculture
  16. ^ a b c d e Estren, Mark James (1993): «Foreword: Onward!». A History of Underground Comics. Ronin Publishing. ISBN 091417164X: ss. 7–8; 10.
  17. ^ Sabin, Roger (1996): «Picking up the pieces». Comics, Comix & Graphic Novels: A History of Comic Art. London, United Kingdom: Phaidon Press. ISBN 0714830089. Side 151.
  18. ^ Goodrick, Susan (1974): Introduction. The Apex Treasure of Underground Comix. Omnibus Press. Side 9.
  19. ^ Kjærlighetsperler, engelsk «love beads», var en tradisjonelt utrustning for hippibevegelsen. De besto av en eller flere lange kjeder med perler, vanligvis håndgjorte, som ble båret rundt halsen av begge kjønn, og var inspirert av tilsvarende halssmykker som indianere brukte.
  20. ^ An overview of underground comics, avsnittet «And there are also the independents»
  21. ^ Sabin, Roger (1996): «Alternative Visions». Comics, Comix & Graphic Novels: A History Of Comic Art. London, United Kingdom: Phaidon Press. ISBN 0714830089. ss. 177–78; 182; 188; 200; 208–209.
  22. ^ a b Skinn, Dez (2004): «Can't Get Enuff». Comix: The Underground Revolution. Thunder's Mouth Press. ISBN 1560255722. ss. 71; 73.
  23. ^ Thirumalai, Kaustubh (2009): Joe Matt's Peepshow – The Poor Bastard[død lenke]
  24. ^ Nasty Tales trial memoir, part 1. Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  25. ^ Nasty Tales trial part 2. Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  26. ^ a b YFUS, Et motkulturelt overblikk, Alternativ Bokklubb 1978, side84-85.
  27. ^ Oversikt over Gateavisa gjennom tidene Arkivert 1. juli 2010 hos Wayback Machine.
  28. ^ Nielsen, Christopher: «Bitter & Skalla, Feit, Førr & Fly Forbanna»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Estren, Mark James (1974): A History of Underground Comics, Straight Arrow Books/Simon and Schuster; revi. red., Ronin publishing, 1992
  • Kennedy, Jay (1982): The Underground and New Wave Comix Price Guide. Cambridge, Massachusetts: Boatner Norton Press.
  • Rosenkranz, Patrick (2002): Rebel Visions: the Underground Comix Revolution,1963-1975. Fantagraphics Books. ISBN 1-56097-464-8
  • Mann, Ron (regissør, 1988): Comic Book Confidential, en amerikansk-kanadisk dokumentarfilm om amerikanske undergrunnstegneserier fra dens opprinnelse på 1030-tallet og fram til filmens utgivelse.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]