de Broglie-bølgelengde

To visualiseringer av hydrogenets bane med syv de Broglie bølgelengder, elektronets faser er vist som en farge eller som en sinusfunksjon.

de Broglie-bølgelengde er innen kvantemekanikken en bølgelengde som partikler har. Under utviklingen av kvantemekanikken foreslo Louis de Broglie i sin doktoravhandling, i 1923, at bølge–partikkel-dualiteten som ble utsatt for stråling skulle ha et motstykke for materie. Hans nobelpris i 1929 var den første som ble tildelt en person for dens doktoravhandling.

Anført av Fermats prinsipp og effektsprinsippet innen analytisk mekanikk postulerte de Broglie at partiklene hadde bølgeegenskaper med en bølgelengde

$\lambda = {h \over p}$

Her er λ den assosierende bølgelengden for en partikkel med bevegelsesmengdeen p og h er Plancks konstant. Da en makroskopisk partikkel har en bevegelsesmengde som er veldig stor, sammenlignet med Plancks konstant, kommer makroskopiske partiklers bølgelengde til å bli ubetydelig.

de Broglies hypotese gir også grunn for å bruke Fourierintegraler for å representere partikler som en bølgepakke. Man kan således se partikkelen som en lokalisert bølgebevegelse oppbygd av mange ulike bølgebevegelser (med ulige bølgelengder). Denne metoden gir den generelle løsninger til Schrödingerligningen.

de Broglies hypotese ble bekreftet med elektrondiffraksjon av Davisson och Germer.

Eksterne lenker

• Louis de Broglie: The wave nature of the electron, Nobel Lecture, December 12, 1929
• Steven S. Zumdahl; Chemical Principles 5th Edition, (2005) Houghton Mifflin Company.
• Tipler, Paul A. and Ralph A. Llewellyn (2003). Modern Physics. 4th ed. New York; W. H. Freeman and Company. ISBN 0-7167-4345-0. pp. 203-4, 222-3, 236.

Denne fysikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Det finnes mer utfyllende artikkel/artikler på  .