Absolutiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kasus
Abessiv
Ablativ
Absolutiv
Akkusativ
Adessiv
Adverbial
Allativ
Antessiv
Aversiv
Benefaktiv
Dativ
Delativ
Direkte
Distantitiv
Distributiv
Distributiv-temporal
Dubitiv
Eksessiv
Ekvativ
Elativ
Essiv
Formell essiv
Modal essiv
Evitativ
Final
Formal
Genitiv
Illativ
Inessiv
Instruktiv
Instrumentalis
Karitiv
Causal
Kausal-final kasus
Komitativ
Lativ
Lokativ
Medial
Modal
Multiplikativ
Nominativ
Oblik
Objektiv
Partitiv
Perlativ
Possessiv
Postessiv
Postposisjonell
Preposisjonell
Privativ
Proksimativ
Prolativ
Prosekutiv
Separativ
Sosiativ
Subessiv
Sublativ
Superessiv
Superlativ
Temporal
Terminativ
Translativ
Vialis
Vokativ
Morfosyntaktisk parallellstilling
Absolutiv
Akkusativ
Ergativ
Instrumentalis
Instrumental-komitativ
Intransitiv
Nominativ
Pegativ

Absolutiv er et grammatikalsk kasus som i ergative språk brukes til å markere både subjektet til et intransitivt verb og objektet til et transitivt verb. Den står i kontrast til ergativ, som markerer subjektet til transitive verb.

For eksempel i baskisk tar substantivet mutil («gutt») den absolutive entallsendelsen -a både når det er subjekt i den intransitive frasen mutila etorri da («gutten kom») og når det er objektet i den transitive frasen irakasleak mutila ikusi du («læreren har sett gutten»), hvor subjektet har ergativendelsen -ak.

I denne typen språk er ergativ som oftest markert, mens den absoluttive kasusen er umarkert. Derfor er ord i absolutiv kasus vanligvis brukt som lemmaet for å representere et leksem.