Illativ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kasus
Abessiv
Ablativ
Absolutiv
Akkusativ
Adessiv
Adverbial
Allativ
Antessiv
Aversiv
Benefaktiv
Dativ
Delativ
Direkte
Distantitiv
Distributiv
Distributiv-temporal
Dubitiv
Eksessiv
Ekvativ
Elativ
Essiv
Formell essiv
Modal essiv
Evitativ
Final
Formal
Genitiv
Illativ
Inessiv
Instruktiv
Instrumentalis
Karitiv
Causal
Kausal-final kasus
Komitativ
Lativ
Lokativ
Medial
Modal
Multiplikativ
Nominativ
Oblik
Objektiv
Partitiv
Perlativ
Possessiv
Postessiv
Postposisjonell
Preposisjonell
Privativ
Proksimativ
Prolativ
Prosekutiv
Separativ
Sosiativ
Subessiv
Sublativ
Superessiv
Superlativ
Temporal
Terminativ
Translativ
Vialis
Vokativ
Morfosyntaktisk parallellstilling
Absolutiv
Akkusativ
Ergativ
Instrumentalis
Instrumental-komitativ
Intransitiv
Nominativ
Pegativ

Illativ (fra latin illatus, «bragt inn») er et av seks lokative kasus, og har betydningen «inn i».

Illativ i finsk-ugriske språk[rediger | rediger kilde]

Illativ finnes i finsk, estisk, ungarsk og samiske språk.

Et eksempel fra ungarsk er a házba (inn i huset).

Et eksempel fra estisk er majasse og majja (inn i huset), dannet av maja (et hus).

Et eksempel på finsk er taloon (inn i huset), dannet av talo (et hus).

På finsk dannes illativ ved å tilføye endelsen -h@n, hvor @ representerer siste vokal, og deretter eliminere bokstaven h dersom dette resulterer i én enkelt lang vokal. Talo + h@n blir således talohon, hvor h oppheves og danner den lange vokalen oo i taloon. Dersom siste vokal før endelsen allerede er lang, beholdes hele endelsen. maa + h@n blir f.eks. maahan. Et nevneverdig unntak fra regelen er dialekten i det tidligere Vasa län i Västra Finlands län, hvor man sier talohon (ikke eliminerer bokstaven h).

Denne uvanlig komplekse måte å tilføye endelsen på, kan forklares ved dens rekonstruerte opprinnelse i et artikulert palatalisert frikativ. Moderne finsk har mistet palataliseringen og andre frikativer enn h og s.

Illativ i litauisk[rediger | rediger kilde]

Illativ er sjeldent i moderne standard litauisk, selv om det fortsatt brukes i dagligtale, og forekommer i både bøker og aviser. Illativ er i høyere grad bevart i enkelte dialekter enn i det moderne, standardiserte språket. Illativ forekommer oftere i entall enn i flertall.

Siden begynnelsen av 1900-tallet har dette kasus ikke vært inkludert i listen over standardiserte litauiske kasus i lærebøker om grammatikk. Istedet har illativ ofte blitt erstattet av į+akkusativ.

De fleste litauiske substantiver kan likevel ha illativ i endelsene, og i eldre litauisk var illativ svært utbredt. Den første litauiske grammatikk av Daniel Klein fra 1653 nevner både illativ og į+akkusativ, og omtaler bruken av illativ som «mer elegant». Illativ forekommer også i bøker av forfattere som vokste opp i Dzūkija og det østlige Aukštaitija, deriblant hos forfatteren Vincas Krėvė-Mickevičius.

Illativ har sine egne endelser på litauisk, som er forskjellige for ulike paradigmer av deklinasjon. Endelsen til et illativ avsluttes alltid med n i entall, og med sna i flertall.

Enkelte standardfraser i litteraturen er illativer, som f.eks. patraukti atsakomybėn («å anklage») og dešinėn! («vend mot høyre!»).

Kjønn Entall Entall illativ Flertall Flertall illativ Norsk
Hannkjønn karas karan karai karuosna krig(er)
lokys lokin lokiai lokiuosna bjørn(er)
akmuo akmenin akmenys akmenysna stein(er)
Hunnkjønn upė upėn upės upėsna elv(er)
jūra jūron jūros jūrosna hav
obelis obelin obelys obelysna epletrær

Andre lokativ-kasus er: