Christian Bernstorff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christian Bernstorff, dansk-norsk utenriksminister
Ridder av Elefantordenen
Order of the Elephant (heraldry).svg
1808

Christian Günther Bernstorff (født 3. april 1769, død 18. mars 1835) var en dansk politiker og utenriksminister.

Bernstorff ble født i København som sønn av Andreas Peter Bernstorff i dennes første ekteskap med Henriette Frederikke Stolberg. Faren forsøkte tidlig å få ham inn på den diplomatiske bane ved å la ham bli først legasjonssekretær i Berlin (1789–1791), derpå gesandt samme sted i 1791. Senere ble han sendt med samme charge til Stockholm (1794), og her var han, inntil han ble kalt hjem i anledning av farens sykdom.

Da denne hurtig endte med døden, ble Christian Bernstorff i juni 1797 med tittel av statssekretær utnevnt til utenriksminister. Uten å ha sete i statsrådet hadde han rett til her å fremsette forestillinger i saker, der vedrørte hans departement, og han ansees å ha hatt stor innflytelse på statens utenrikspolitikk. I året 1801 ble han ridder av Dannebrogordenen og 21. mai 1803 medlem av statsrådet.

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

Den første alvorlige for Danmark-Norge i Bernstorffs tid, var tvisten med Storbritannia i 1800 i anledning av spørsmålet om retten til å visitere skipe som seilte i konvoi. En britisk flåtestyrkes ankomst til Øresund fremtvang en traktat, som Bernstorff inngikk 29. august 1800 med den engelske diplomaten Whitworth. Den dansk-norske regjering frafalt ved denne konvoieringen, inntil spørsmålet om visitasjonsretten var avgjort, men imidlertid hadde den henvendt seg til Paul I av Russland i Russland med en tydelig oppfordring til å gjenopprette det væpnede nøytralitetsforbund av 1780. Han gikk med iver inn for dette, men det håp, som regjeringen i København hadde om, støttet av Østersjømaktene, hurtig å kunne få løst spørsmålet om visitasjonsretten og dermed få overenskomsten av 29. august bragt ut av verden, slo feil. Samtidig inntok den lidenskapelige russiske keiser en holdning over for England, som var ganske fjernt fra nøytralitet.

Regjeringen i København hadde uheldigvis knyttet seg alt for tett opp til Russland til at de kunne tre tilbake, og den 16. desember 1800 sluttet den et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige, hvilket to dager etter ble tiltrådt av Prøyssen. De folkerettslige regler, som dette forbundet ville opprettholde, falt i alt vesentlig sammen med dem som ble fastslått i 1780, men Storbritannia ville ikke anerkjenne det og benyttet seg av den feil som keiser Paul hadde begått ved å etablere forbundet midt på vinteren, til å angripe Danmark-Norge, innen dette kunne få hjelp. Således kom det til slaget på Reden den 2. april 1801 og den deretter følgende våpenstilstand. Mordet på keiser Pauls brakte imidlertid hans sønn Alexander på tronen, denne sluttet fred med England og frafalt den 17. juni så godt som alle de fordringer, forbundet hadde gjort gjeldende. Danmark-Norge måtte da gjøre det samme den 23. oktober 1801.

Det er liten tvil om at regjeringen i København, og særlig Bernstorff, ved hele denne tvist ikke var forsiktig nok, selv om hovedgrunnen til, at det gikk galt, lå i keiser Pauls hovmodige fremferd. I de følgende år var Bernstorffs ledelse av utenrikspolitikken meget forstandig. Danmark–Norge var villig til å stå sammen med Russland og Prøyssen om å stanse den franske politikks overgrep i Nordtyskland 1803–1804, men grunnet ettergivenhet fra Prøyssen kunne ikke denne planen gjennomføres. Senere holdt regjeringen seg utenfor krigene 1805–1807. Uheldigvis vanskeliggjorde kronprins Frederik i året 1805 ledelsen av utenrikssaker ved til stadighet å oppholde seg i Holstein. Mens Bernstorff måtte oppholde seg hos ham i Kiel, skulle hans bror Joachim Bernstorff som direktør stå i spissen for utenriksministeriet i København og der forhandle med de fremmede diplomater. De viktigste sakene ble da meldt til Kiel, så kronprinsen etter Bernstorffs råd kunne ta en beslutning, og denne ble meldt tilbake til København for i et møte i statsrådet å få den sinnssyke Christian VIIs godkjennelse.

Den danske regjering og Bernstorff hadde under napoleonskrigene avgjort sympati med Frankrikes motstandere. Man var forberedt på den mulighet, at Napoleon ikke ville respektere statens nøytralitet i lengden, og i så fall ville man slutte sig til hans fiender. Dette var likefrem uttalt til Storbritannia, og selv om det var bitre uenigheter med britene om oppbragte handelsskip, især etter Napoleons kontinentalblokaden i november 1806 hadde bragt britene til mer enn tidligere å ville hindre den nøytrale handel, holdt Bernstorff og regjeringens andre medlemmer forholdet for sikkert over for England. De var bestemt på å avvise enhver oppfordring fra Napoleons side om å slutte seg til.

Etter freden i Tilsit i juli 1807 bestemte Napoleon seg for å oppfordre Danmark–Norge å slutte seg til kontinentalblokaden, men innen regjeringen fikk den hadde britene ved angrepet på København og det såkalte flåteranet fant sted. Bernstorff og deretter kronprinsen hadde i Kiel 7. august de berømte samtaler med den engelske utsending Jackson, hvor denne krevde slike pant av Danmark–Norge, deriblant også rådighet over den dansk–norske flåten, at man fant å måtte avvise anmodningen.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Bernstorff har blitt hardt dømt av ettertiden, fordi han ikke hadde forutsett at Storbritannia ville angripe. Det fant utvilsomt sted et sammentreff av forhold som kan gjøre det forståelig, at Bernstorff konsentrerte seg langt mer om franskmennene enn om britene. Man[hvem?] har dog det inntrykk, at en overlegen statsmann ville vært forsiktig overfor England, enn Bernstorff var, og da konflikten kom, viste han ikke særlig snarrådighet. Kronprinsen selv mente dog ikke at hendelsene kunne bebreides ham. I det minste gjorde kronprinsen ham det følgende år til ridder av Elefantordenen, men allerede to år senere ble Bernstorff avskjediget fra sin stilling som utenriksminister (27. april 1810), uvisst av hvilken grunn, og han ble i de følgende år brukt som diplomat på viktige plasser.

Christian Bernstorff ble i 1811 sendt som diplomat til Wien, og han fungerte som gesandt der inntil 1816 og hadde i 1814 sammen med broren Joachim Bernstorff det lite gledelige verv å representere Danmark på Wienerkongressen. Senere ble han etter eget ønske i 1817 sendt til Berlin, hvor det vinnende i hans personlighet i forening med det gode navn, han i utlandet hadde for diplomatisk dyktighet, gjorde, at den prøyssiske kongen tilbød ham plassen i sitt ministerium som utenriksminister. Det var ham alt for fristende å ombytte en virksomhet i det svake, utarmede Danmarks tjeneste med en stilling i den tyske stormakts regjering, til at han ikke skulle ta imot den (1818). Det bør nevnes, at han fikk leilighet til å vise sitt gode sinn mot Danmark da han i 1823 i anledning av et fremlegg til forbundsdagen fra det Slesvig–holstenske ridderskap lot Prøyssens gesandt her erklære, at forbundet var aldeles uberettiget til å øve noen innflytelse med hensyn til Slesvig, da dette landskap ikke hørte til de tyske forbundsland og derfor lå ganske uten for forbundets kompetanse.

På tross av at han i flere sine siste år var mye syk valgte han å oppfriske gamle minner ved i 1834 besøke København. Mynster har i Meddelelser om mit Levned fortalt om sitt møte med ham på Sophienholm i den brunske familie. Han var da lam i underkroppen, men meget elskverdig i sin samtale. Etter å ha vendt tilbake til Berlin, døde han ved et slagtilfelle den 18. mars 1835. Han var i året 1806 blitt gift med Elisabeth V. Dernath, som hadde født ham 3 sønner og 3 døtre, men kun to av disse siste overlevde ham.

Personlig[rediger | rediger kilde]

Bernstorff hadde arvet farens rene og elskverdige personlighet, og da han med denne forente et fint og edelt ytre, var han i sin ytre opptreden en verdig etterfølger av slektens eldre utmerkede statsmenn. Han hadde også arvet adskillig av deres dyktighet. Det har interesse å lese hans velskrevne depecher og betenkninger, hvor han under de bevegede tidsforhold, han kom til å oppleve, ikke sjeldent har dømt treffende om personer og tilstander i Europa. Den fatning og faste holdning, som de to eldre Bernstorffer jevnlig hadde vist, kunne også spores hos ham under krisen våren 1801.

Det var en ære for ham, at han etter slaget den 2. april 1801 ble stemplet av feige hoffolk som hårdnakket og egensindig, men han kunne ikke måle seg med sine to navnefeller i evne til å gjennomskue en politisk situasjon, han kunne i farlige øyeblikk se vel sangvinsk på forholdene, han hadde ikke deres forsiktighet og han manglet deres sjeldne arbeidsdyktighet og det overlegne i deres personlighet. Dette var så meget uheldigere, som Frederik VI derved etterhvert ble styrket i sin tilbøyelighet til selv å ville være den ledende.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ilnokole.jpgDansk biografisk leksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra Dansk biografisk leksikon 1. utgave (1887–1905).