Arkipel

Merguiarkipelet i Myanmar.

Skjærgårdshavet, som ligger mellom Bottenviken og Finskebukta, er verdens største arkipel når antall øyer telles

Et arkipel, også omtalt som en øygruppe eller øysamling, er en kjede eller klynge av øyer. Begrepet brukes vanligvis om en øygruppe som naturgeografisk eller geologisk fenomen. Ordet arkipel (noen ganger feilaktig arkipelag) brukes med samme betydning som del av navnet til mange slike øygrupper, særlig for grupper som har vært deler av det britiske imperiet. Ordet arkipel kan, i motsetning til øygruppe, også vise til et havområde med et antall spredte øyer som for eksempel dem i Egeerhavet.

Etymologi

Ordet arkipelag betyr «leder hav», fra gresk arkhon (arkhi-) («leder») og pelagos («hav»). I antikken var Aigaion pelagos det greske navnet på Egeerhavet, og senere skiftet bruken til å referere til De egeiske øyer (siden havet er kjent for det store antall øyer). Ordet kom inn i engelsk på 1600-tallet som en generell henvisning til øygrupper eller et havområde med en slik gruppe.

Vulkanske øygrupper

Øybuer

Utdypende artikkel: Vulkansk øybue

Grupper av øyer ute til havs dannes der havbunn eller grunn kontinentalsokkel stikker opp over havflaten, eller der vulkaner bryter gjennom havbunnsskorpen og danner vulkanske øyer. Dette skjer gjerne i tektonsk aktive områder, der grunne deler av kontinentalplate eller havbunnsplate skyves over annen havbunnsplate og danner en subduksjonssone. Friksjonen mellom platene vil føre til at kanten på den øverste platen presses opp. Denne vil da danne en vulkansk øybue. Navnet øybue kommer av at kanten på den overliggende platen gjerne buer fram på midten, slik at kjeden av øyer får en distinkt buet form. De fleste øygruppene i Stillehavet er dannet på denne måten.

Slike øybuer har høy geologisk aktivitet inkludert jordskjelv, tsunamier og vulkaner. Det vulkanske jordsmonnet er ofte fruktbart, og store mengder av verdens befolkning bor nettopp på slike øybuer. De tre største moderne statene som er arkipeler er Japan, Filippinene og Indonesia. Øyene i Egeerhavet ligger også på en slik vulkansk øybue.

Øykjeder

Øygruppa Hawaii består av en langstrukken rekke vulkanske øyer

Øykjeder, eller øyrekker, formes der havbunnsskorpe sklir over såkalte varmepunkter eller «hotspots» i jordens indre, der magmaen har uvanlig høy temperatur og trenger seg gjennom havbunnsskorpen. Fordi havbunnsspredningen gjør at selve havbunnsplate hele tiden flytter på seg, vil en slik øy etter hvert drive bort fra vulkanismen som har bygget den, mens en ny øye trenger seg opp i stedet. Hawaii og Galápagosøyene er kjente eksempler på slike øykjeder. Slike lavabergarter er generelt lite motstandsdyktige mot mekanisk slitasje. Ettersom vær og vind sliter ned de gamle øyene, vil de bli flatere og flatere, og til slutt ende som flate platåer som ligger under havflaten, der det kan vokse korall-atoller. For eksempel er den yngste øya i Hawaii-rekken (Hawaii) bare 400 000 år gammel, men har et fjell som rager 4205 meter til værs, mens den ca. 20 millioner år gamle Pearl and Hermes-atollen ligger over 200 mil mot nordvest og er slitt helt ned til havflaten.

Midthavsryggøyer

Havbunnsspredning langs midthavsryggene fører ofte med seg stor vulkansk aktivitet, som kan skape øyer eller øygrupper. Slike øygrupper er sjelden store, og vil stort sett ligge svært langt fra land. Et eksempel er den lille gruppen rundt Tristan da Cunha i Sør-Atlanteren som består av en større bebodd øy og seks mindre øyer og skjær. Øygruppens høyeste fjell, Queen Mary's Peak er en 2 062 meter høy vulkan, som sist hadde utbrudd i 1961. Nærmeste land fra Tristan da Cunha-gruppen er faktisk St. Helena, 200 mil mot nord! Alle øyene i det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha ligger på Atlanterhavsryggen.

Kontinentale øygrupper

Kontinentfragmenter

Ikke alle øygrupper er av vulkansk opprinnelse. Gjennom kontinentaldrift hender det at biter av kontinentalplater blir revet løs. Ofte vil disse sitte fast på andre plater, men noen ganger vil de havne langt til havs og utgjøre egne øygrupper. Siden kontinentalplater består av mer bestandig stein slik som gneis og granitt, vil slike øygrupper kunne bli svært gamle, i motsetning til de vulkanske øygruppene. Slike øyer vil derfor kunne ha svært særegen fauna og flora som har kunnet utvikle seg gjennom mange millioner år.

Eksempler på øygrupper dannet av slike kontinentalfragmenter er New Zealand og deler av Seychellene. New Zealand ligger imidlertid samtidig på en subduksjonssone, og har en betydelig vulkansk aktivitet.

Undersjøiske fjellkjeder

En kontinentalsokkel kan ha fjellkjeder, der toppene stikker opp som øyer og danner en øgruppe. Slike undersjøiske kontinentale fjellområder kan ligge løsrevet fra fjellkjeder på land og danne isolerte øygrupper som Svalbard og Færøyene. Fjellkjeder på land kan også fortsette ut i havet og danne kystnære øygrupper, slik som Andesfjellene som fortsetter ut i Sørishavet og danner Ildlandet, eller Lofoten som er en bigren av Langfjella.

Se også

• Øybue
• Geografi
• Geofag
• Geomorfologi
• Landform
• Platetektonikk
• Skjærgård
• Liste over øyer: se liste over arkipeler og liste over øyer

Eksterne lenker

Wiktionary: Arkipel – ordbokoppføring