Havbunnsspredning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Havbunnspredning, slik den sees på havbunnens alder. Rødt markerer den yngste havbunnen, den eldste (ca 180 millioner år gammel) er blå.

Havbunnsspredning oppstår ved midthavsryggerer, som er langstrakte sprekkesoner og fjell på bunnen av de store verdenshavene, der ny havbunn blir skapt gjennom vulkansk aktivitet. Bevegelsen skjer fra midthavsryggen og utover i hver retning mot kontinentene på hver side av verdenshavet. Teorien om havbunnsspredning inngår sammen med teorien om kontinentaldriftens som vitenskaplige byggverk i det fagfeltet av geologien som kalles platetektonikk.

Tidligere teorier om kontinentaldrift fremsatt av blant annet Alfred Wegener og Alexander du Toit gikk ut på at kontinentene «ploget» seg gjennom sjøen. Siden 1960 har forskere gjort oppdagelser som underbygde teorien om platetektonikk, ikke minst gjennom kartleggingen av havbunnens relieffer ved hjelp av seismologi. På 1940- og 1950-tallet ble teoriene tillagt nye kunnskaper om havbunnen etter grundige undersøkelser gjort av National Geographic. Under deres organisering ble bunnen av jordens hav kartlagt av Bruce Heezen, Maurice Ewing, Marie Tharp og andre som avslørte at den midtatlantiske ryggen hadde en merkelige batymetri av daler og høyder,[1] med dens sentrale dal som seismologisk aktiv og et episentrum av mange jordskjelv.[2][3] Ewing og Heezen avdekket at ryggen var en del av en 40 000 km lang i hovedsakelig kontinuerlig verdensomspennende fjellryggsystem

Tanken om at det var havbunnen i seg selv som flyttet på seg (og tok med seg kontinentet) ble lagt frem av Harry Hess fra Princeton University i 1962. Teorien er nå allment akseptert, og fenomenet er kjent som å bli skapt av konvektive strømmer i den svake øvre mantelen eller asthenosfæren. Det velter opp magma fra jordas indre, og magmaen størkner og danner ny havbunn etter hvert som den gamle beveger seg ut til sidene. Hvis havbunnen beveger seg bort fra midthavsryggene og et kontinent og havbunnen utenfor kontinentet utgjør en enhet, kan også bevegelsen av kontinentet forklares ved at havbunnen beveger seg. Med oppdagelsen av marine magnetiske anomalier fikk man for alvor håndfaste empirisk data for å underbygge teorien om havbunnsspredning. I 1968 var forskningen rundt havbunnsspredning kommet så langt at den ga et paradigmeskifte med allmenn aksept av teorien om platetektonikk og kontinentaldrift.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ewing, W.M.; Dorman, H.J.; Ericson, J.N. & Heezen, B.C.; 1953: «Exploration of the northwest Atlantic mid-ocean canyon», Bulletin of the Geological Society of America 64, sidene 865-868
  2. ^ Heezen, B. C. & Tharp, M.; 1954: «Physiographic diagram of the western North Atlantic», Bulletin of the Geological Society of America 65, side 1261
  3. ^ Hill, M.N. & Laughton, A.S.; 1954: «Seismic Observations in the Eastern Atlantic», 1952, Proceedings of the Royal Society of London, series A, mathematical & physical sciences 222(1150), sidene 348-356