Landform

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Landform. "Cono de Arita", Salta (Argentina).

Landform er en geomorfologisk enhet som hovedsakelig er definert ved overflateform og lokalisering i landskapet, som del av terrenget, og som sådan er typisk et element av topografi. Landformer er kategorisert ved særtrekk som høyde over havet, helning, orientering, lagdeling, berggrunn og jordtype. Landformer omfatter berms, mounds, åser, klipper, daler, elver og en lang rekke andre elementer.

Hav og kontinenter er eksempler på høyeste orden av landformer. Landformelementer er deler av høyere-ordens landformer som kan identifiseres, slik som åsrygg, skulder og backslope.

Noen landformelementer: vann, topper, kanaler, rygger, pass, bassenger, sletter; disse kan ofte skilles ut på en digital topografisk modell ved hjelp av dataprogrammer[1] hvor dataene (ulike typer) er innsamlet av moderne satellitter og stereoskopiske flyfotokameraer. Inntil nylig krevde sammenstilling av slike data tidkrevende og dyre teknikker som "Boots on the ground". Terreng (eller relieff) er det tredje eller vertikale dimensjonen av land overflate. Når relieffet beskrives under vann, brukes termen batymetri. Topografi er et annet synonym og er ofte illustrert i form av et topografisk kart.

Landformer i Norge[rediger | rediger kilde]

Typisk ungt landskap: Geirangerfjorden.

Hovedtrekkene for Norges landformer ble utformet ved den kaledonske fjellkjedefolding, da det subkambriske peneplanet gjennomgikk en geologisk forandring. Lokale landformer ble utformet ved isens tilbaketrekning etter siste istid.

I Norge i dag har vi mange og varierende landformer. Noen av de viktigste er vidde, hei, ås, dype daler, skjærgård, fjell osv. Vidder finner vi for det meste i Finnmark i nord, men også sentralt i Sør-Norge og opp mot Røros og Trøndelag. Hei ser vi som oftest på Sørlandet og rundt Setesdalen, mens åser er typisk Østlandsk. På Vestlandet og i Nord-Norge finner vi mye alpine og glasiale fjellformer, men også avrundede fjellformer. En landform er et geografisk avgrenset område på jorden, med karakteristisk utforming, det kan være et høyt fjell eller en dyp dal. Vi skiller mellom unge og gamle landformer, ut ifra når de er dannet.

Dagens landformer i Norge er utformet av forskjellige prosesser gjennom hele den geologiske historien. I noen perioder har det vært oppbygging av landet, gjennom fjellkjedefoldninger, vulkanisme og landhevninger, mens det i andre perioder har vært nedtæring av landet, gjennom erosjon og forvitring. Gamle landformer er hovedsakelig utformet før tertiærtiden (det vil si for mer enn 65 millioner år siden), mens unge landformer er dannet fra tertiærtiden til kvartærtiden. De unge landformene er for det meste dannet som følge av forvitring og erosjon.

Viddelandskap, heier, skjærgårder og strandflatekyst er eksempler på gamle landformer, som altså stammer fra tidlige geologiske tider, noen ble til og med formet helt tilbake til jordens urtid. Kjennetegnet på disse landformene, og gamle landformer generelt, er rolige linjer og veldig små høydeforskjeller. Når vi går over gamle landformer, ser vi for det meste bare flat horisont, men vi kan finne noen høyder i form av åser eller fjell. Slike gamle landformer er bevart på Finnmarksvidda, Hardangervidda, skog- og fjellviddene på Østlandet og på heiene og i skjærgårdene på Sørlandet. Svært tidlig i jordens historie var landmassene på jorden samlet i ett stort kontinent. Da var det som senere ble Norge bare et lite område inne på dette store kontinentet. Klimaet var varmt. I noen perioder var det fuktig, mens i andre var det tørt. Etter lang tid ble det dannet de typiske gamle landformene vi finner i Norge i dag, som er kjennetegnet av mykt, bølgete landskap, med runde fjellformer og vide daler.

Grønland og den skandinaviske halvøya lå en gang nær hverandre. Men tidlig i tertiærtiden, for om lag 55 millioner år siden, begynte de å gli fra hverandre. Disse platebevegelsene fikk stor betydning for landformutviklingen i Norge. Havet mellom de to landområdene ble større, og deretter hevet hele den skandinaviske landblokken seg. Det stadig bredere havet utenfor vestkysten gjorde klimaet fuktigere, og det ble mer vann i elvene, og på grunn av landhevningen fikk elvene større fall fra fjell til kyst. Med økende vannhastighet økte også kraften, og elvens evne til å rive løs, og transportere materiale. Elvene kunne nå grave seg ned i de vide dalene i det gamle landskapet. Denne prosessen kalles elveerosjon. Alpine landformer er et eksempel på unge landformer som vi finner på Sunnmøre og i Nord-Norge (f.eks i Lyngsalpene i Troms, og i Lofoten).

Et annet viktig moment som har vært med på å forme de unge landformene i Norge er isbreene. Når isbreen vokser graver den seg ned i jordskorpen, og tar med seg steiner, grus og sand på veien. En del av dette løsmaterialet fryser fast på undersiden av breen og gjør at breen sliper seg ned, selv i harde bergarter.

Strandflaten er en landskapstype, karakteristisk for kyster som har vært nediset. Den norske strandflaten er hovedsakelig skapt i kvartærtiden.

Isbreene formet det faste fjellet, men la også fra seg løsmasser som skapte spesielle landskapsformet. Ved isbreens kant vil løsmateriale som breen har transportert hope seg opp i store mengder, og vi får et morenelandskap. I Nord-Tyskland og Danmark har landskap de endemorenene er de dominerende elementer. I Norge preger den store endemorenen som kalles raet landskapet i enkelte områder, der morenemassene er størst i omfang.

Med de nye og unge landformene ble naturen mye mer dramatisk. Store høydeforskjeller, fra spisse fjell til dype daler som v-daler og elvegjel (også kalt canyon).

De unge landformene har også hatt store konsekvenser for bosettingen i Norge. Det at det har blitt dannet høye fjell har gjort at det har blitt vanskeligere å anlegge veier og jernbane, og det har blitt en større utfordring å dyrke jorden. Ikke bare blir jordsmonnet dårligere, men temperaturen synker også oppe i fjellene, og det gjør det ekstra vanskelig å dyrke jorden. Dette har ført til at det ikke er lett å bosette seg i områder med mye fjell. De store jordbruksområdene i Norge finner vi derfor på Østlandet, i Trøndelag og på Jæren. Et annet eksempel på unge landformer er alle fjordene langs vestkysten. Man regner med at kystlinjen på Vestlandet var ganske jevn før istiden. Fjordene er dannet som følge av elveerosjon, og senere at isbreene smeltet, og elvene ble omdannet til fjorder. De store høydeforskjellene vi har i landet gir vannet større fall, og noen steder får vi fossefall. Dette har gitt oss rikelig tilgang på vannkraft, som igjen har lagt grunnlag for industri flere steder på Vestlandet, og det har også vært med på å påvirke bosettingsmønsteret i Norge.

Endringene fra gamle til unge landformer har altså hatt både positive og negative konsekvenser for bosettingen i Norge. De unge landformene har på den ene siden gjort det vanskeligere å bosette seg i deler av Nord-Norge og Vestlandet, men på den andre siden har vi fått vakre fjorder og fjell som er noen av Norges største turistattraksjoner, og har gitt næringsgrunnlag også i deler av landet der det ikke ellers ville vært så mye bosetting.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]


geografistubbDenne geografirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)