Amadeo Bordiga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Amadeo Bordiga (født 13. juni 1889, død 23. juli 1970) var en italiensk venstrekommunist og den første formannen for Partito Comunista Italiano (PCI).

Bordiga vokste opp i Napoli der han i 1910 sluttet seg til sosialistpartiet Partito Socialista Italiano (PSI). Internt i partiet sto han på venstre fløy og var talsperson for et revolusjonært program og motstander av italiensk deltakelse i første verdenskrig. Da Komintern ble grunnlagt tilhørte han dem som forsøkte å få PSI tilsluttet her. Da dette ikke lyktes dannet Bordiga sammen med blant andre Antonio Gramsci og Palmiro Togliatti PCI. Partiets hovedsete ble lagt til Napoli, og Bordiga valgt til partiets første formann på tross av at han hadde blitt kritisert av Lenin i boka «Venstre»kommunismen - en barnesjukdom.

I 1923 ble Bordiga sammen med resten av partiledelsen arrestert av de nye fascistiske makthaverne. Etter dette valgte partiet en ny ledelse som tilbød seg å tre tilbake da den gamle ledelsen senere på året ble sluppet fri. Bordiga takket imidlertid nei og satset heller på å organisere en venstreopposisjon innen partiet. Fra 1925 støttet Bordiga Leon Trotskij mot flertallet av partiledelsen i Sovjetunionen, og han opptok også kontakt med venstrekommunister i andre land. I 1926 ble han dømt til tre års internering, noe som i 1929 ble omgjort til husarrest. Året etter ble han ekskludert fra PCI for venstreopposisjonell og trotskistisk virksomhet.

Bordiga trakk seg etter dette fra aktiv politikk så lenge fascistene styrte Italia. Etter annen verdenskrig var han imidlertid frem til 1968 med i et lite venstrekommunistisk parti og skrev også ulike venstrekommunistiske publikasjoner.

Politisk var det særlig på to områder Bordiga representerte en opposisjon blant de italienske kommunistene. I tråd med sin syndikalistiske bakgrunn gikk Bordiga mot deltakelse i valg. Han var også prinsipiell motstander av å bygge allianser med andre retninger, særlig med sosialdemokratene. Selv om dette siste punktet også var Kominterns politikk i andre halvdel av 1920-tallet var det i mindre grad et synspunkt som hadde støtte i det italienske kommunistpartiet.