Anfal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gassangrepet på byen Halabja i mars 1988 blir gjerne sett i sammenheng med det samtidige anfal-felttoget på landsbygda i irakisk Kurdistan

Anfal-felttoget[1] (engelsk: Anfal campaign), også kjent som Anfal-kampanjen, var en serie irakiske militæroffensiver rettet mot kurdere, irakiske tyrkere, assyrere, yazidier og andre minoriteter i nordlige deler av Irak.[2]. Disse hendelsene kategoriseres av blant andre den svenske riksdagen [3] som folkemord. Felttoget som ble gjennomført i februar-september 1988 var likevel rettet mot hovedsakelig den kurdiske befolkningen nord i Irak[4]. Minst 50 000-100 000 kurdere og andre minoritetsgrupper ble drept.[5] og mange tusener flyktet til nabolandene Tyrkia og Iran.

Kampanjen har fått navn etter Koranens vers 8, al-anfal (arabisk: حملة الأنفال‎), som handler om deling av krigsbytte. Den er definert som folkemord av Human Rights Watch.[6]

Anfal-kampanjen ble beordret igangsatt av Iraks president Saddam Hussein som hevn for kurdiske militsers samarbeide med Iran i krigen mellom Iran og Irak. Hussein ga øverstkommanderende for hæren, Ali Hassan al-Majid alle fullmakter. Bruken av kjemiske våpen i Anfal-offensivene og under det samtidige angrepet på byen Halabja, ga al-Majid tilnavnet «Kjemiske Ali».

Anfal-offensiven begynte på slettelandet rundt oljebyen Kirkuk, Garmian, der det kurdiske partiet PUK hadde kontrollen. I dette området ble mange drept på stedet. De overlevende ble fraktet bort med lastebiler og drept seinere. Landsbyene ble rasert med bulldosere og dynamitt. Den irakiske hæren brukte også stridsvogner, artilleri og helikoptere, og hadde støtte fra lojal kurdisk milits (jash).

Bruken av stridsgass var et viktig element i den irakiske strategien. Det ble vanligvis skutt gass med artillerigranater noen timer før troppene rykket inn. Gassen drepte og såret mange, og virket dessuten sterkt demoraliserende. Motstanden fra kurdiske peshmergas var derfor ofte liten.

Ytterligere sju offensiver ble gjennomført i løpet av året, de fleste mot områdene til PUK. Den siste offensiven, i september 1988; var rettet mot Badinan-distriktet som var dominert av partiet KDP.

Det var særlig i de første fasene av kampanjen at hele befolkningen i landsbyene ble drept. I seinere offensiver var det først og fremst den mannlige befolkningen som ble bortført og myrdet, mens kvinner og barn ble samlet i leire under militær bevoktning.

Det samlede antallet ofre hevdes av Den kurdiske regjeringa i Nord-Irak å ligge på mer enn 180 000. Dette tallet omfatter ikke bare kurdere, men også andre folkegrupper i de aktuelle områdene, slik som irakiske tyrkere, yezidier, shabaker, assyrere og armenere.

23. desember 2005 ble forretningsmannen Frans van Anraat dømt til 15 års fengsel av en nederlandsk rett, for å ha solgt kjemikalier til framstilling av kjemiske våpen til Saddam Husseins regime. Retten slo fast at gassangrepet inngikk i en systematisk folkemordspolitikk overfor kurderne. Det var første gang gassangrepet på Halabja er blitt rettslig kategorisert som folkemord.

Kurderne ønsket at anfal-kampanjen skulle være en av hovedanklagene i rettssaka mot Saddam Hussein i 2006, men Hussein ble hengt etter å ha blitt dømt for en massakre i den sjia-arabiske landsbyen Dujail. Ali Hassan al-Majid og to andre ble i februar 2007 dømt til døden etter å være funnet skyldig i anklager om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Etter at hans anke var endelig avslått, ble al-Majid hengt den 25. januar 2010.

Referanser[rediger | rediger kilde]