Operasjon Val-Fajr 8

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Val-Fajr 8
Konflikt: Iran-Irak-krigen
Dato 9. februar til 9. mars 1986
Sted Al-Faw halvøya sør for Basra, langs Shatt al-Arab og Al-Qurnah regionen der flodene Tigris og Eufrat møttes på det 150 kilometer lange sørlige frontavsnittet
Resultat
Iransk seier, Al-Faw-halvøya erobret av iranerne
Parter
Irak Irak Iran Iran
Kommandanter
Stabsjef Maher Abd al-Rashid, general Hisham Fakhri som korpskommandant av 7th. korps og general Saad Tuma Abbas Staben for de iranske styrkene
Styrker
6th. og 7th. irakiske korpser, svake styrker fra «Folkearmeen» utplassert på Al-Faw halvøya Opptil 200 000 soldater i 20 til 25 divisjoner var på sørlige frontavsnittet, men bare 100 000 deltok i offensiven med fem regulære divisjoner og 50 000 pasdaran og basij soldater
Tap
Uklart, flere tusener opptil cirka 20 000 var drept, såret og tatt til fange Uklart. 27 000 til 30 000 døde og sårede etter kilder.

Operasjon Val-Fajr 8 (Operasjon Daggry 8) (9. februar til 9. mars 1986) under Iran-Irak-krigen var en av de største suksesser for de iranske styrkene noensinne der man hadde avledet reservestyrkene for forsvaret av Basra mot nord. Den sårbare Al-Faw halvøya sør for Basra ble utsatt for et uventet overraskelsesangrep med utvalgte og trente angrepsstyrker.

I løpet av bare 24 timer kollapset forsvaret på Al-Faw, få holdepunkter holdt ut for flere dager. Med den strategiske viktige halvøya under deres kontroll var adgangen til den persiske gulfen avskåret var Basra og kommunikasjonslinjene til Kuwait under trussel. Saddam Hussein startet flere motangreper fra Basra, men fram til 9. mars var alle irakiske motangrepene slått tilbake.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Siden det første slaget ved Basra i 1982 var det sørlige frontavsnittet vendt mot Basra i rimelige ro fordi de iranske befalhavende hadde lært til en stor pris av deres styrkene om de irakiske fortifikasjonenes formidable styrke. Mindre trefninger og taktiske sammenstøter hendt på frontlinjene langs Shatt al-Arab mellom de forreste enhetene av begge parter for tre år framover, de største offensivene var rettet mot Hawizeh-sumpene i det sentrale frontavsnittet. Den iranske staben sammen med den politiske ledelsen i Teheran kom til den uunngåelige konklusjonen om at hvis de ikke kan gå utenom de sterke forsvarsverkene foran Basra gjennom Hawizeh-myrene som ville skåret Irak i to, måtte de gå til angrep på Basra på nytt. Allerede i 1985 startet de langsomme, men metodiske forberedelsene man forsøkt etter best evne å skjule bort fra irakerne som ble holdt i uvitenhet om hvor forberedelsene var bygget opp langs det sørlige frontavsnittet.

Fremdeles var stabsplanleggerne ikke villig med nye, kostbare angreper på de irakiske fortifikasjonene så de besluttet seg for en ny omgående manøvrering mot deres mål, denne gang på sydsiden med den strategiske viktige Al-Faw halvøya mellom Shatt al-Arab floden mot øst og fjorden Khawr ´Abd Allāh mot Kuwait. Allerede ved januar 1986 hadde irakerne oppdaget styrkeoppbyggingen, men dette var iranerne i viten om og dermed lanserte avledningstiltak for å narre irakerne mot nord, spesielt Hawizeh-myrene som sluttet nordøst for Basra der mer fastere land lå på østbredden av Shatt al-Arab. Istedenfor var Abadan valgt som utgangspunktet for den nye offensiven der det var opprettholdt en forsyningsbase med logistikk for amfibiske operasjoner. Avledningstiltakene virket meget godt, ikke engangs når iranerne sendt deres rekognoseringsfly over Al-Faw halvøya merket irakerne at de var avledet mot nord. Det eneste irakerne visste om var at det var deployert 270 000 iranske soldater langs det sørlige frontavsnittet. Det var tilsammen 200 000 iranske soldater hvorav halvparten i fem regulære divisjoner og 50 000 pasdaran og basij soldater.

For å forsterket dette inntrykket gjorde iranerne et mindre angrep over Shatt al-Arab den 8. februar 1986 på Um ol-Rassas sandbanken mellom Basra og Al-Faw som besto av spredte landsbyer mellom hager av palmetrær i vasstrukken sandbanker mot fastlandet på Al-Faw halvøya. Det var et dristig trekk fordi med dette angrepet der håpet staben at irakerne skulle gjenkjenne det som en avledningsmanøver bort fra nord. Irakerne gikk til hastige motangrep med tung luftangrep som traff og drevet vekk pongtongsbroen på Shatt al-Arab sammen med de iranske enhetene. Som ventet forsterket irakerne deres oppmerksomhet mot nord.

Operasjonens start[rediger | rediger kilde]

Om aften den 9. februar 1986 under regnvær startet operasjonen i tre fremstøter, to mot Al-Faw halvøya og ett mot nord ved Al-Qurnah. Det siste fremstøtet var et avledningsangrep med de regulære pansrede styrkene i 12th. og 92nd. iransk pansrede divisjoner som kom inn i et rasende panserslag med 1st og 5th irakisk mekaniserte divisjoner som fortsette utover natten til den neste dagen. Dette startet tre dager med intenste kamp mellom de forberederte irakiske forsvarenhetene og de angripende iranske enhetene ved Al-Qurnah.

Det andre fremstøtet var fokusert på den tørre landstripen øst for Basra til nord og til sør for byen der iranerne rammet 11th. irakisk mekaniserte divisjon, men angrepet til nord var ment på å avlede de irakiske forsvarstyrkene fra å observere det sørlige angrepet med en pasdaran divisjon med enheter av væpnede froskemenn som tok seg over Shatt al-Arab under stor overraskelse. Irakerne hadde ikke ventet seg et slik angrep med amfibiske kapasitet i troen på at det skulle være et helikopterbårne angrep. Al-Bahar veien mellom Basra og Al-Faw på 130 kilometer ble avskåret.

Det tredje fremstøtet mot Al-Faw halvøya via Um ol-Rassas sandbanken i Shatt al-Arab var med to pasdaran divisjoner, Nassr og Fajr som tok seg på land der de kuttet over på Al-Bahar veien og stengte veien sørover for enhetene fra 15th. irakisk mekaniserte divisjon. Ved Sibeh landsettet iranerne to regulære divisjoner, 77th og 21st. iransk infanteridivisjon på seks forskjellige steder. Etter brohodet med havner for overføring av logistikk var sikret, avanserte 21st. infanteridivisjon mot byen Al-Faw der to brigader var utplassert. De amfibiske operasjonene på Al-Faw halvøya var en utfordring, flere steder var de irakiske vaktstyrkene våken, fulgt til at 55th. fallskjermbrigaden kan ikke går på land på vestsiden av Al-Faw halvøya. Men fem divisjoner med opptil 50 000 menn var nå på Al-Faw der de støttet på svak motstand fra to mekaniserte divisjoner samt støttestyrker som var spredt langs en linje på 80 kilometer.

Slaget om Al-Faw[rediger | rediger kilde]

Etter ett døgn med kamp ble den viktige byen Al-Faw på den sørlige enden av halvøya erobret av iranerne der 2nd. irakisk marinebrigade og enheter fra 15th. mekaniserte divisjon samt enheter fra «Folkearmeen», en militsorganisasjon, var utslettet. Men i Bagdad reagerte man med forferdelighet over nyheten om de amfibiske angrepene på den strategiske viktige Al-Faw halvøya, fra sør vil de iranske styrkene være i stand til å angripe Basra. I all hast beordret staben i Bagdad alle styrkene i regionen til motangrep. Det irakiske flyvåpenet måtte også gå til angrep med alle tilgjengelige flyer med kjemiske våpen tross trusselen fra luftvernmissilbatterier på den andre siden av Shatt al-Arab. Bare i de første dager var 20 til 25 kampfly skutt ned. De mekaniserte styrkene var holdt tilbake av kamphelikoptrene som plukket ut det ene etter det andre panserkjøretøy uten trøbbel.

Desperasjonen i Bagdad var følt av de fremste irakiske troppene som ble lik utsatt for kjemiske våpen som de iranske troppene som hadde skrekkelige tap tross store fordeler ved Umm al-Rassas der de hadde slått vekk 3rd. og 4th. brigader av Republikanergarden. Men den irakiske ildkraften var mildt sagt massivt, så irakerne under deres dårlige organiserte angrepene kom seg fram til Umm al-Rassas ved aften den 12. februar. Men brohodet ved Sibah var sikret av sterke befesteringer.

I 13. februar hadde de iranske styrkene i en pasdaran divisjon nådde Khar Abd Allah fjorden med et stort fremstøt mot havnebyen Umm Qasr. Irakerne som hadde tilbakeerobret Umm al-Rassas og stabilisert deres frontlinje sør for Basra, rykket mot Umm Qasr med en divisjon og en mekaniserte brigade. Slaget ved Umm Qasr ved 14. februar mellom disse styrkene var meget hardt med tung luftstøtte for begge parter, Irak hevdet å ha nedskutt 5 fly og 3 helikoptre mot tap på flere helikoptre skutt ned av iranske kamphelikoptre. Irakerne vant slaget og forhindret videre iransk avansement.

Flyangrepene med kjemiske våpen på den flatte, dunstige overflaten av halvøya med stor fuktighet og varme var spesielt katastrofalt for de iranske forsvarerne som måtte skiftet ut deres enhetene på løpende bånd. Spredning av stridgass etter et bombedropp var så uforutsigbar og så massiv at hele bataljoner var rammet. Det er antatt at opptil 45 000 iranske soldater var rammet, selv om det var nok en overdrivelse.

I den samme dagen som Slaget ved Umm al-Rassas hadde tre irakiske brigader avansert langs Al-Bahar veien fra Umm al-Rassas i tre pansrede kolonner på hver veistrekning, en mot Shatt, den andre på Al-Bahar veien og den tredje fra Umm Qasr mot vest. Irakerne kunne ikke kjøre av veiene på det myke terrenget, måtte gå til frontale angrep mot styrker med helikopterstøtte og panservernvåpen. Disse var stoppet med stor tap av iranerne.

Motangrepene[rediger | rediger kilde]

Irakerne fortsatt med deres motangrepene tross de vanskelige forholdene på det ufremkommelige terrenget for mekaniserte kjøretøyer med mudder og myksand side om side. Men de kunne ikke avanserte videre mot et sterkt forsvar som hele tiden fikk forsterkninger overført med båt, helikoptre og luftputebåtene over Shatt al-Arab fra Abadan. Ildkraft var irakernes vanligste løsning på taktiske utfordringer så de rettet en fantastisk mengde av ammunisjon, bombelast og raketter mot de iranske forsvarerne. Ved et tidspunkt hadde 600 skudd pr. kanon vært løst hver dag. Pilotene ble instruert til lavflygende angrep tross de iranske luftvernskytser, med stor tap som resultat. 3 000 tokter var fløyet på en uke av det irakiske flyvåpenet.

Men ingen av motangrepene lykkes, alt som gjensto var flere ødelagte kjøretøyer, døde og sårede og oppbruk av massevis av ammunisjon uten synlige resultater. Ved 20. februar hadde den irakiske ledelsen realisert at iranerne hadde stabilisert frontlinjene og gravde seg ned, dessuten var det irakiske flyvåpenet desimert med et tap på flere dusiner av fly, fra Iran er det påstått at 74 kampfly og 11 helikoptre var skutt ned. Utplassering av et iransk luftvernmissilbatteri på Al-Faw halvøya hadde krevde stor ofre av det irakiske flyvåpenet.

Det eneste disse kostbare motangrepene hadde presentert var å avverge større iranske bevegelser mot nord for rask oppbygging av sterke posisjoner med fortifikasjon på sørsiden av Basra. Ennå bestemte 7th. irakisk korpset seg for en ny motoffensiv den 23. februar. Iranerne oversvømte saltbassengene på Al-Faq halvøya som svar på de irakiske angrepene. To bataljoner ble utslettet, 2 000 var hevdet drept eller skadet i dagene 23. til 25. februar.

De siste kampene[rediger | rediger kilde]

Ved 25. februar var Slaget om Al-Faw over, men for irakerne var ikke kampene over. Den 7. mars ble de iranske forsvarene overrasket da et Tu-16 strategisk bombefly eskortert av flere jagerflyer teppebombet deres posisjoner med 24 bomber.

Om natten 9. mars 1986 lanserte irakerne deres egne amfibiske operasjon med landstigning av 3rd irakisk marinebrigade med tre kommandobataljoner som overføres med transporthelikoptre til Al-Faw halvøya på vestsiden. Iranerne stoppet landstigningen av marinebrigaden som var slått tilbake med tap av flere bataljoner. I mellomtiden hadde en mekaniserte brigade brutt gjennom ved Khawr Abd Allah. Men denne ble omringet og nesten tilintetgjort av iranerne.

Ved 11. mars hadde irakerne med deres siste motoffensiv bare avansert 7 kilometer på tre uker, tatt tilbake Mamlha saltbassenget men ikke annet. Begge sider var utmattet, de siste kamper stoppet av utmattelse ved 20. mars.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Bare 20 000 til 25 000 iranerne og 25 000 til 32 000 irakerne var tilbake på frontlinjene på Al-Faw halvøya. Irak hadde lidd enorme tap av militærmateriell og flere tusener, bare i innledningsfasen var 4 000 til 5 000 drept, såret eller tatt til fange, mesteparten på Al-Faw halvøya. Opptil 20 000 kan ha gått tapt, men de irakske tapene er ikke kjent. Det er vanlig å anta at 8 000 til 10 000 var drept eller hardt skadet.

De iranske tapene er ikke heller kjent, det var antatt et tap på 27 000 til 30 000 mann hvorav 8 500 av kjemiske våpen. Etter de iranske beretninger var de kjemiske våpenmidlene droppet med bomber fra kampflyene svært effektivt at et stort antall var rammet. 45 000 skulle ha vært tatt ut av tjeneste for korte perioder. Men få av disse hadde omkommet og flere tusener var permanent skadet. Iranerne hadde liten dekning på den flatte og åpne halvøya at de hadde lidd stor tap under den irakiske ildkraften.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Erobringen av Al-Faw halvøya var kommet som et stort sjokk på verden, det hadde vært tilløp til panikk i Kuwait da nyhetene om Umm Qasr var under angrep av iranerne. Irakerne hadde tettet til på den åpne veien mot Basra og iranerne hadde ikke klart å fremskynde deres planer om å ta Umm Qasr, men det var et prestisjenederlag uten sidestykke for Saddam Hussein.

Irakerne hadde arrogant gått til den konklusjonen om at iranerne ikke besittet den nødvendige amfibiske kapasiteten for landstigning og overføring av styrker i strategiske fremstøter. Iran hadde tverimot beholdt sin kapasitet med luftputefartøyer, landgangsfartøyer og grunngående fartøyer fra sjahens tid. De påfølgende slagene fram til 9. mars var ydmykende for den irakiske hæren, alle beste offiserer var satt i ledelsen med general Maher Abd al-Rashid i spissen uten suksess. De hadde vært i behov for veltrente infanteristyrker som ikke fantes, måtte istedenfor anvendte mekaniserte styrker.

Etter ubekreftede kilder var Saddam Hussein nær utsatt for et mytteri av sine væpnede styrkene i vinteren 1986 under Slaget om Al-Faw da al-Rashid indirekte innrømte store tap i et intervju med kuwaitiske media. Han beordret sin dyktigste generalen som hadde stor støtte og tilslutning i de væpnede styrkene, til Bagdad. Men al-Rasid som ikke ønsket å bli fengslet eller henrettet, fikk støtte av offiserne i 7th korpset som gjorde det klar at de vil gå til mytteri. Saddam Hussein måtte gir seg og gikk med på å gi militæroffiserne større råderett over deres midlene under forsvaret av Irak. Dette ble viktig for fortsettelsen av krigen.

Kildene[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]