Operasjon Val-Fajr 1

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Val-Fajr-P
Konflikt: Irak-Iran-krigen
Dato 7.-10. februar 1983
Sted Musain-området vest for Dezful og sør for Amarah i Irak
Resultat
Irakisk seier. Iransk offensiv stoppet av irakerne
Parter
Irak Irak
Kommandanter
Generalstaben i Bagdad Staben for de iranske styrkene
Styrker
4th. irakisk arme på 7 divisjoner med 50 000 til 55 000 mann 5 til 6 «divisjoner» i størrelse med brigader på 40 000 mann
Tap
Ukjent, stor. Uklart, en kilde hevdet 10 000 mann

Operasjon Val-Fajr-P (Operasjon Før Daggry på norsk), en iransk offensiv under Irak-Iran-krigen mot de irakisk styrkene i 4th. irakisk arme sør for Amarah, startet den 7. februar 1983. Offensiven etter tre blodige dager var stoppet av irakiske motangreper som desimerte 92nd. iransk pansrede divisjon.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Etter to offensiver i senåret 1982 hadde forholdet mellom den regulære hæren og pasdaran styrkene som var organisert som en egne hærorganisasjon, blitt verre at felles planlegging om forbindede operasjoner ikke lenge var mulig. På det sentrale frontavsnittet som var dannet gjennom Operasjon Moharram ol-Harram med et brohode mot Al Amarah bestemte staben for de iranske styrkene å starte en offensiv mot Al-Amarah. Men dersom felles planlegging for de regulære styrkene og pasdaran styrkene var oppgitt til fordel for separate planlegging på hver kant ble offensiven delt i to. Mot sør ble en sektor av frontlinjen, Fakkeh-Chazabeh, overført til pasdaran styrkenes kontroll mens de to nordlige sektorer, Musain eller Musiyan og Cham-e Hendi var overlatt til de regulære styrkene. Med politisk støtte hadde pasdaran befalhavende fått lov til å planlegge operasjonen også for de regulære styrkene som måtte gå med på dette.

Operasjonen[rediger | rediger kilde]

Ved gryningen den 7. februar 1983 mens det ennå var mørkt midt i tung regnvær startet iranerne offensiven med mellom 5 og 9 pasdaran divisjoner i størrelse med brigader støttet av en regulære divisjon samt flere selvstendige brigader på cirka 40 000 til 50 000 menn. Ved å angripe i ly av mørket midt under regnsesongen oppnådde iranerne overraskelsesmoment ved å ha en rekke følgende fremstøter med to pasdaran divisjoner hver med begrensede mekaniserte støtte. Planen var å lokke vekk de irakiske reservestyrkene der det første fremstøtet var, deretter lanserte det andre fremstøtet mot Basra-Bagdad veien ved Fakkeh over den tørre jorden. Men kommandanten i det 4th. irakiske korpset med syv divisjoner på cirka 50 000 til 55 000 mann hadde brukt mellomtiden til bygging av sterke befestninger langs det sentrale frontavsnittet som var gjort noe lettere å bemanne fordi mot sør lå sumplandskapet Hawr al Hawizah og nordøst for Al Amarah lå et stripe av sump, Hawr as Sanaf med flere elver som var ufremkommelig under regnsesongen i vinteren.

Tross været gjorde det irakiske flyvåpenet et imponerende innsats med både fly og helikoptre som i løpet av den første dagen hadde foretatt over 200 tokter. De konsentrerte infanteristyrkene tross støtte fra mekaniserte enheter og pansrede enheter utgjort et stort mål for pilotene som droppet klasebomber og skjøt svermer av raketter mot disse. Irakerne hadde tatt læredom fra slaget ved Basra og deployert luftvernskyts i batterier langs frontlinjen beskyttet i sterke bunkeranlegger mot enhver gjennombrudd. Det første gjennombruddet var regelrett meiet ned bare 1 til 2 kilometer dypt i de irakiske linjene av sterk ild fra luftvernskytsene mens irakiske motangrep med støtte av panservernhelikoptre som Gazelle og kamphelikoptre som Mi-24 gjorde kort prosess med de fremste rekkene i de iranske fremstøtene.

De regulære styrkene måtte grepet inn for å hindre et kollaps i pasdaran styrkene, det iranske flyvåpenet deployerte et luftvernmissilebatteri til frontlinjen sammen med flere kampflyer, skjøt ned seks fly i 9. til 10. februar. 92nd. iranske pansrede divisjon klart å bryte gjennom ved Musain/Musiyan den 9. november, men tiltrakk seg sterke irakiske motangrepene fordi på åpen lend var de pansrede styrkene nødt til å klare seg uten infanteristøtte. Med et knusende overlegenhet i antall stridsvogner tvunget irakerne de pansrede enhetene tilbake, kuttet av de fremste styrkene og tilintetgjort disse. 92nd. pansrede divisjon hadde mistet store styrker opptil en brigade i størrelse.

Ved 10. februar var offensiven over. Den irakiske ildkraften bak forberederte forsvarsanlegger med sterke feltbefestninger var langt mer enn hva de til dels uerfarne planleggerne i pasdaran styrkene hadde regnet med, dessuten hadde man trodde at været kunne hindret det irakiske flyvåpenet fra å ytre taktiske støtte til de irakiske forsvarsstyrkene. Manglende samarbeid mellom de regulære og pasdaran styrkene hadde vist seg fatalt, det var for svak støttende ildkraft for pasdaran og for liten infanteristøtte for de regulære pansrede styrkene.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Hvor stor tapene under Operasjon Val-Fajr-P var, er ikke mulig å ha full kjennskap til. Man antok at iranerne hadde lidd et tap på mellom 10 000 og 15 000 døde og sårede, et stort antall kampkjøretøyer inkludert stridsvogner var gått tapt. De irakiske tapene var trolig på en tredjedel av de iranske tapene eller mellom 3 000 og 5 000 døde og sårede.

Offensiven forvarslet en utmattelseskrig. Den politiske ledelsen i Teheran lot seg ikke avskremmes av tapene og det store problemet med manglende samarbeid mellom de regulære og pasdaran styrkene. Den første av flere offensiver på det nordlige frontavsnittet i Kurdistan og det sentrale frontavsnittet var rettet mot strategiske mål for et strategisk gjennombrudd i den første plassen. Men oppgaven ble formidable for de iranske styrkene.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • The Lessons og Modern War Volume II: The Iran-Iraq War, av Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner 1991 ISBN 0-8133-0955-7
  • The Iran-Iraq War 1980-1988, av Efraim Karsh 2002 ISBN 1-84176-371-3
  • Iran-Iraq War in the Air 1980-1988 av Tom Cooper og Farzad Bishop 2000 ISBN 0-7643-1669-9

Se også[rediger | rediger kilde]