Riksmålsforbundet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Riksmålsforbundet
Org.formForening/lag/innretning
Org.nummer970533524
Stiftet7. april 1907
LandNorge
HovedkontorOslo (gate: Rosenborggata)
StyrelederTrond Vernegg
Grunnlegger(e)Bjørnstjerne Bjørnson
Medlemmer5 000 (1993)
Nettstedriksmalsforbundet.no (no)
Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson grunnla Riksmålsforbundet i 1907

Riksmålsforbundet er en norsk språkpolitisk organisasjon som særlig arbeider for å hevde riksmålets posisjon som offisielt skriftspråk og kulturspråk i Norge. Ifølge forbundet er riksmål «den moderne norske normalformen av det skriftspråk som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjonen på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det.»[1] Riksmålsforbundet har konsekvent motarbeidet myndighetenes samnorskpolitikk og den obligatoriske sidemålsopplæringen.

Historikk og aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Riksmålforbundet ble stiftet 7. april 1907 av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson i Fæstningens Gymnastiksal[2] som reaksjon på Stortingets vedtak om sidemålsstil til examen artium.[3] Det organiserte riksmålsarbeidet går tilbake til 1899, og kom som svar på at landsmålsfolk organiserte seg for å gjøre landsmålet til «einaste mål i landet».

Riksmålsforbundet arbeider fortsatt for å bevare og dyrke riksmål som det tradisjonelle standardskriftspråket i Norge.

Markante medlemmer av riksmålsbevegelsen har blant andre vært forfatteren Jens Bjørneboe, hans fetter André Bjerke, Terje Stigen, Carl Keilhau, Agnar Mykle, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Johan Bernhard Hjort, Knut Wigert, Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert. Blant uorganiserte talspersoner for riksmålssaken finner man forfatterne Claes Gill, Nils Kjær, Knut Hamsun, Gabriel Scott og Henrik Ibsen.

Etter krigen ble Arnulf Øverland leder for forbundet og sørget for en effektiv reorganisering. Han anså nynorsk som et fullverdig kulturspråk, men tok sterkt til orde mot «samnorsk» som da var betegnelsen for radikalt bokmål, dvs. 1938-rettskrivningen.[4]

I mai 1952 fremla forbundet en ordliste som fulgte opp de obligatoriske formene fra 1917-rettskrivningen, men ortografisk endret i samsvar med 1938-rettskrivningen. Arnulf Øverland hyllet ordlisten i Aftenposten: «Lenge og utålmodig har jeg gledet meg til å kunne legge frem Riksmålsforbundets ordliste, som slår fast hvorledes vårt sprog skal skrives, så vi nu endelig engang kan vite det. Og da de første aviser, som efter overenskomst med Riksmålsforbundet tar vårt sprogs virkelige rettskrivning i bruk. Flere kommer efter. Innen utgangen av mai vil antagelig tyngden av norsk presse sendes ut i et naturlig norsk sprog. Så kan departementet sitte og tukle med sin «språknemnd» så lenge det vil - riksmålet er gjeninnført i Norge. Skolebarna blir vel nødt til å terpe sitt «bokmål» ennu noen år. Men de slipper jo ut av skolen efterhvert, de får selv velge sin lesning, sine bøker, sine ukeblad, sin daglige avis. Og det sprog den bruker, det sprog vi leser hver dag, det blir vårt skriftsprog. Lenge prøvet pressen å vise lojalitet overfor departementet. Det kunne ikke gå; departementets illojalitet overfor folket ble for grov...det levende sprog seiret!»[5]

De senere års språkreformer, særlig av 1981 og 2005, innebærer at mange av forbundets mål er oppnådd: Samnorskpolitikken er offisielt forlatt, og offisielt bokmål tillater de aller fleste moderne riksmålsformene.

Høyre har foreslått å få inn fjerning av egen karakter og eksamen i sidemål i sitt partiprogram.[6]

Forbundet har hatt en rekke lokallag, men av disse består kun fire stykker. Dette er Bergens Riksmålsforening, Fredriksstad Riksmålsforening, Haugesund riksmålsforening og Bergenstudentenes riksmålsforening.[7] Av disse er den største og eldste Bergens Riksmålsforening, stiftet allerede i 1900, syv år før Riksmålsforbundet.

Riksmålsforbundet utgir tidsskriftet Ordet, mens avisen Frisprog ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk.

Formenn[rediger | rediger kilde]

Periode Formann Stilling
1907–1910 Bjørnstjerne Bjørnson Forfatter
1910–1911 Ragna Nielsen Lærerinne
1911–1916 Alfred Eriksen Sogneprest
1916–1918 Johan M. Platou Skoleinspektør
1918–1919 Jens Jørgen Mørland Overlærer
1919–1929 Gerhard Holm Høyesterettsadvokat
1929–1936 Ragnar Ullmann Lektor
1936–1937 Alf Harbitz Forfatter
1937–1939 Gerhard Holm Høyesterettsadvokat
1939–1945 Harald Bakke Lektor
1945–1947 Jonas Hestnes Sekretær
1947–1956 Arnulf Øverland Forfatter
1956–1959 Sigurd Hoel Forfatter
1959–1961 Ernst Sørensen Redaktør
1961–1969 Johan Bernhard Hjort Høyesterettsadvokat
1969–1974 Aksel Lydersen Professor
1974–1983 Knut Wigert Skuespiller
1983–1988 Jan Willoch Fabrikkeier
1988–1990 Erling Granholt Lektor
1990– Trond Vernegg Advokat

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Guttu, Tor (1992). Det Levende ordet : norsk skrivekunst – en antologi : artikler, dikt, essays og noveller fra tidsskriftet Ordet 1950–1973. Oslo: Riksmålsforbundet. ISBN 82-7050-051-8. 
  • Hansen, Jan E. (2003). Frisprog – mer enn ord : artikler, innfall og utfall fra Frisprog 1953–1981. Oslo: Riksmålsforbundet. ISBN 82-7050-055-0. 
  • Langslet, Lars Roar (1999). I kamp for norsk kultur : riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år. Oslo: Riksmålsforbundet. ISBN 82-7050-053-4. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hva er riksmål?». Riksmålsforbundet. Arkivert fra originalen 9. juli 2011. 
  2. ^ Protestmødet i fæstningens gymnastiksal; taler av Bjørnson, Lorentz Dietrichson og J. Mørland
  3. ^ Egil Børre Johnsen: Vårt eget språk (s. 127), forlaget Aschehoug, ISBN 82-03-15108-6
  4. ^ Egil Børre Johnsen: Vårt eget språk (s. 125)
  5. ^ Arnulf Øverland i Aftenposten 13. mai 1952
  6. ^ «Høyre prøver å kvitte seg med sidemål - igjen», NRK 11. januar 2017
  7. ^ «Lokalforeninger». Riksmålsforbundet. Besøkt 9. mars 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Riksmålsforbundet&oldid=23964920»