Alf Harbitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Se annet sted for vitenskapsmannen Alf Harbitz (1952–)
Alf Harbitz tidlig på 1930-tallet.
Foto: Oslo Bymuseum

Alf Harbitz (født 1. januar 1880 i Flekkefjord, død 23. desember 1964 i Oslo) var en norsk forfatter, lyriker, journalist og oversetter.[1]

Han er også kjent som en samfunnskritiker i sin samtid og nestformann i Riksmålsforbundets sentralstyre siden 1929.

Alf utdannet seg ved Kristiania tekniske skole. Som journalist jobbet han for en rekke aviser, blant annet Verdens Gang (1914–17), Aftenposten (1918–19) og var kritiker i Morgenbladet (1920–31). Han var også med på å redigere tidsskriftet Kringsjaa, som ble utgitt i Kristiania mellom 1893 og 1910.

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av prest Georg Prahl Harbitz (1837–1911) og forfatter Nikoline Dahl (1841–98). Alf giftet seg i 1918[2] med forfatter Rakel Hall (1887–1944), datter av Birger Anneus Hall, og for andre gang i 1945 med Else Dahm (1896–1968),[3] datter av konsul Christian Dahm.[4]

Se Harbitz (slekt) for mer om farsslekta

Egne verk[rediger | rediger kilde]

Se digitale utgaver av Alf's utgivelser hos Nasjonalbiblioteket
  • Digte, Aschehoug (1905).
  • Gjengjældelse, Aschehoug (1906).
  • Rakels hjem, Steen (1908).
  • Novelletter, Aschehoug (1910).
  • Boken om de menneskelige svakheter, Steenske (1922).
  • Vennerne, Aschehoug (1923).
  • Motgift, Steenske (1927).
  • Bundet, Aschehoug (1930).
  • Blod og blekk, Gyldendal (1934).
  • Mannen fra den annen verden, Gyldendal (1941).
  • Tre komedier om kunst, kapital og kjærlighet, Gyldendal (1946).
  • Skyggen, Gyldendal (1949).
  • Det brenner i natten, Gyldendal (1950).

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

Hans mest kjente oversettelser (oversettelsesår i parentes):

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alf Harbitz i Store Norske Leksikon.
  2. ^ Harbitz, Alf i Hvem er Hvem, 1930.
  3. ^ Else's fødsels- og dødsår er fra gravferdsetaten i Oslo.
  4. ^ Harbitz, Alf i Hvem er Hvem, 1948.