Begravelse

Innredningen av lokalet før en japansk bisettelse i Tokyo skal finne sted (2004).

Begravelse er en seremoni i forbindelse med en persons død. Seremonien er i sin opprinnelse religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse kommet mer i bakgrunnen i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel med den døde.

Begravelse i forskjellige kulturer[rediger | rediger kilde]

Å begrave sine nærmeste har vært vanlig i mange kulturer, gravplasser finnes over hele verden og begravelser har foregått fra meget langt tilbake. I de fleste kulturer er det en eller annen seremoni i forbindelse med begravelsen, disse seremoniene varierer mye fra kontinent til kontinent og fra kultur til kultur. Noen blir begravd under bakken, noen i mausoleer, huler eller inne i religiøse bygninger. Noen begravelsene er veldig ritualisert, andre er rett og slett praktiske.

Tradisjoner i kristendom, jødedom og islam[rediger | rediger kilde]

Innen jødedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte måte å håndtere lik på. Dette er knyttet til tanken om at legemet ikke skal ødelegges, men på naturlig måte bli til jord. Kremasjon sees som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse, og dermed av handling som trosser den guddommelige vilje. I nyere tid har kremasjon også blitt mer vanlig blant kristne, mest på grunn av at man av hensyn til plassmangel i store byer har måttet foreta mer pragmatiske valg.

I enkelte kirkesamfunn, spesielt Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I protestantiske kirker er det ikke bønn for avdøde personer.

I tidlig kristendom var begravelse inne i kirken, normalt under kirkegulvet, det vanlige. På grunn av de plassproblemene dette skapte ble det snart vanlig med begravelser utenfor kirken, dvs. på særlig anlagte begravelsesområder som ble kjent som kirkegårder. Etter dette var begravelser inne i kirken som regel forbeholdt prominente personer.^[1]

På slutten av 1670-tallet kom en skikk fra Frankrike, via Danmark til Norge, natt-begravelser. Skikken var forbeholdt kun de fornemste borgerne, det var praktfulle og storslåtte seremonier nattestid.^[2]

På 1900-tallet var det på gårdene, og også andre steder, likvake og begravelsen kunne også foregå fra hjemmet, Begravelsesfølget fulgte så etter kisten til kirkegården hvor begravelsen foregikk med eller uten at det var prest til stede.

Forskjellig bruk av begreper[rediger | rediger kilde]

«Gravferd», «begravelse», «bisettelse» og «kremasjon» er begreper som ofte brukes forskjellig. Begravelsesbransjen i Norge holder seg til følgende:

«Gravferd» er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet «begravelse» benyttes i de tilfeller der man legger liket i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkninger. Begrepet «bisettelse» benyttes i de tilfeller man kremerer liket, samler asken i en urne, og enten begraver urnen eller «sprer asken for vinden».

Begrepet «bisettelse» kan også være en seremoni som blir holdt et annet sted enn det stedet hvor avdøde skal legges i grav.^[3]

Tidligere var bisettelse i hjemmet en vanlig tradisjon som ble gjennomført ved en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde ble ofte oppbevart hjemme, for eksempel i huset eller på låven. Familie, naboer og venner fulgte ofte avdøde til kirken/kapellet dagen før gravferdsseremonien.

I Seljord var skikken for begravelser at deltakerne møttes på sørgegården. Her gikk de inn i stuen, leste fadervår og gjorde korstegn over kisten. Lokket ble fjernet for avskjed med den avdøde. De fremmøtte sang tre salmer. På veien ut stanset gjestene midt i døråpningen, og en av dem skulle da «hilse for liket» og takke husets folk på vegne av den avdøde, både for sorger og gleder. På kirkegården steg hver enkelt frem etter ritualet og kastet tre ganger litt mold ned på kisten. Straks graven var tildekket, ble det risset et kors på jorden over. Forsamlingen la seg på kne rundt graven, leste fadervår og gjorde korstegn igjen.^[4]

Gravferdskonsulent[rediger | rediger kilde]

Begravelsesbyråets representant, gravferdskonsulenten, ivaretar alle praktiske oppgaver, og er den avdødes families kontakt med byrået.

Massebegravelser[rediger | rediger kilde]

Under ekstreme forhold er det ikke uvanlig at man tyr til massebegravelser. Historisk er dette særlig knyttet til epidemier og krigshandlinger; i moderne tid forbinder man det spesielt med krigsforbrytelser som skjules ved at ofrene legges i bortgjemte massegraver. I slike tilfeller er det normalt en minimal seremoni eller ingen seremoni i det hele tatt.

Det har også vært vanlig, og er det fortsatt i enkelte deler av verden, at fattige gravlegges i store fellesgraver i stedet for i individuelle graver.

Det er en gammel oppfatning at det å hvile i en massegrav er noe nedverdigende, og man har derfor i mange tilfeller gravet opp de døde og plassert dem i individuelle graver. Dette er spesielt synlig på krigskirkegårder etter første og andre verdenskrig, hvor de fleste døde på slagmarken først ble gravlagt i massegraver eller grøfter, og etter at krigen var over ble de flyttet til individuelle graver på en krigskirkegård.

Ossuarier og lignende[rediger | rediger kilde]

Noen steder i verden har en samlet de dødes knokler. Disse er enten blitt samlet og tildels dandert i et eget ossuarium, eller en har gitt dem egne nisjer i store gravsteder (Kanariøyene) som endelig hvilested etter en del år på første kirkegård, som ofte ligger i eller nær en by, og har begrenset plass.

Askespredning[rediger | rediger kilde]

En del ønsker å spre asken etter en kremasjon i naturen. Dette er regulert i norsk lovverk, og søknad om dette må sendes til Fylkesmannen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning^[5], men seremonien Humanistisk gravferd kan avholdes.

I noen land er imidlertid denne skikken vanlig. Noen steder spres asken ut på sjøen, og iblant er det avsatt spesielle steder ved kysten til dette formålet.