Gråtekone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Illustrasjon fra 1863 som viser gråtekoner fra Korsika som framfører abaddatera og vocero, ulike typer tradisjonelle, korsikanske klagesanger, ved den døde.

Gråtekone, også kalt hylekone, klagekone og sørgekone, er en kvinne som får betaling for å gråte og klage over en avdød og uttrykke sorg i forbindelse med en begravelse. Hun kan også synge klagesanger ved båren. Gråtekoner har siden oldtida blitt brukt mange steder, ikke minst i Orienten.

Betegnelsen «gråtekoner» kan også brukes spøkefullt og nedsettende om personer som klager ofte og høyrøstet, for eksempel over politiske vedtak som allerede er fattet.

Historikk og utbredelse[rediger | rediger kilde]

I gamle dager var skikken med profesjonelle gråtekoner utbredt i mange kulturer, blant annet i Det gamle Egypt, antikkens Hellas, Romerriket, Midtøsten og Karelen. Yrket er nevnt i Bibelen,[1] i det sumeriske Gilgamesj-eposet nedskrevet cirka 2000 f. Kr.[2] og i flere diktverk siden. I Norge skal det ha vært tradisjon med inntil åtte profesjonelle gråtekoner på Strilelandet utenfor Bergen tidlig på 1800-tallet.[3][4]

Oppgavene for gråtekonene har variert, men de har ofte arbeidet sammen. De har våket over den døde, eller ved graven, sunget klagesanger, salmer og hymner, grått og akket seg på forskjellig vis, for eksempel ved å slite seg i håret eller klærne som tegn på fortvilelse, smerte, savn og sorg. Å rive i stykker klærne foran en folkemengde, kanskje inntil brystet blir blottet, er kjent fra flere fortellinger i Bibelen. Skikken praktiseres fortsatt innen jødedommen under betegnelsen keriah. Fordi det er forbudt å krabbe på knærne og slite seg i håret, har det utviklet seg et regler for riving av klær i sørgeperioden (shiva). En variant av dette er svarte sørgebind med et symbolsk rift.[5] Gråtekoner var spesialister i overgangsriter, og kan oppfattes også som sjeleførere som skulle hjelpe den døde i overgangen fra levende til død og forberede det endelige oppholdet i dødsriket.[6]

Gråtekoner var vanlig i England fra 1600- til 1800-tallet. Der brukte man også funeral mutes, svartkledte unggutter som ledet an i begravelsesfølger iført svarte eller hvite draperier og med sørgmodige ansikter for å understreke sorgen.[trenger referanse]

Fortsatt skal det finnes gråtekoner blant annet i Hellas[7] og Sør-Italia og hos flere slaviske og asiatiske folk. Den filippinske filmkomedien Crying Ladies handler om tre kvinner som arbeider deltid som gråtekoner i det kinesisk-filippinske miljøet i Manilas Chinatown.

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Om klagekoner i Jeremia 9,17 («Klagerop fra Sion ») Arkivert 3. mai 2011 hos Wayback Machine.
  2. ^ Om sørgekone i Gigamesj
  3. ^ «Tårefylt tjeneste». Agderposten. www.pressreader.com. 4. juni 2016. Besøkt 8. november 2020. 
  4. ^ Ørnulf Hodne (1999). "Norsk folketro" Welhaven gråtekone «Norsk folketro» Sjekk |url=-verdien (hjelp). Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. s. 88. Besøkt 8. november 2020. 
  5. ^ «Why do mourners tear their clothing? - life cycle death mourning». www.askmoses.com. Besøkt 8. november 2020. 
  6. ^ «gråtekoner». Store norske leksikon. 28. september 2014. Besøkt 8. november 2020. 
  7. ^ «Cappelens kvinnehistorie. 1 : Urtid, oldtid, middelalder : til ca. 1500 - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. november 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]