Zulfikar Ali Bhutto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Zulfikar Ali Bhutto
Bhutto 1974.jpg
Pakistans president Zulfikar Ali Bhutto under et besøk i Det hvite hus i 1973
Født 5. januar 1928
Britisk India Larkana, Britisk India
Død 4. april 1979 (51 år)
Pakistan Rawalpindi i Pakistan
henrettet
Ektefelle Shireen Amir Begum (1. kone fra 1943 - ?)
Begum Nusrat Ispahani (2. kone fra 1951)
Far Shah Nawaz Bhutto
Barn Benazir Bhutto, Murtaza Bhutto, Sanam Bhutto, Shahnawaz Bhutto
Utdannet ved
Yrke Politiker og advokat
Parti Pakistans folkeparti
Nasjonalitet Pakistan
Religion islam, sjiaislam

Zulfiqar Ali Bhutto (urdu: ذوالفقار علی بھٹو, sindhi: ذوالفقار علي ڀُٽو, IPA: [zʊlfɪqɑːɾ ɑli bɦʊʈːoː]) (født 5. januar 1928, død 4. april 1979) var Pakistans president fra 1971 til 1973, og statsminister fra 1973 til 1977.

I september 1977 ble Bhutto arrestert for å ha beordret et drap på en politisk motstander i 1974. Bhutto hevdet at påstandene var usanne, men ved domstolen i Lahore ble Bhutto funnet skyldig og dømt til døden. Høyesterett opprettholdt dommen med flertallet 4-3, og til tross for internasjonale protester ble Bhutto henrettet ved hengning i april 1979. Ali var far til senere statsminister Benazir Bhutto.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Zulfikar Ali Bhutto

Zulfikar Ali Bhutto var sønnen av Khursheed Begum née Lakhi Bai og Shah Nawaz Bhutto som var fra en prominent muslimsk familie. Khursheed Begum, tidligere Lakhi Bai, var født i en hindu-familie som gikk over til islam før hennes ekteskap.[1] Hennes brødre forble hinduer og flyttet tilslutt til India.

Zulfikhar ble født i sine foreldres hjem nær Larkana i det som senere ble provinsen Sindh. Han var deres tredje barn; den førstefødte Sikandar, døde av lungebetennelse 7 år gammel i 1914, og deres andre barn, Imdad Ali, døde av skrumplever 39 år gammel i 1953.[2]

Hans far var en rik landeier, en zamindar, og en fremtredende politiker i Sindh, som hadde en gode kontakter med byråkratiet i Britisk India. Som en ung gutt, flyttet Bhutto moved til Worli Seaface i Mumbai (daværende Bombay) for å studere ved the Cathedral and John Connon School. Under denne perioden ble han også en student-aktivist i the League's Pakistan Movement. Etter å ha avsluttet high school, gikk Bhutto videre på Premier College Nazamabad. I 1943, ble han gift med Shireen Amir Begum gjennom et arrangert ekteskap (hun døde 19. januar 2003 i Karachi). Han forlot henne senere, for å gifte seg på nytt. I 1947 ble Bhutto tatt opp ved University of Southern California.

Under denne tiden, spilte Bhuttos far, Shahnawaz, en kontroversiell rolle i Junagadh-staten (nåværende Gujarat). Etter å ha kommet til makten i et palass-kupp som dewan, sikret han at staten fikk bli med i Pakistan, noe som ble endelig sikret gjennom forhandlinger med India i desember 1947.[3]

I 1949 flyttet Bhutto til University of California, Berkeley, der han fikk en grad i statsvitenskap. Her ble han interessert i teorier om sosialisme, og han leverte en rekke forelesninger om sosialisme i islamske land. I juni 1950 reiste Bhutto til England for å studere jus ved Christ Church i Oxford. Han ble ferdig utdannet og godkjent advokat i 1953.

Bhutto giftet seg med sin andre kone, den iransk-kurdiske Begum Nusrat Ispahani, i Karachi 8. september 1951. Deres første barn, datteren Benazir, ble født i 1953. Hun ble etterfulgt av datteren Murtaza i 1954 og Sanam i 1957, og det yngste barnet Shahnawaz Bhutto i 1958. Han tok en stilling som foreleser ved Sindh Muslim College før han begynte å arbeide i et advokatfirma i Karachi. Han tok også over styringen av familiens eiendom og forretninger etter sin fars død.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I 1957 ble Zulfikar Ali Bhutto det yngste medlemmet i Pakistans delegasjon til FN. Han holdt et innlegg i forbindelse med «United Nations Sixth Committee on Aggression» den 25. oktober 1957 og ledet den pakistanske delegasjonen til «United Nations Conference on the Law of the Seas» i 1958. Det samme året ble Bhutto landets yngste statsråd, da han ble utnevnt til energiminister av president Muhammad Ayub Khan, som tok makten og erklærte unntakstilstand. Han ble etterhvert også utnevnt til å lede finans-, informasjons- og industridepartementet. Bhutto ble en nær rådgiver til Ayub, hans påvirkningskraft og makt økte, trass i hans unge alder og uerfarenhet i politikk. Bhutto rådet Ayub til å forhandle fram Indus Water Treaty med India i 1960. I 1961 forhandlet Bhutto en olje-leteavtale med Sovjetunionen, som også inneholdt avtaler om økonomisk og teknisk hjelp til Pakistan.

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

I 1962 ble han utenriksminister. Hans raske klatring til makt brakte han også nasjonal popularitet.

Som utenriksminister endret Bhutto vesentlig på pakistansk politikk mot vesten. Mens hans vedlikeholdt en sentral rolle for Pakistan innenfor SATO og Central Treaty Organization, begynte Bhutto å skape en politisk kurs som var uavhengig av amerikansk påvirkning. Bhutto kritiserte USA for å gi militær bistand til India under og etter krigen i 1962, noe som ble sett på som en forverring av Pakistans allianse med USA. Bhutto arbeidet også for å forbedre relasjonen med Kina.[4] Bhutto besøkte Peking og hjalp Ayub med å fremforhandle handels og militære avtaler med det kinesiske regimet, som gikk med på å hjelpe Pakistan på en lang rekke militære og industrielle prosjekter. Bhutto signerte også en grenseavtale 2. mars 1963 som overførte 750 km² av territorium fra pakistansk Kashmir til Kina. Bhutto sørget også for nærmere og bedre forbindelser med land som Indonesia, Saudi-Arabia og andre arabiske land.

Bhutto jobbet for en hardere og aggressiv holdning overfor India over Kashmir-konflikten og andre saker. En trefning skjedde i august 1965 mellom indiske og pakistanske tropper på grensen som var fremforhandlet av FN. Pakistan håpte å støtte et opprør i indisk-Kashmir mot India. Etter at pakistanske infiltratører ble oppdaget inne på indisk territorium, startet India en større militær operasjon i Kashmir og Punjab. Etter at krigen brøt ut, holdt Bhutto en ildfull tale i FNs sikkerhetsråd, der han fordømte India for aggresjon og erklærte at «we will fight for a thousand years» før han rev i stykker noe papir og stormet ut. Etter to uker med harde kamper, ble begge nasjoner utsatt for sterkt politisk press fra USA, Storbritannia og Sovjetunionen og gikk med på en FN-overvåket våpenhvile. Konflikten forble uavgjort.

Bhutto dro sammen med Ayub til Tasjkent for å forhandle frem en fredsavtale med den indiske statsministeren Lal Bahadur Shastri. Ayub og Shastri ble enige om å utveksle krigsfanger og trekke styrkene tilbake til grensene før krigen. Denne avtalen var dypt upopulær i Pakistan, og førte til stor politisk uro mot Ayubs regime. Bhuttos kritikk av den endelige avtalen førte til en brytning mellom han og Ayub Khan. Etter først å ha benektet ryktene, trakk Bhutto seg i juni 1967 og uttryktet sterk opposisjon til Ayubs regime.[4]

Pakistan Peoples Party[rediger | rediger kilde]

Flagget til Pakistan Peoples Party (PPP)

Etter sin avgang fra regjeringen, samlet store menneskemengder seg for å høre på Bhutto sine taler etter hans ankomst til Lahore 21. juni. Han grep tak i en bølge av sinne og opposisjon mot Ayub, og Bhutto begynte å reise over hele landet for å komme med politiske taler. I en tale i oktober 1966, proklamerte Bhutto: «Islam er vår tro, demokrati er vår politikk, sosialisme er vår økonomi. All makt til folket».[5]

30. november 1967 grunnla Bhutto Pakistan Peoples Party (PPP) i Lahore, og etablerte en sterk base for politisk støtte fra Punjab, Sindh og blant Muhajir-samfunnene. Bhuttos parti ble en del av pro-demokrati bevegelsen, som inkluderte ulike politiske partier fra hele Pakistan. PPP-aktivister arrangerte store demonstrasjoner og streiker i ulike deler av landet, som økte presset på Ayub om å gå av. Bhutto ble arrestert 12. november 1968, noe som økte den politiske uroen. Etter sin løslatelse, var Bhutto med på en konferanse sammenkalt av Ayub i Rawalpindi, men nektet å gå med på at Ayub skulle fortsette som president og den øst-pakistanske politikeren Sheikh Mujibur Rahmans Six point movement for regional autonomi.

President i Pakistan[rediger | rediger kilde]

Som president, Bhutto snakket til folket via radio og tv: «My dear countrymen, my dear friends, my dear students, labourers, peasants… those who fought for Pakistan… We are facing the worst crisis in our country's life, a deadly crisis. We have to pick up the pieces, very small pieces, but we will make a new Pakistan, a prosperous and progressive Pakistan». Han plasserte Yahya i husarrest, fremforhandlet en våpenhvile og beordret løslatelsen av Sheikh Mujib, som ble holdt fanget av hæren. For å gjennomføre dette, reverserte Bhutto dommen over Mujib som ble avsatt tidligere under Rahimuddin Khan som dømte Mujib til døden. Når Bhutto utnevnte en ny regjering, utnevnte han general Gul Hasan som sjef for Hærstaben.

Indre politiske endringer[rediger | rediger kilde]

2. januar 1972 annonserte Bhutto nasjonaliseringen av alle større industrier, inklusive jern og stål, byggebransjen, elektrisitet, petrokjemi og sement.[6] En arbeider-politikk ble annonsert, som økte rettighetene for vanlige arbeider og makten til fagforeninger. Selv om han selv kom fra en føydal bakgrunn, annonserte Bhutto også jordreformer som begrenset eierskap av land, og en statlig overtagelse av over 4,000 km² som skulle spres til landløse bønder. Mer enn 2000 offentlige ansatte ble sagt opp på grunn av anklager om korrupsjon.[6]

Bhutto sparket også militære sjefer den 3. mars 1972 etter at de nekte å følge ordre om å slå ned en større politi-streik i Punjab. Han utnevnte general Tikka Khan som den nye sjefen for hærstaben i mars 1972, da han følte at generalen ikke ville blande seg med politiske spørsmål og ville konsentrere seg om å rehabilitere den pakistanske hæren. Bhutto samlet nasjonalforsamlingen 14. april, gjeninnførte unntakstilstand 21. april og instruerte parlamentet til å utforme en ny grunnlov.

Fred med India[rediger | rediger kilde]

Bhutto besøkte India i et møte med statsminister Indira Gandhi og fremforhandlet en formell fredsavtale og løslatelsen av 93.000 pakistanske krigsfanger. De to lederne signerte Shimla-avtalen, som forpliktet begge nasjonene om å etablere en kontroll-linje i Kashmir, og påla landene om å løse konflikter gjennom fredelig bilateral dialog.[6][7] Bhutto lovte også å holde et fremtidig møte om den fredelige løsningen av Kashmir-konflikten og lovte å anerkjenne Bangladesh som egen stat.[7]

Selv om han sikret løslatelsen av pakistanske soldater holdt av India, ble Bhutto kritisert av mange fordi han angivelig hadde gitt for masse i samtalene med India. En tror at Bhutto fryktet å bli kastet dersom han ikke kunne sikre løslatelsen av pakistanske soldater, og tilbakeføringen av områder holdt av indiske soldater.[8]

Opprør og kuppplaner[rediger | rediger kilde]

I januar 1973, ga Bhutto hæren ordre om å slå ned et opprør som var under oppseiling i provinsen Balochistan, avsatte regjeringen i provinsen samt i provinsen Nordvestlige Grenseprovinsen.[6] 30. mars, ble 59 militære offiserer arrestert av soldater, anklaget for å ha planlagt militærkupp mot Bhutto, som så utnevnte Muhammad Zia-ul-Haq til å lede et militærdomstol for å undersøke og dømme de mistenkte.

Ny grunnlov[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforsamlingen godkjente den nye grunnloven, som Bhutto signerte 12. april. Grunnloven proklamerte en "Islamsk Republikk" i Pakistan med en parlamentarisk styreform.[9]

Statsminister[rediger | rediger kilde]

10. august 1973 ga Bhutto over posisjonen som president til Fazal Ilahi Chaudhry, og tok selv posisjonen som statsminister i stedet.[6]

Bhutto anerkjente offisielt Bangladesh i juli 1973. Han gjennomførte et offisielt besøk til landet, og fikk kritikk da han la ned blomster på et minnesmerke for bangladeshiske «frihetskjempere». Bhutto fortsatte med å utvikle nærmere relasjoner med Kina, Saudi-Arabia og andre muslimske nasjoner. Bhutto var vert for det andre islamske toppmøtet av muslimske nasjoner i Lahore mellom 22. og 24. februar 1974.

Bhutto fikk masse kritikk for å ha erklært Ahmadiya-samfunn som ikke-muslimer. Etter å ha mislykket i hindre sekulære voldsomheter og oppløp, sørget Bhutto og nasjonalforsamlingen for å endre grunnloven slik.

Bhutto intensiverte nasjonaliseringsprogrammene, utvidet statens kontroll over prosessindustrien og forbrukerindustrien. Bhutto sørget også for, etter råd fra Admiral S.M. Ahsan, å få utvidet og åpnet Port Qasim, designet for å øke havne-kapasiteten nær Karachi. Men den pakistanske økonomien ble dårligere på grunn av et økende byråkrati og en tilsvarende reduksjon i privat sektor.

In en overraskende avgjørelse i 1976, utnevnte Bhutto Muhammad Zia-ul-Haq som erstatter for general Tikka Khan, og forbigikk dermed fem andre generaler som var foran Zia i rank.[10]

Atomvåpen-programmet[rediger | rediger kilde]

Bhutto regnes som grunnleggeren av Pakistan atomvåpenprogram. Bhutto sørget for at et kjernefysisk energiprogram ble etablert, og åpnet 28. november 1972 den første pakistanske atomreaktoren, bygd i samarbeide med Canada i Karachi. Militariseringen startet allerede i januar 1972, og ble de første årene ledet av General Tikka Khan. Under hans lederskap, utviklet Pakistan seg til å bli den første muslimske staten med atomvåpen.

Folkelig uro og militærkupp[rediger | rediger kilde]

Bhutto begynte ¨å møte omfattende kritikk og økende misnøye etter som hans periode som statsminister fortsatte.[11] Innledningsvis ble kritikken ledet av opposisjonslederen Abdul Wali Khan og hans parti National Awami Party (NAP). Trass i en idiologisk liket mellom de to partiene, ble det flere og flere sammenstøt emellom egoer både innenfor og utenfor parlamentet. Det startet med regjeringen sin avgjørelse om å kaste delstatsregjeringen fra NAP i Balochistan for påstått separistisk aktiviteter[12] og det kulminerte med forbudet av partiet og arrestasjonen av mesteparten av lederskapet etter dødsfallet til Hayat Khan Sherpao, en nær medarbeider av Bhutto, i en bomebe-eksplosjon in grensebyen Peshawar.

Det ble også et økende antall med dissidenter innenfor PPP og mordet på lederen av dissidentene Ahmed Raza Kasuri sin far førte til offentlig uro og invnendig i partiet da Bhutto ble anklaget for å stå bak drapet. Mektige PPP-ledere som Ghulam Mustafa Khar fordømte åpent Bhutto og oppfordret til protester mot hans regjering. Den politiske krisen i NWFP og Balochistan ble mere intens etter som sivile rettigheter ble opphevet og ca. 100,000 soldater ble sendt dit. Soldatene ble anklaget for å stå bak brudd på menneskerettighetene og mange drap på sivile.[6]

8. januar 1977 dannet flere opposisjonspolitikere det nye partiet Pakistan National Alliance (PNA).[6] Bhutto proklamerte nye valgrunder og PNA deltok i valget. Det endte med valg-nederlag for PNA, men partiet nektet å akseptere resultatet og anklaget motstanderene for valgfusk. De anklaget først valgfusk i forbindelse med 14 seter i parlamentet, og endelig på 40, og det endte med en høy grad av boikott av videre valgrunder. Etter en lav valgdeltagelse og boikott fra PNA, ble valgene gjennomført, noe som endte med at PNA erklærte den nyvalgte Bhutto regjeringen som ulovlig. Muslimske ledere som Maulana Maududi krevde at Bhuttos regime ble fjernet.[11] Etter intens politisk og sivil uro i landet, ble en presset Bhutto nødt til å avholde samtale med lederene for PNA, noe som endte med en avtale om å oppløse parlamentet og gjennomføre nyvalg under en samlingsregjering for nasjonal enhet.[13] Men 5. juli 1977 ble så Bhutto og regjeringen arrestert av soldater lojale til General Zia på hans ordre.[6]

General Zia annonserte innføringen av unntakstilstand, opphevelsen av grunnloven og oppløsningen av parlamentet. Zia ga også ordren om å arrestere ledende PPP og PNA ledere, men lovte valg i oktober 1977. Bhutto ble løslatt 29. juli og ble mottatt av en stor mengde tilhengere i sin hjemby Larkana. Han begynte umiddelbart en turne rundt om i Pakistan, der han holdt flere taler til store menneskemengder og planla sitt politiske comeback. Bhutto ble arrestert igjen 3. september før han ble løslatt på kausjon 10 dager senere. Da han frykte nok en arrestasjon, nnominerte han sin kone Nusrat Bhutto, som president i Pakistan Peoples Party. Bhutto ble fengslet igjen 17. september sammen med mange av PPP lederene og aktivister og diskvalifisert fra å delta i valg.

Rettssak og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Bhuttos rettssak begynte 24. oktober etter titale om "konspirasjon for mord" på Ahmed Raza Kasuri.[14] Påtalemyndigheten kom med vitnet Masood Mahmood, som hadde vært sjefen for the Federal Security Force under Bhutto. Mahmood vitnet om at Bhutto hadde gitt orden om å drepe Kasuri. Fire menn som ble arrestert og tiltalt som Kasuris mordere vitnet og bekreftet Mahmoods vitnemål. Bhutto hevdet at hæren hadde fabrikkert bevisene og anklaget dommeren Maulvi Mushtaq Ali for å ta ordre fra Zia.[15] The Lahore High Court dømte Bhutto til døden 18. mars 1978; han måtte også betale en bot og såtte 6 måneder i strengt fengsel. (Det er ikke klart om de to setningene skulle være sammenhengende eller separate, da en bot nok kan samles inn etter en henrettelse, men en fengselsstraff er noe vanskelig for en som er død)

Mens General Zia publiserte papirer som anklaget Bhutto for valgfusk i forbindelse med valget i 1977, ville Pakistan sin Høyesterett gjennomgå Bhutto sin anke. Høyesterettsjustitiarius S. Anwarul Haq hevet retten til juli 1978, fordi 5 av de 9 dommerene i Høyesterett var villige til å oppheve dommen mot Bhutto. En av de pro-Bhutto dommerene gikk av med pensjon i juli. Høyesterettsjustitiarius S. Anwarul Haq var leder for anke-rettssaken, selv om han hadde nære bånd til Zia, til og med vært fungerende president mens Zia var ute av landet. Bhuttos advokater klarte å sikre Bhutto retten til å føre sin egen sak for Høyesterett. 18. desember 1978 gjorde Bhutto sin framtreden foran et fullpakket rettssal i Rawalpindi og snakket til retten i fire dager sammenhengende. 6. februar 1979 kom dommen fra Høyesterett, i en etnisk delt avgjørelse[16] opprettholdt avgjørelsen med en knapp 4–3 avgjørelse. Bhutto appellerte til retten om å revidere sin avgjørelse, men dette ble avvist 24. mars.

Internasjonalt trykk økte mot General Zia for å omgjøre Bhuttos dødsdom. Selv etter personlige appeller fra forskjellige statsledere, nektet Zia å omgjøre dommen. Bhutto ble henrettet ved henging på morgenen 4. april. Like etter henrettelsen, brøt det ut voldsomme opptøyer i Pakistan, da mange følte at Zia burde møte den samme skjebnen.[17] Liket til Bhutto ble brakt til Larkana, der han ble begravd i en offentlig seremoni nær familiens hjem.

Kritikk og arv[rediger | rediger kilde]

Zulfikar Ali Bhutto fortsetter å være en kontroversiell figur i Pakistan. Mens han er hyllet for å være en nasjonalist, blir han bredt kritisert for opportunisme og undertrykking av sine politiske motstandere. Han startet Pakistan sin atomvåpen-program, gjennomført fredssamtaler med nabolandet India og var mere av en internasjonalist med et sekulært image.[6] Hans sosialistke politikk har fått skylden for å forsinke Pakistan sin økonomiske prosess på grunn av lav produktivitet og høye kostnader. Bhutto er også kritisert for menneskrettighetsbrudd gjennomført av hæren i Balochistan.[6] Mange i Pakistans militære, f.eks de nåværende president Pervez Musharraf og tidligere administrator av unntakstilstanden i Balochistan General Rahimuddin Khan fordømte Bhutto for å ha skapt krisen som førte til etableringen av Bangladesh. Til tross for alt denne kritikken, og media-rettssaken; er Bhutto fremdeles den mest populære politiske lederen i landet.[6][18] Bhutto sine handlinger mot opprørert i Balochistan får skylden for utbredt sivilt opprør.[14]

Shaheed Zulfikar Ali Bhutto Institute of Science and Technology er oppkalt etter han, hans datter var formann.[19] Hans familie har fortsatt med politisk aktivitet, med først hans kone og så hans datter som ledere av Pakistan Peoples Party. Hans datter Benazir Bhutto ble to ganger statsminister i Pakistan, og ble drept i et attentat 27. desember 2007.

Egne skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Peace-Keeping by the United Nations, Pakistan Publishing House, Karachi, 1967
  • Political Situation in Pakistan, Veshasher Prakashan, New Delhi, 1968
  • The Myth of Independence, Oxford University Press, Karachi and Lahore, 1969
  • The Great Tragedy, Pakistan People's Party, Karachi, 1971
  • Politics of the People (speeches, statements and articles), 1948-1971
  • The Third World: New Directions, Quartet Books, London, 1977
  • My Pakistan, Biswin Sadi Publications, New Delhi, 1979
  • If I am Assassinated, Vikas, New Delhi, 1979
  • My Execution, Musawaat Weekly International, London, 1980
  • New Directions, Narmara Publishers, London, 1980
  • 'Marching towards democracy'

Se også[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Feroz Khan Noon 
Pakistans statsminister
Etterfølger:
 Muhammed Khan Junejo 
Forgjenger:
 Yahya Khan 
Pakistans president
Etterfølger:
 Fazal Ilahi Chaudhry 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Historical Dictionary of Pakistan By Burki, Shahid Javed, 1991,Scarecrow Press, ISBN 0810824116
  2. ^ Encyclopædia Britannica 2006. «Bhutto, Zulfikar Ali» (PHP). Besøkt 7. november 2006. 
  3. ^ Gandhi, Rajmohan (1991). Patel: A Life. India: Navajivan. s. 291-93. ASIN B0006EYQ0A. 
  4. ^ a b US Country Studies. «Ayub Khan» (PHP). Besøkt 7. november 2006. 
  5. ^ US Country Studies. «Yahya Khan and Bangladesh» (PHP). Besøkt 7. november 2006. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k US Country Studies. «Zulfikar Ali Bhutto» (PHP). Besøkt 7. november 2006. 
  7. ^ a b Frank, Katherine (2002). Indira: The Life of Indira Nehru Gandhi. USA: Houghton Mifflin. s. 346. 
  8. ^ Frank, Katherine (2002). Indira: The Life of Indira Nehru Gandhi. USA: Houghton Mifflin. s. 347. 
  9. ^ Story of Pakistan. «Ouster of Zulfikar Ali Bhutto» (PHP). Besøkt 7. november 2006. 
  10. ^ In the summer of 1976, General Zia, who had superseded seven senior lieutenant-generals, told Prime Minister Zulfikar Ali Bhutto: "Sir I am so grateful to you for appointing me Chief of Army Staff. Not only myself, but may future generations will be eternally grateful to you for singling me out for such a great honor, and this is a favour which I can never forget." The Herald, July 1992
  11. ^ a b Story of Pakistan. «Ouster of Zulfikar Ali Bhutto» (PHP). Besøkt 7. november 2006. 
  12. ^ Militarism and the State Pakistan: Military Intervention by Eqbal Ahmed (Le Monde Diplomatique, October 1977) Arkivert 23 februar 2006 hos Wayback Machine.
  13. ^ Mazari, Sherbaz(2000) A Journey into disillusionment
  14. ^ a b Frank, Katherine (2002). Indira: The Life of Indira Nehru Gandhi. USA: Houghton Mifflin. s. 438. 
  15. ^ Zulifikar Ali Bhutto’s last interview Arkivert 20 januar 2008 hos Wayback Machine.
  16. ^ The majority in favour of execution were ethnic Punjabis. An Analysis of Contemporary Pakistani Politics: Bhutto versus the Military Sameel Ahmed Qureshi Asian Survey, Vol. 19, No. 9 (Sep., 1979), pp. 910-921
  17. ^ «Bhutto's Sudden, Shabby End». Time Magazine. 16. april 1979. Besøkt 28. desember 2007. 
  18. ^ Taheri, Amir (18. oktober 2006). «In the Line of Fire: A Memoir». Arkivert fra originalen (PHP) 2010-05-28. Besøkt 7. november 2006. 
  19. ^ «Shaheed Zulfikar Ali Bhutto Institute of Science and Technology (SZABIST)». Arkivert fra originalen 2007-12-31. Besøkt 29. desember 2007. «The Shaheed Zulfikar Ali Bhutto Institute of Science and Technology (SZABIST) is a fully Chartered Institute established through a Legislative Act of the Pakistan Assembly (Sindh Act No. XI of 1995) and is approved and recognized by the Higher Education Commission (HEC), Pakistan, as a degree granting institution.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]