Wycombe Wanderers FC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wycombe Wanderers
Wycombe Wanderers Football Club
Wycombe Wanderers
Stiftet1887
Nettsidehttps://www.wwfc.com/
Idrettsgren(er)Fotball
KallenavnThe Blues, The Chairboys
HjemmebaneAdams Park
Kapasitet9 558
LigaLeague One (2023–2024)
LandStorbritannia
StedHigh Wycombe
Annet9.-plass i League One 2022–2023
Administrasjon
StyrelederRob Couhig
HovedtrenerEnglands flagg Matt Bloomfield
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
29. september 2022

Wycombe Wanderers Football Club er en engelsk fotballklubb. Klubben ble stiftet i 1887, og kvalifiserte seg til The Football League i 1993. «The Chairboys», som er kallenavnet til Wycombe Wanderers, spiller hjemmekampene sine på Adams Park i High Wycombe. Byen High Wycombe (uttale: haɪ ˈwɪkəm) ligger i den engelske regionen Sørøst-England. Klubben rykket for første gang opp i den engelske andre divisjonen i 2020 etter å ha slått Oxford United 2–1 i League One Play-Off finalen på Wembley Stadium.

Historie[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Wycombe Wanderers kommer fra byen High Wycombe i Buckinghamshire, snaue fem mil nordvest for London, og klubben ble stiftet så langt tilbake som i 1887. Det var møbelsnekkere som stod bak dannelsen av klubben, og dermed har de fått tilnavnet "Chairboys". Wycombe sluttet seg til Southern League Division Two i 1896, og seks år senere kom klubbens første trofé: Berks & Bucks Senior Cup – en cup mellom klubber fra Berkshire og Buckinghamshire. Den dag i dag er Chairboys det mestvinnende laget i den turneringen med sine 26 titler.

Amatørklubben Wycombe Wanderers slet i serien mot profesjonelle klubber, og meldte overgang til Great Western Suburban League i 1908. I de to første sesongene etter første verdenskrig ble de Spartan League-mestere, før de på ny skiftet beite til Isthmian League i 1921. Klubbkapteinen i denne perioden, Frank Adams, donerte Loakes Park og området rundt den til klubben i 1947.

FA Amateur Cup-mestere og storbesøk fra nord[rediger | rediger kilde]

Et av høydepunktene i klubbens historie kom i 1930/31-sesongen da de vant FA Amateur Cup. Foran 32 000 tilskuere på Highbury slo de Hayes. Fra 50-tallet og utover hadde the Chairboys suksess i Isthmian League, og vant sitt første av totalt åtte mesterskap i 1955/56. Sesongen derpå kvalifiserte de seg for en ny Amateur Cup-finale, men med 90 000 på tribunene på Wembley tapte de mot Bishop Auckland. I 2007 feiret klubbene 50-årsjubileet for finalen, med spillere fra den kampen på tribunen.

Brian Lee ble ansatt som manager i 1969, og det skulle sette fart i Wycombe-laget. I løpet av sju sesonger som sjef på Loakes Park vant the Chairboys fire Isthmian League-titler, i tillegg til å ende på andreplass to ganger. I 1973/74 slo Wycombe for første gang ut et lag fra det engelske ligasystemet da Newport County ble slått, og sesongen derpå ble Bournemouth beseiret.

Etter Bournemouth-triumfen fikk Loakes Park celebert besøk. Førstedivisjonslederne Middlesbrough, med Jack Charlton ved roret. 12 000 tilskuere hadde møtt opp for å se det som da var blant Englands beste lag, og den tv-sendte kampen endte målløst. Et fantastisk resultat for Wycombe, og de gjorde også en fin innsats i omkampen, en kamp Middlesbrough avgjorde med en scoring like før slutt.

Positive tendenser[rediger | rediger kilde]

Paul Bence og Alan Gane delte ansvaret for klubben i 1984/85-sesongen, og de klarte å lede the Chairboys til Gola League (I dag Conference). I den øverste divisjonen utenfor det engelske seriesystemet ble det imidlertid med én sesong, men Wycombe ville raskt tilbake. Neste sesong i Isthmian League sanket de sammen hele 101 poeng, scoret utrolige 103 mål og tok 32 seire.

Den tidligere spilleren Peter Suddaby tok over for Gane, men hadde ingen stor suksess i klubben. Jim Kelman tok over i januar 1988, og reddet først plassen, før han neste sesong ledet laget til en sterk fjerdeplass. Etter en svak sesongåpning i 1989/90 hvor han blant annet røyk ut av samtlige cupturneringer, trakk Kelman seg.

O'Neill ved roret[rediger | rediger kilde]

En daværende ukjent manager, Martin O'Neill, tok over the Chairboys i februar 1990, noe som innledet Wycombes mest suksessfulle periode i historien. Han trakk i de rette trådene og førte laget til en trygg plassering midt på tabellen, og kun to måneder ut i managerkarrieren vant han sin første tittel, Burks & Bucks Senior Cup. På slutten av sesongen tok Wycombe et trist farvel med Loakes Park etter 95 år, og flyttet fire kilometer utenfor byen.

Adams Park ble navnet på den nye stadion, til ære for kapteinen i årene etter første verdenskrig, Frank Adams. Banen hadde i utgangspunktet en kapasitet på 6000 tilskuere, med 1267 sitteplasser på Main Stand, og ble nesten finansiert kun ved salget av Loakes Park. Sykehuset skulle nemlig utvides, og de kjøpte jorda.

På banen fortsatte også suksessen. O'Neill sikret Wycombe en rekordhøy 5.-plass i Conference, og slo også Kidderminster 2–1 i FA Trophy-finalen på Wembley. I 1991/92-sesongen kjempet de side om side med Colchester om opprykket fram til siste serierunde – men til tross for rekordhøy Conference-poengsum tapte de opprykket på målforskjell. En liten trøst var det imidlertid at Bob Lord Trophy ble vunnet.

Knuste all motstand[rediger | rediger kilde]

Sesongen derpå var Wycombe favorittene for opprykk, og de innfridde så til de grader. Med 15 poengs forsprang til nestemann på tabellen, ny Conference-rekord, ble the Chairboys det første laget fra Buckinghamshire til å rykke opp til Football League. De kom også til andre runde i FA-cupen, men røyk da ut for West Bromwich. FA Trophy ble vunnet igjen med en sikker 4–1-seier mot Runcom. 28 000 Wycombe-supportere hadde tatt turen til Wembley, og laget ble det tredje non-league-laget til å vinne the double.

Første kamp i Football League var sesongens lengste reise. Wycombe dro helt til Carlisle i nordvest, og Steve Guppy fikk æren av å bli den første Wycombe-spilleren til å score i det engelske seriesystemet. 1500 supportere reiste den snaue 100 mil lange turen for å se en spennende kamp ende med 2–2 og poengdeling. November samme sesong solgte Wycombe toppscorer Keith Scott for £375 000 til Swindon Town, noe som var ny overgangsrekord for the Chairboys.

I serien gikk det også bra, og de holdt en topp fem-plassering hele sesongen. I januar kom de opp på andreplass, og de holdt en automatisk opprykksplass fram til siste serierunde. 1–2-tapet mot Crewe gjorde imidlertid at nevnte klubb gikk foran, og Wycombe måtte nøye seg med playoff. Over to oppgjør ble Carlisle slått, og det var klart for Playoff-finale mot Preston på Wembley. Etter å ha ligget under 1–2 til pause gjorde the Chairboys en stor andre omgang, og scoringer av Steve Thompson, Dave Carroll (2) og Simon Garner sikret til slutt en 4–2-seier og opprykk til daværende andre divisjon.

Helten skiftet beite[rediger | rediger kilde]

Martin O'Neill hadde etter to opprykk på rad blitt en populær mann, og fikk tilbud fra både Leicester og Nottingham. Men O'Neill viste sin lojalitet til klubben ved å avslå tilbudene fra storklubbene. I 1994/95 gjorde Wycombe deres beste ligaplassering gjennom tidene da de endte på sjetteplass i andredivisjon med 78 poeng. Dessverre var det én plass unna playoff, ettersom dette var sesongen hvor Premier League skulle reduseres med to klubber. I en vanlig sesong ville Wycombe vært klare for playoff.

Etter fem år ved roret takket Martin O'Neill til slutt ja da Norwich City kom på banen. Under O'Neills ledelse vant Wycombe over halvparten av kampene, og spørsmålet mange stilte seg var om erstatteren skulle klare å følge i fotsporene til den nå respekterte manageren. Tidligere Crystal Palace-sjef Alan Smith ble etterfølgeren.

1996/97-sesongen startet fryktelig for Wycombe, som kun sanket fire av 27 mulige poeng. Styreformann Ivor Beeks spurte Alan Smith om å resignere, og ungdomstrener Neil Smillie ble caretaker manager i fem kamper, før John Gregory ble hentet fra Aston Villa. Gregory reddet klubben fra nedrykk, men i februar 1998 overtok han Villa igjen, og Smillie ble nok en gang caretaker manager til slutten av sesongen. På starten av neste sesong ble han gitt jobben på permanent basis, men varte bare et drøyt halvår i jobben.

En utrolig FA-cupsesong[rediger | rediger kilde]

Etter det gikk Wycombe på deres lengste periode uten manager gjennom tidene. Én måned tok det før den tidligere Wimbledon-midtbanespilleren Lawrie Sanchez ble ansatt – kun timer før sesongens viktigste kamp, hjemme mot Fulham i februar 1999. Med 18 kamper igjen å spille så det tøft ut for the Chairboys å holde plassen, men en god sluttspurt endte med en knepen 1–0-seier borte mot Lincoln, noe som reddet plassen. Paul Emblen ble helten da han scoret sju minutter før slutt.

2000/01-sesongen er en av de mest minnerike sesongene i Wycombe-historien – ikke på grunn av ligaplasseringen, men på grunn av hederlig innsats i FA-cupen. Millwall, Grimsby, Wolves, Wimbledon og Premier League-laget Leicester ble slått i tur og orden, noe som sendte the Chairboys til en FA-cupsemifinale. Liverpool var motstanderne på Villa Park, men til tross for enorm innsats tapte til slutt de blå 1–2.

I 2003 valgte styret i Wycombe å selge stadionnavnet sitt. Adams Park skiftet dermed navn til Causeway Stadium, oppkalt etter et lokalt firma. Sportslig gikk det ikke like bra som før, selv om Sanchez fortsatt var sjef. I september 2003 valgte han å trekke seg. John Gorman tok over på midlertidig basis og fikk klubben delvis på rett kjøl igjen, men i november 2003 ble tidligere Arsenal-kaptein Tony Adams ansatt. I første kamp ledet han Wycombe til en solid 4–1-seier mot Swindon i FA-cupen. Men, sesongen fortsatte ikke i samme stil, og det endte til slutt med nedrykk for Wycombe – etter ti sesonger på Englands tredje høyeste nivå, og for første gang i deres profesjonelle karriere.

Mange spillere forlot Causeway Stadium den sommeren, blant annet "årets spiller" i klubben, Michael Simpson. Adams hentet inn flere nye spillere, blant annet Nathan Tyson fra Ipswich. Etter en svak periode valgte imidlertid Adams å trekke seg i november 2004. John Gorman fikk jobben, og Wycombe tilpasset seg League Two i løpet av den sesongen, ved å spille utrolig offensiv fotball, og det fikk fansen til å håpe på at suksessen fra begynnelsen av 90-tallet gjentok seg.

"Things Are Changing"[rediger | rediger kilde]

Klubben skaffet seg et nytt motto sommeren 2005: "Things Are Changing". Adams Park ble utvidet, og oppgraderinger ble gjennomført på alle mulige områder. Gorman sluttet seg etterhvert til Northampton Town, og styret hentet inn Paul Lambert som erstatter. The Chairboys gikk mot opprykk i 2006/07-sesongen, men Ligacup-innsatsen den sesongen var som et flashback fra FA-cupen for drøye fem år siden. Premier League-lagene Fulham og Charlton ble slått ut, og Jermaine Easter scoret i hver eneste cuprunde – også i semifinalen, hvor Wycombe holdt Chelsea til 1–1 på hjemmebane. I returen vant imidlertid Chelsea komfortabelt 4–0, og gikk til finalen. Prestasjonene i cupen la en demper på innsatsen i serien, og Wycombe klarte heller ikke denne sesongen å rykke opp.

Neste sesong hentet Lambert inn nesten et dusin spillere, men slet i første halvdel av sesongen. Solid form etter jul sendte imidlertid Wycombe opp på playoff, men i semifinalen ble Stockport for sterke. I mai 2008 tok Peter Taylor over roret, og i sin første sesong som manager ledet han Wycombe til opprykk, med uhyre små marginer. Med ett plussmål mer enn Bury tok the Chairboys tredjeplassen, noe som gir direkte opprykk tilbake til League One.

Rivaler[rediger | rediger kilde]

Wycombes største rival er Colchester United. Dette skyldes ikke geografisk beliggenhet, men klubbene har en historie som går tilbake til 1985/86-sesongen da Wycombe, som den gang ikke var en ligaklubb, slo ut Colchester fra FA-cupen. Kampen var preget av uroligheter blant supporterne. De to klubbene kjempet noen år senere om Conference-tittelen, nærmere bestemt 1991/92-sesongen. Dette året vant Colchester 2–1 over Wycombe på Adams Park, etter at keeperen Scott Barrett scoret et mål på overtid. Et annet kontroversielt møte foregikk i 1998/99-sesongen. Nedrykkstruede Wycombe ledet 2–1 over Colchester på Adams Park helt til det niende minutt på overtid da Colchester fikk straffespark som førte til utligning.

Lokaloppgjør mot klubber som Reading, Watford, og Oxford United er mindre lidenskapelig, hovedsakelig på grunn av at Wycombe ikke har en lang historie når det gjelder å spille mot disse klubbene. Wycombes erkerival før de ble en ligaklubb var Slough Town.

Meritter[rediger | rediger kilde]

  • Beste ligaresultat: Nr. 6 i 2. divisjon (gamle 3. divisjon) i 1994/95.
  • Vinner av Conference National: 1992/93
  • Vinner av FA Trophy: 1991 og 1993.
  • Beste resultat i FA-cupen: Semifinale i 2001.
  • Beste resultat i Ligacupen: Semifinale i 2007.

Klubbrekorder[rediger | rediger kilde]

  • Største ligaseier (The Football League) : 5–0 mot Burnley den 15. april 1997.
  • Flest ligakamper (The Football League): 371 kamper, Steve Brown.
  • Flest ligamål (The Football League): 41 mål, Dave Carroll.
  • Flest ligamål i en sesong (The Football League): 23 mål, Sean Devine.
  • Yngste ligaspiller (The Football League): 17 år og 8 dager, Roger Johnson.

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 9. mars 2024. [1]

Nr. Posisjon Spiller
1 Polens flagg K Max Stryjek
2 Skottlands flagg F Jack Grimmer
3 Wales’ flagg F Joe Jacobson
4 Englands flagg MB Josh Scowen
5 Saint Lucias flagg F Chris Forino-Joseph
6 Englands flagg F Ryan Tafazolli
7 Englands flagg MB David Wheeler
8 Englands flagg MB Matt Butcher
9 Wales’ flagg A Sam Vokes
10 Englands flagg MB Luke Leahy
11 Wales’ flagg A Chem Campbell (på lån fra Wolves)
12 Jamaicas flagg A Garath McCleary
13 Kosovos flagg K Laurence Shala
16 Englands flagg F Saxon Earley (på lån fra Plymouth)
Nr. Posisjon Spiller
17 Wales’ flagg F Joe Low
18 Englands flagg A Brandon Hanlan
19 Englands flagg MB Freddie Potts (på lån fra West Ham)
20 Nord-Irlands flagg A Dale Taylor (på lån fra Nottingham Forest)
22 Nederlands flagg F Nigel Lonwijk (på lån fra Wolves)
23 Irlands flagg MB Kieran Sadlier
24 Elfenbenskystens flagg A Richard Kone
25 Argentinas flagg K Franco Ravizzoli
26 Englands flagg F Jason McCarthy
28 Englands flagg A Gideon Kodua (på lån fra West Ham)
30 Den demokratiske republikken Kongos flagg A Bez Lubala
31 Englands flagg MB Jasper Pattenden
35 Englands flagg MB Christie Ward
44 Englands flagg F Kane Vincent-Young

Utlånte spillere[rediger | rediger kilde]

Nr. Posisjon Spiller
15 Englands flagg MB Jack Young (hos Ayr til 13. juni 2024)
21 Englands flagg A D'Mani Mellor (hos Rochdale til 13. juni 2024)
32 Englands flagg MB Taylor Clark (hos Farnborough til 13. juni 2024)
Nr. Posisjon Spiller
33 Englands flagg MB Luca Woodhouse (hos Banbury til 13. juni 2024)
34 Englands flagg F Jack Wakely (hos Ebbsfleet til 13. juni 2024)
39 Englands flagg F Declan Skura (hos Ebbsfleet til 13. juni 2024)

Trenerstab[rediger | rediger kilde]

Per 3. juli 2014

Stilling Nasjon Navn
Manager Englands flagg Gareth Ainsworth
Assisterende manager Englands flagg Richard Dobson
Treningssjef Dave Wates
Fysioterapeut Cian O'Doherty
Målvaktstrener Englands flagg Barry Richardson

Trenere/managere gjennom tidene[rediger | rediger kilde]

Trenere (frem til 1968) og managere i Wycombe Wanderers.

Listen er sist oppdatert 20. november 2017.

Land Manager Periode
Englands flagg James McCormick 19511952
Englands flagg Sid Cann 19521961
Englands flagg Colin McDonald 1961
Englands flagg Graham Adams 19611962
Englands flagg Don Welsh 19621964
Englands flagg Barry Darvill 19641968
Englands flagg Bryan Lee 19681976
Englands flagg Ted Powell 19761977
Englands flagg John Reardon 19771978
Englands flagg Andy Williams 19781980
Englands flagg Mike Keen 19801984
Englands flagg Paul Bence 19841986
Englands flagg Alan Gane 19861987
Englands flagg Peter Suddaby 19871988
Englands flagg Jim Kelman 19881990
Nord-Irlands flagg Martin O'Neill 19901995
Englands flagg Alan Smith 19951996
Englands flagg John Gregory 19961998
Englands flagg Neil Smillie 19981999
Nord-Irlands flagg Lawrie Sanchez 19992003
Englands flagg Tony Adams 20032004
Skottlands flagg John Gorman 20042006
Skottlands flagg Paul Lambert 20062007
Englands flagg Peter Taylor 20072009
Irlands flagg Gary Waddock 20092012
Englands flagg Gareth Ainsworth 2012

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Rollin, Glenda & Rollin, Jack (2004): SKYSPORTS FOOTBALL YEARBOOK 2004–05. Headline Book Publishing, London. ISBN 0-7553-1311-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]