Ulykken på Ulriksbanen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ulriksbanen med gondolen like nedenfor toppen av Ulriken.
Foto: Svein-Magne Tunli (2011)
Ulriken med teletårnet og to av Ulriksbanens master (2008)

Ulykken på Ulriksbanen i Bergen skjedde 9. juli 1974 da en av banens gondoler falt ned. Om bord i gondolen var sju passasjerer og én vognfører. Fire av passasjerene omkom i ulykken, de andre fire ble skadet. Først fem år etter ulykken ble Ulriksbanen reparert og tatt i bruk igjen.

Hendelsen inntraff like før klokka 12. Trekkabelen røk i det en gondol var på vei inn til stasjonen på toppen av fjellet Ulriken. Gondolen raste nedover på bærekabelen til den vippet over den første masten nedenfor toppen og hoppet av bærekabelen. Gondolen falt i bakken og ble knust. De åtte personene som var om bord ble kastet ut av gondolen og landet i en svært bratt skråning. De fire passasjerene som landet på steinknauser og hardt underlag omkom av skadene de pådro seg, mens vognføreren og de tre andre passasjerene, som landet på gresset i skråningen, overlevde.

Blant personene om bord var et ektepar fra Bergen som hadde med seg sitt åtte år gamle barnebarn. Gutten overlevde mens besteforeldrene omkom. To kvinner fra Canada omkom begge i ulykken. De tre siste overlevende var en tysk mann og hans voksne datter, samt vognføreren.

Årsaken til at trekkabelen røk var at den var skadet av langvarig slitasje. Under granskingen av ulykken kunne det ikke fastslås hvorfor slitasjeskaden hadde oppstått. Den automatiske nødbremsen som skulle slå inn da kabelen røk, fungerte ikke. Årsaken til det ble ikke funnet. Gondolen hadde også en manuell nødbrems, men vognføreren ble kastet bakover da kabelen røk, og greide ikke å nå nødbremsen før gondolen sporet av og falt ned.

Vraket av taubanegondolen ble liggende i fjellskråningen i lang tid etter ulykken.

Kilder[rediger | rediger kilde]