Ulrich von Hutten
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
| Ulrich von Hutten | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. apr. 1488 Steckelberg Castle (Schlüchtern, Landgrevskapet Hessen, Det tysk-romerske rike) | ||
| Død | 29. aug. 1523 (35 år) Ufenau | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, munk, Riksridder, politiker, filosof | ||
| Utdannet ved | Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald Universitetet i Leipzig Universität Rostock Alma Mater Viadrina Universitetet i Erfurt | ||
| Far | Ulrich von Hutten | ||
| Nasjonalitet | tysk (Det tysk-romerske rike) | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ulrich von Hutten (1488–1523) var en tysk riksridder, humanist, publisist, politiker og tidlig tilhenger av den lutherske bevegelse.
I Tyskland la Johann Reuchlin og Ulrich von Hutten grunnlaget for reformasjonen før Martin Luther i 1517 slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg.[1][2] Sammen med Erasmus av Rotterdam skrev og utga von Hutten anonymt Epistolæ Obscurorum Virorum («Mørkemannsbrevene», 1515-19), der særlig von Hutten bygget bro mellom Erasmus' renessanse-humanisme og Martin Luthers reformasjon. Brevene fra von Huttens penn gjør narr av kristen doktrine ved å være formulert som om de var forfattet av fanatiske teologi-professorer som diskuterer om de bør brenne alle jødiske og hedenske bøker som «ukristelige».[3]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]von Huttens far bestemte at han skulle bli munk, og i 1499 ble han brakt til klostret Fulda. Han flyktet derfra i 1505. Deretter vandret han omkring i Tyskland, fattig og utstøtt av sin far. I 1506 kom han til Frankfurt an der Oder hvor et nytt universitet åpnet. Der tok han sin mastergrad og publiserte sitt første dikt.
Han besøkte universitetene i Köln, Erfurt, Frankfurt an der Oder, Leipzig, Greifswald, Rostock, Wittenberg og Wien.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Han skrev dikt og forfattet blant annet to bøker med klagesanger (Querelarum libri duo) om personlige fiender og et dikt om versekunst som vant anerkjennelse. I 1512 reiste han til Italia der han ble tvunget til å ta krigstjeneste. Tilbake i Tyskland fikk han en gunstig ansettelse hos erkebiskop Albrekt av Magdeburg og Mainz.
I 1515 ble han forsonet med familien etter drapet på sin slektning Hans von Hutten av hertugen Ulrich av Württemberg. Det forandret hele von Huttens liv, for han grep nå til satire, de svakes forsvarsvåpen. Med den ene hånden bidro han i de beryktede Epistolæ Obscurorum Virorum («Mørkemannsbrevene»), og med den andre skrev han skarpe brev, veltalende ciceronske orasjoner eller bitende satirer rettet mot hertugen. Disse verkene gjorde ham kjent i hele Tyskland. I desember samme år bega von Hutten seg atter til Italia for juridiske studier, men han viet størstedelen av sin tid til de greske forfatterne, i særdeleshet Lukianos.
Reformering av kirken
[rediger | rediger kilde]Selv om von Hutten ikke fikk noen akademisk tittel, var han allerede en talentfull forkjemper for humanismens sak.[trenger referanse] I bitende epigramer hadde han refset pave Julius IIs feil og Dominikanernes forfølgelser av Johann Reuchlin. I det satiriske skriftet Epistolæ obscurorum virorum er det meste av andre del (1517) forfattet av ham.
Tilbake i Tyskland i 1517 ble han kronet av keiser Maximilian I med skaldelaurbærene. Fra da av hadde von Hutten sin livsoppgave klart for seg: strid for Tysklands enhet, mot Romas overmakt. Allerede samme år utga han Lorenzo Vallas skrift De donatione Constantini quid veri habeat som angrep selve det angivelige grunnlag for pavens verdslige makt, og ved riksdagen i Augsburg i 1518 oppfordret han i skriftet Ad principes germanos ut bellum turcis inferant exhortatoria den tyske nasjon til kamp mot tyrkerne.
I 1519 forlot von Hutten erkebiskop Albrekts tjeneste. Sammen med Franz von Sickingen foretok han et kort felttog mot sin gamle fiende hertug Ulrich. Følgende år ga han ut satiren Vadisens sive trinitas romana rettet mot fordervet i Roma. Han kom tidlig i kontakt med Martin Luther, men mens denne søkte støtte hos de tyske fyrstene og dermed bidro til å splitte Tyskland, vendte von Hutten seg til den tysk-romerske keiser Karl 5., hvis makt han ville øke ved å nedlegge klostre og bispeseter.
Da keiser Karl like lite som sin bror, kong Ferdinand, ønsket noen kirkelig reformasjon, som dessuten ville bli et politisk spørsmål, oppfordret von Hutten og Franz von Sickingen til revolusjon og kalte ridderskapet til hjelp.[trenger referanse] Samtidig sluttet von Hutten å bruke de intellektuelles språk, latin, og talte til sine tilhengere på morsmålet i Klag und Vormanung gegen den übermässigen Gewalt des Bapsts («Klage og formaning mot den umåtelige vold fra biskopene») (1520), samt i Neue gespräche («Nye taler») (1521).
Resultatet av riksdagen i Worms inspirerte von Hutten til ytterligere fanatisk virksomhet. Han ga ut en mengde kampskrifter, og i byene forsøkte han forgjeves å få adelens støtte til å innskrenke fyrstenes makt og opprettelsen av en tysk nasjonalkirke.
Slutten
[rediger | rediger kilde]På slutten av 1522 innledet Sickingen striden som anfører for ridderskapet ved Rhinen. Da hans angrep på Trier mislyktes, fjernet han von Hutten.
I 1523 kom det til uenighet mellom von Hutten og Erasmus, der von Hutten anklaget vennen for å svikte Tysklands kamp mot pavekirken. Erasmus kalte von Hutten «en venn som brått ble en fiende» og hevdet at ingen noen hadde angrepet ham med større fiendskap. Kort etter von Huttens død utga Erasmus Svamp til å tørke vekk Huttens ærekrenkelser. («Jeg bebreidet ham aldri hans lastefulle liv som ikke engang hans ynkelige sykdom (syfilis) fikk ham fra, heller ikke spill og kvinner, eller konkursen som fulgte av hans ødselhet, den massive gjelden og de skuffede kreditorene.»)[4]
von Hutten på sin side var bitter over at Erasmus skydde og ignorerte ham de to månedene von Hutten var i Basel. Erasmus var tydeligvis redd for at noen skulle forbinde ham med en person som var under keiserens bann, nedsunket i gjeld, og fysisk frastøtende av en kjønnssykdom. Fra da av var Erasmus en uforsonlig fiende ikke bare av von Hutten, men også av alle som forsvarte eller hjalp ham.[5]
von Hutten var på flukt fra keiserens Reichsacht («riksakt»), i praksis dødsstraff, en ordning rettsgyldig innenfor det tysk-romerske rike med opphav tilbake i folkevandringstiden, der den dømte ble kalt vogelfrei («fuglefri», «fri som fuglen») - slik det skjedde med Martin Luther som ble erklært «fuglefri» da han nektet å tilbakekalle sine læresetninger. Omkom en «fuglefri» person, ble liket hans overlatt fuglene til fortæring.[6][7]
Da Erasmus snudde von Hutten ryggen, tok i stedet Huldrych Zwingli seg av den dødssyke mannen i Zürich og skaffet ham ro og hvile - ironisk nok i et kloster, diskret avskjermet på en øy (Ufenau), enda eiendommen tilhørte - og fortsatt tilhører - Einsiedeln kloster. Dette er nokså typisk for datidens mange gråsoner, der en ivrig reformist som von Hutten fikk beskyttelse på den katolske kirkes grunn. Graven hans på Ufenau er merket med en enkel gravstein som først ble satt opp i 1959. Et skjelett funnet i 1950-årene ble antatt å være hans; men nok et skjelett funnet i 1968 avslørte at dette måtte være feil. Det sistnevnte inneholdt nemlig kvikksølv, overensstemmende med kuren von Hutten ble behandlet med for sin syfilis. Begge skjelettene har likevel fått plass under gravsteinen.[8] Strindberg hevdet i 1903 i sitt skuespill Näktergalen i Wittenberg at Ulrich von Hutten «helbredet seg med guajak», men legen Hans Moëll[9] ved universitetet i Lund skriver i sin bok Ulrich von Hutten, guajak och franska sjukan (1984) at dette ikke kan stemme; for virkningen man iblant mente å se av guajak, hadde mer å gjøre med sultekuren som ble brukt mot syfilis. Denne endret immunologiske forhold slik at syfilitiske sår i sene stadier av sykdommen kunne heles midlertidig.[10]
von Hutten regnes som den første europeer med syfilis som beskrev sin egen sykdom, dette så detaljert at han regnes som den best dokumenterte etter-colombianske syfilitiker. Selv om Hans Holbeins portrett klart viser hudlesjoner som tyder på syfilis, er ikke historikerne helt enige om portrettet av en ung mann virkelig er av von Hutten det året han døde. Andre avbildninger av ham er svært ulike denne.[11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ «Historien om filosofi, samfunn og biologi», UiO
- ↑ Hans Ulrich Bächtold: «Ulrich von Hutten», Historisk leksikon for Sveits, 3. september.2009
- ↑ Daniel Carranza: The gift of metamorphosis. Goethe's poetic science of form, universitetet i Chicago, juni 2020 (s. 153)
- ↑ «Known by his works | Christian History Magazine». Christian History Institute (på engelsk). Besøkt 24. november 2025.
- ↑ Jim, Author (15. oktober 2014). «Zwingli and Erasmus: The Ending of their Friendship». Zwinglius Redivivus (på engelsk). Besøkt 24. november 2025.
- ↑ Schneider, Christiane Toyka-Seid, Gerd. «Vogelfrei». bpb.de (på tysk). Besøkt 24. november 2025.
- ↑ deutschlandfunk.de (6. januar 2015). «Martin Luther - Vogelfrei und unerkannt auf der Wartburg». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 24. november 2025.
- ↑ The two graves of Ulrich von Hutten
- ↑ «Hans Moëll», researchgate.net
- ↑ «Litteraturbanken | Svenska klassiker som e-bok och epub». litteraturbanken.se. Besøkt 24. november 2025.
- ↑ Habicht, Michael E.; Galassi, Francesco M.; Schleifring, Joachim; Nerlich, Andreas G. (1. september 2023). «The Controversial Skeleton of Ulrich von Hutten: An Additional Note Pertaining to Syphilitic and Identification Matters». The American Journal of Medicine. 9 (på English). 136: e190–e192. ISSN 0002-9343. PMID 37612028. doi:10.1016/j.amjmed.2023.02.024. Besøkt 24. november 2025.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Ulrich von Hutten» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 1222–1226.
- Eckhard Bernstein, Uwe Naumann: Ulrich von Hutten. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. In: Rowohlts Monographien. Band 394, Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1999 (Erstausgabe 1988), ISBN 3-499-50394-8.
- Otto Flake: Ulrich von Hutten. S. Fischer Verlag, 1929 (1985), ISBN 3-596-25836-7.
- (de) Heinrich Grimm: «Hutten, Ulrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 10, Duncker & Humblot, Berlin 1974, ISBN 3-428-00191-5, s. 99–102 (digitalisering).
- Georg-Wilhelm Hanna: Die Ritteradligen von Hutten, ihre soziale Stellung in Kirche und Staat bis zum Ende des Alten Reiches. Ministerialität, Macht und Mediatisierung. Hanau 2007. ISBN 3-935395-08-6 (zgl. Dissertation, Universität Bamberg 2006; Volltext)
- Hajo Holborn: Ulrich von Hutten. In: Kleine Vandenhoeck-Reihe. Band 266, Erweiterte Neuauflage, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1968 (Erstausgabe bei Quelle&Meyer, Leipzig 1929).
- Peter Laub, Ludwig Steinfeld: Ulrich von Hutten. Ritter – Humanist – Publizist (1488–1523). Katalog zur Ausstellung des Landes Hessen anläßlich des 500. Geburtstages. Gutenberg, [Hofheim] 1988 (Ausstellung in Schlüchtern vom 3. Juli bis zum 11. September 1988, herausgegeben vom Land Hessen in Zusammenarbeit mit dem Germanischen Nationalmuseum).
- Johannes Schilling, Ernst Giese (Hrsg.): Ulrich von Hutten in seiner Zeit. Evangelischer Presseverband, Kassel 1988.
- Volker Press: Ulrich von Hutten: ein deutscher Held oder gescheiterter Außenseiter?. Hessischer Rundfunk, Frankfurt am Main 1988.
- Günter Scholz (Hrsg.): Ulrich von Hutten (1448–1523) Glanzvoller Humanist, gescheiterter Reichsreformer. Stadtarchiv, Böblingen 1989 (Ausstellungskatalog).
- Nikolaus von Preradovich: Ich hab's gewagt mit Sinnen. Ulrich von Hutten und seine Zeit. Österreichische Landsmannschaft, Wien, 1988.
- Franz Rueb: Ulrich von Hutten. Ein radikaler Intellektueller im 16. Jahrhundert. Verlag Klaus Wagenbach, Berlin, 1976.
- (de) Heinrich Ulmann: «Hutten, Ulrich von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 13, Duncker & Humblot, Leipzig 1881, s. 464–475.