Lorenzo Valla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lorenzo Valla
Lorenzo Valla - Imagines philologorum.jpg
Født 1407
Roma
Død 1. august 1457
Roma
Utdannet ved Universitetet i Pavia
Nasjonalitet Italia

Lorenzo Valla (født 1405 eller 1407 i Piacenza i Italia, død 1. august 1457 i Roma) var en italiensk humanist, prest, filolog og retoriker. Hen regnes som grunnleggeren av den moderne tekstkritikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lorenzo Valla var sønn av den kuriale konsistorialadvokat Luca della Valla og tilgørte byadelen. Han fikk utdannelse i Roma under bl.a. Leonardo Bruni, kuriesekretærende Rinuccio da Castiglione og Giovanni Aurispa,s som ble regnet som fremragende filologer.[trenger referanse] Han stiderte Aristoteles, Cicero, Quintilian, Boethius og kirkefedrene, men også den skolastiske litteratur, og ble en fremragende kjenner av Thomas av Aquinos verker[trenger referanse].

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han søkte ansettelse i Vatikanet, men ble ansett for å være alt for ung til det.[trenger referanse] Han forlot da Toma og dro til Piacenza. De første utkast av hans dialoger De voluptate og De libero arbitrio oppstod da.

En stund var han lærer ved universitetet i Padua men kom på kant med den akademiske verden da han i et åpent brev bestred skolastikkens gyldighet.[trenger referanse] I 1431 ble han presteviet, men hans karriéreambisjoner førte ham i 1433 til Alfonso V av Aragons hoff de han ble privatsekretær.

Det epikureiske skriftet De Voluptate gav Lorenzo Valla berømmelse, men det var preget av av paganisme noe som gjorde at han falt i unåde i kirken.[trenger referanse] De Elegantiis Latinae Linguae var også den et originalt verk ved sin kritiske behandling av klassiske latinske tekster.[trenger referanse]

Valla er mest kjent for å ha grunnlagt den moderne kildekririkk ved at han i 1439 i sitt essay De falso credita et dementita Constantini donatione declamatio og 1440 i Constitutum Constantini kunne bevise at Donatio Constantini var en forfalskning, og videre beviste han at en passasje i Første Johannesbrev 5,7 om Treenigheten var et tillegg som var blitt til senere.[trenger referanse]

I den senere del av sitt liv havnet han i skarpe ordvekslinger med andre humanister – en av de mer kjente var med historiografen Gianfrancesco Poggio Bracciolini. Disputtene ble trykket og er bevart for ettertiden.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • De comparatione Ciceronis Quintilianique ; født Epistola de insigniis et armis ;
  • De Voluptate ac vero bono (1431);
  • De libero arbitrio (1439);
  • Dialecticae disputationes (1439);
  • Declamatio de falso credita et ementita donatione Constantini (1439);
  • De professione religionum (1442);
  • Elegantiae linguae latinae (1435–1444);
  • Adnotationes in Novum testamentum, (1444);
  • Apologia adversus calumniatores, (1444) ;
  • Historiarum Ferdinandi regis Aragoniae (1445);
  • Invectivarum libri sex ;
  • Emendationes sex librorum Titi Livi (1446–1447).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Crystal Clear app messenger.pngUoversatt: Denne seksjonen er delvis på tysk, og ikke fullstendig oversatt til norsk.
  • Hanna-Barbara Gerl: Rhetorik als Philosophie. Lorenzo Valla (= Humanistische Bibliothek. Reihe 1, Band 13). Fink, München 1974, Mal:DNB.
  • Wolfram Setz: Lorenzo Vallas Schrift gegen die Konstantinische Schenkung „De falso credita et ementita Constantini donatione“. Zur Interpretation und Wirkungsgeschichte. Tübingen 1975, ISBN 3-484-80063-1.
  • Maristella de Panizza Lorch: A Defense of Life. Lorenzo Valla's Theory of Pleasure (= Humanistische Bibliothek, Reihe 1, Band 36). Wilhelm Fink, München 1985, Mal:Falsche ISBN.
  • Paul Oskar Kristeller: Acht Philosophen der Italienischen Renaissance. VCH, Weinheim 1986, ISBN 3-527-17505-9.
  • John Monfasani: Lorenzo Valla and Rudolph Agricola. In: Journal of the History of Ideas. 28 (1990), S. 247–276.
  • Peter Mack: Renaissance Argument. Valla and Agricola in the Traditions of Rhetoric and Dialectic. Leiden 1993, ISBN 90-04-09879-8.
  • Klaus-Gunther Wesseling: «Lorenzo Valla» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 12, Herzberg 1997, ISBN 3-88309-068-9, sp. 1096–1113.
  • Marco Laffranchi: Dialettica e filosofia in Lorenzo Valla. Mailand 1999, ISBN 88-343-0193-5.
  • Paul Richard Blum: Lorenzo Valla - Humanismus als Philosophie. In: ders. (Hrsg.): Philosophen der Renaissance. Darmstadt 1999, S. 33–40.
  • John Monfasani: The theology of Lorenzo Valla. In: Jill Kraye, Martin W. Stone: Humanism and Early Modern Philosophy. London 2000, ISBN 0-203-27259-5, S. 1–23.
  • Wolfram Ax: Lorenzo Valla, Elegantiarum linguae Latinae libri sex (1449). In: ders. (Hrsg.): Von Eleganz und Barbarei. Lateinische Grammatik und Stilistik in Renaissance und Barock. (= Wolfenbütteler Forschungen, 95). Wiesbaden 2001, ISBN 3-447-04493-4, S. 29–57.
  • John Monfasani: Disputationes Vallianae. In: Fosca Mariani Zini (Hrsg.): Penser entre les lignes. Philologie et philosophie au Quattrocento. Villeneuve d’Asq 2001, S. 229–250.
  • Salvatore I. Camporeale: Lorenzo Valla: umanesimo, riforma e controriforma; studi e testi (= Studi e testi del Rinascimento Europeo, 12) Roma 2002, ISBN 88-8498-026-7.
  • Lodi Nauta: Lorenzo Valla’s Critique of Aristotelian Psychology. In: Vivarium. 41 (2003), S. 120–143.
  • Frank Bezner: Lorenzo Valla. In: Wolfram Ax (Hrsg.): Lateinische Lehrer Europas. Fünfzehn Portraits von Varro bis Erasmus von Rotterdam. Böhlau, Köln 2005, ISBN 3-412-14505-X, S. 353–389
  • Hartmut Westermann: Wie disputiert man über das Gute? Lorenzo Vallas De vero bono als Debatte über die richtige Debatte. In: Jahrbuch Rhetorik. 25 (2006), ISSN 0720-5775, S. 30–54.
  • Hartmut Westermann: Lorenzo Valla (1407–1457), De libero arbitrio: Die Freiheit des Menschen im Angesicht Gottes. In: Rolf Groeschner, Stephan Kirste, Oliver Lembcke (Hrsg.): Des Menschen Würde – entdeckt und erfunden im Humanismus der italienischen Renaissance. (= Politika. 1). Mohr Siebeck, Tübingen 2008, ISBN 978-3-16-149696-7, S. 113–139.