Tizian

Tizian Tiziano Vecellio
	Selvportrett fra rundt 1567
Født	Antagelig 1477; Pieve di Cadore (Republikken Venezia)
Død	27. august, 1576; Venezia
Beskjeftigelse	Kunstmaler, tegner, bygningstegner, grafiker, billedkunstner
Embete	Hoffmaler ;
Ektefelle	Cecilia Soldano (1525–1530)
Far	Gregorio Vecellio
Søsken	Francesco Vecellio; Tommaso Vecellio
Barn	Orazio Vecellio; Tizianello; Lavinia Vecellio
Nasjonalitet	Republikken Venezia
Gravlagt	Santa Maria Gloriosa dei Frari (Venezia); Monument of Titian in Frari
Medlem av	Accademia delle Arti del Disegno
Utmerkelser	Den gylne spores orden
Felt	Malerkunst
Elev av	Giovanni Bellini, Gentile Bellini
Periode	Venetiansk maleri, Høyrenessansen
Kjente verk	Venus fra Urbino, Jomfru Marias himmelferd, Keiser Karl V ved Mühlberg, Flåingen av Marsyas, Pietà
Beskyttere	Alfonso I d'Este, Karl V av Det tysk-romerske rike
	Signatur
	Tizian på Commons

Tizian, eller Tiziano Vecellio, som var hans fulle navn (født omkring 1485 i Pieve di Cadore i landområdet Cadore nær Belluno i Veneto i republikken Venezia i Italia, død 27. august 1576 i Venezia), var en italiensk høyrenessansemaler og leder av det 16. århundres venetianske skole. Han virket i Venezia og var kjent tidlig i sin levetid som en dyktig maler. Hans omdømme har i følgende århundrer ikke avtatt. I 1590 uttalte teoretikeren Giovanni Lomazzo at han var «solen midt iblant små stjerner»^[6], ikke bare blant italienerne, men også blant alle verdens malere». I sin levetid ble han ofte kalt Da Cadore, oppkalt etter sitt fødested.

I sine portretter undersøkte han og trengte gjennom den menneskelige skikkelse.^{[trenger referanse]} Hans religiøse komposisjoner dekker hele skalaen av sinnsbevegelser fra ungdommelige madonnaer til tragedier i sene verk som Korsfestelse, Begravelse og Pietà. I sine mytologiske malerier skildret han antikkens hedenske lystighet, og i sine malerier av den nakne Venus (Venus og Adonis) og Danaë (Danaë med barnepike) fornyet han oppfattelsen av plastisk skjønnhet og erotikk.^{[trenger referanse]} Andre kunstnere, som Poussin, Rubens og Turner, kopierte og imiterte maleriene hans hyppig. Tizian var en pioner innen og svært opptatt av fargebruk.

Biografi

Tidlig levnet

Tizian var sønn av funksjonæren Gregorio di Conte dei Vecelli og hans kone Lucia. Han ble født i den lille landsbyen Pieve di Cadore, midt iblant høye fjelltopper i Alpene, rett nord for Venezia og ikke langt ifra Tirol i Østerrike. Ni år gammel ble han sendt til Venezia med sin bror Francesco for å bo hos en onkel og studere under mosaikkunstneren Sebastiano Zuccato. Snart begynte han i Bellini-brødrenes atelier, der hans lærer ble Giovanni Bellini, den fremste venetianske maler på den tiden. Tizians tidlige verker er tydelig påvirket av undervisningen og også av hans forbindelse som ung mann med en annen av Giovanni Bellinis elever, nemlig Giorgione da Castelfranco (1477–1510).^{[trenger referanse]} Malerne samarbeidet i 1508 i utføringen av freskene i Fondaco dei Tedeschi, og Allegori over rettferdigheten er blitt tilegnet Tizian. Freskene har forfalt, og bare konturer er synlige. Antonio Maria Zanettis etsninger av freskene fra 1769, som allerede har falmet mye, gir en bedre forestilling av idealismen og den plastiske tilsynekomsten som karakteriserer begge malernes verker.^{[trenger referanse]} Blant forskere er det stor uenighet hva som bør tilskrives hvem.^{[trenger referanse]} Tendensen blant italienske forfattere er å tilskrive altfor mye til Tizian i deres ungdom.^{[trenger referanse]}

Det er sikkert at Tizians første selvstendige oppdrag var å utføre freskene av den hellige Antonius av Padovas tre mirakler. Det talende spedbarns mirakel er bemerket for sin komposisjon, mens Den oppfarende sønns mirakel har et landskap i bakgrunnen som viser hvor topografisk og stemningsmessig like Tizians og Giorgiones verker var på denne tiden.^{[trenger referanse]} Etter Giorgiones død i 1510 tok Tizian på seg oppgaven å fullføre bakgrunnslandskapet i Giorgiones uferdige Sovende Venus (Gemaldegalerie, Dresden), et faktum bokført av en samtidig forfatter, Marcantonio Michiel. Nokså giorgionesk er Tizians frodige Kristi dåp (omkring 1515, Capitoline-muséet, Roma), hvor mesénen, Giovanni Ram, fremtrer nederst til høyre i maleriet.^{[trenger referanse]}

Å angi sannsynlig opphavsmann til portrettene er nok det vanskeligste, men Selvportrett (omkring 1512, som man lenge trodde var et portrett av Ariosto, også kalt Mann i blått) er opplagt av Tizians hånd, siden den er signert med initialene T.V. (Tiziano Vecellio).^{[trenger referanse]} Volumet og teksturen i ermet ser ut til å kjennetegne Tizians egen manér.^{[trenger referanse]} På den annen side har Konserten vært et av de mest omdiskuterte portretter, fordi det siden det 17. århundre ble tilskrevet Giorgione som det mest typiske.^{[trenger referanse]} Det åpenbart psykologiske innholdet og den klare utformingen av hovedfiguren har fått eksperter fra 1900-tallet til å tilskrive maleriet Tizian.^{[trenger referanse]} Teknikken i maleriet av den unge venetianske aristokraten i Ung mann med lue og hansker har dessuten fått dagens eksperter til å tilskrive dette og lignende portretter til Tizian.^{[trenger referanse]}

De tidlige mytologiske og allegoriske komposisjonene viser at den unge maleren fremdeles i stor grad var påvirket av Giorgione i sin utføring av en poetisk idyllisk verden hvor intet hverdagslig eller sjofelt eksisterer.^{[trenger referanse]} Inspirasjonen ligger i kjærlighetsdiktene til de italienske poetene Jacopo Sanazzaro og Pietro Bembo, som i Menneskets tre aldre, hvor det erotiske forholdet mellom det unge paret diskré er dysset ned og en ømhet og sørgmodighet råder.^{[trenger referanse]} I det samtidige Hellig og profan kjærlighet befinner skikkelsene seg på samme måte i et landskap, men her er allegorien vanskeligere å forstå. Den vanligste tolkningen går ut på at de to kvinnene er Venus-tvillingene, ifølge nyplatonsk teori og symbolisme.^{[trenger referanse]} Den verdslige Venus, til venstre, symboliserer naturens fruktbarhet, både fysisk og intellektuelt, mens den nakne Venus, til høyre, representerer evig og guddommelig kjærlighet.^{[trenger referanse]}

Engang tidlig på 1520-tallet, etter at Tizian hadde gått i lære i Venezia og Padova, kom hans bilder på moten i Venezias intellektuelle kretser. Den venetianske kretsen av oppdragsgivere ble snart utvidet med et flertall av Europas konger og fyrster. Tizians stilling var på denne tiden, omkring 1520 og fremover, like opphøyd som Michelangelos.^{[trenger referanse]} Keiser Karl V ba om å få sitt portrett malt i 1533 og ble så fornøyd at han adlet Tizian til palatinatsgreve.

I 1543 portretterte Tizian pave Paul III og ble like etterpå sendt til Vatikanet, der han ble mottatt som en fyrste.^{[trenger referanse]} I Roma ble han kjent med Michelangelo. På 1550-tallet ble han ansatt som hoffmaler av Filip II av Spania.

Tizian strevde i sitt skapende virke med å forholde seg selvstendig i forhold til sine mektige oppdragsgivere.^{[trenger referanse]} Med bistand fra sin fortrolige venn, forfatteren Pietro Aretino, gjorde Tizian seg til Europas mest ettertraktede maler. Denne enestående stillingen gjorde det mulig for ham å arbeide for hvem han ville, i sin egen takt, og med motiver som han selv valgte.

Tizian døde av pest i Venezia i 1576.

Stil og motivvalg

Tizian viser en stor uttrykksfullhet i sin kunst. En rytters følelser, universets kosmiske krefter, livets og dødens mysterier og den himmelske og den jordiske kjærligheten var temaer som inspirerte ham.^{[trenger referanse]}

Tizian produserte en lang rekke religiøse malerier, mytologiske og historiske motiver, samt portretter. På ethvert område bidro han med noe innovativt og avgjørende for kunstens utvikling.^{[trenger referanse]}

Tizian hadde ikke Leonardos vitenskapelige interesser eller Michelangelos religiøse og poetiske. Ikke var han arkitekt heller, som Rafael. Det var imidlertid Tizian som i høy grad kom til å bli det moderne maleriets grunnlegger, ettersom han gjorde oljefarge på lerret til en hovedteknikk for senere vestlig kunst.^{[trenger referanse]} Han utnyttet for første gangen alle oljefargens muligheter, fra å gi liv til billedflaten med kraftige penseldrag på lerretets grove overflate til å dra fordeler av kontrasten mellom tykt pålagte, varme, fyldige glansdrag, og – ved hjelp av lasurer – dype, mørke, og fint modulerte fargetoner.^{[trenger referanse]}

Utvalgte verker

Jomfru Marias himmelferd
(1516-1518, Santa Maria Gloriosa dei Frari, Venezia)
Maleriet, som har prydet fransiskanerkirkens høyalter siden 1518, er Tizians første betydelige venetianske bestillingsverk. Bildet har en dynamikk som peker oppad, og en ekspressiv dramatikk som kommer til uttrykk i figurenes mektige bevegelser.^{[trenger referanse]} Blant annet har jomfru Marias klesplagg en spesiell rød nyanse, som siden er blitt kalt tizianrødt. Alle skikkelsene er fanget i en dramatisk gestikulasjon.^{[trenger referanse]} Apostlene strekker seg oppover mot Maria, som med vindblåste draperinger bæres opp i en stålkrans av gylne lys, og Gud Faders skikkelse holder armene utstrakte i fri utfoldelse, som om han svevde gjennom billedplanet.^{[trenger referanse]} For Maria anvender Tizian en konvensjonell kontrapost-poséring, hvilket gir hennes kropp en viss vridning. De to mest fremtredende apostlene gir maleriet et komposisjonelt triangel som peker opp mot Marias skrud og Gud Fader.

Venus fra Urbino
(1538, Uffizi, Firenze)

Tizian malte Venus liggende på en sofa i forgrunnen. Den erotiske utstrålingen og den portrettlignende karakteren foranledet den eldre forskningens betraktning av det virtuost utførte maleriet som et kurtisaneportrett.^{[trenger referanse]} Dette bildet av en kvinne som helt hengir seg til sin varme og sinnlige mykhet, er en hemningsløs forherligelse av den erotiske opplevelsen til en høyde på samme nivå som virkelig stor kjærlighetspoesi.^{[trenger referanse]} I dag synes dog motivet å være som en allegorisk fremstilning av den ekteskapelige kjærligheten og troskapen.^{[trenger referanse]} Den sovende hunden og tjenerinnene ved kisten i bakgrunnen gir inntrykk av det.^{[trenger referanse]}

Danaë
(1544-1546, Museo Nazionale di Capodimonte, Napoli)

Tizian presenterte dette maleriet i Roma, der det vakte stor oppsikt, på grunn av dets vågale fremstilling og den malerteknisk perfekte utføringen.^{[trenger referanse]} Tavlen forestiller Danaë, datteren til Akrisios, kongen av Argos, som av sin strenge far sperres inn i et rom, men som befruktes av Zevs i form av et gyllent regn. Hennes sønn Perseus kommer til å drepe sin morfar, hvilket forvarsles i et orakel. Ved høyre billedkant ledsages scenen av den lekne Amor, som iakttar gullregnet.

Keiser Karl V ved Mühlberg
(1548, Pradomuseet, Madrid)

Det berømte rytterportrettet viser keiser Karl V (1500-1558) som feltherre i rustning og med en holdning som utstråler selvbevissthet og makt. Maleriet fastsetter minnet av hans seier over de protestantiske fyrstene i slaget ved Mühlberg den 24. april 1547. Vinteren 1547/1548 sammenkalte keiseren de stridende partienes audiens til riksdagen i Augsburg. Også Tizian var med i Karl Vs hoffølge i Augsburg, og det var der rytterbildet ble til.

Portrett
Dette tidlige portrettet fra omkring 1512, ble lenge trodd å være et portrett av Ariosto. Mer sannsynlig er det et selvportrett. Komposisjonen ble lånt av Rembrandt i hans egne selvportretter.
«Violante» c. 1515
«Kvinne med speil» (1515), Louvre, Paris.
«Federico II Gonzaga» c. 1525
«Selvportrett» c. 1550-1560