Thranebevegelsen

Marcus Møller Thrane

Thranebevegelsen eller thranittbevegelsen var navnet på den første norske arbeiderbevegelsen, oppkalt etter Marcus Thrane. Thranitterne argumenterte med at dersom arbeiderne fikk stemmerett, ville de få talsmenn på Stortinget og slik kunne endre lovene. Arbeiderforeningene mente også at skolen måtte bli lik for alle, og de ivret etter å opprette sparebanker som kunne lære småkårsfolk å spare og få orden på økonomien sin. Ved siden av sin rent politiske virksomhet drev også arbeiderforeningene et omfattende opplysningsarbeid blant vanlige folk.

Revolusjonene av 1848

Foranledningen til arbeiderbevegelsene i Norge må forstås på bakgrunn av de sosiale og politiske forholdene som rådet i samfunnet på den tiden.

De europeiske revolusjonene oppstod på Sicilia i 1848 og spredte seg som lynild, først til Frankrike, der februarrevolusjonen startet i Paris og førte til at det franske kongedømmet falt, siden til resten av Europa, der de fikk innvirkning på Tyskland, Preussen, det Habsburgske riket og de italienske stater. Russland var det eneste landet som ikke ble berørt av opprørene. Folk hadde tro på framgang, og i 1849 vant reaksjonære krefter kontrollen i starten av revolusjonsåret.

I 1852 besteg daværende president Charles Louis Napoléon Bonaparte Frankrikes trone som keiser Napoleon III. Revolusjonen hadde flere sider ved seg. I Frankrike stod det om retten til arbeid, borgerlig krav om trykkefrihet og rettsfrihet. Opptøyene i Frankrike var sentralt organisert og et resultat av en kortvarig klasseallianse. Arbeidere og studenter agiterte militant, blant annet gjennom å sette opp barrikader i Paris. Mange franskmenn fra de øvre sosiale lag sympatiserte også med opprørerne. Følgende faktorer var viktige:

• Økonomiske faktorer: Det var nedgangstid på 1850-tallet, men synkende kjøpekraft og en stadig større sultende befolkningsandel. Potetavlingene var mange steder totalt ødelagt i Europa. Dårlige kornhøster presset prisene opp. Også middelklassen ble rammet.
• Utbredt oppgitthet: Frustrasjonen mot regimene fra 1815 var akutt. Frihet var et viktig slagord. «Enten er Frankrike revolusjonært, hvis ikke er Frankrike ingen ting». Ideene fra den franske revolusjon ble på nytt aktualisert.
• Nasjonale ønskemål: I Italia ønsket man nasjonal samling, mens det Habsburgske imperiet var preget av oppsplitting til selvstendige stater.

Det fantes et elitefenomen innenfor 1848-revoltene, for de hadde nærmest monopol på utdanning. Men revolusjonene i seg selv var ikke var et elitefenomen, for store deler av befolkningen bidro. Eliten var opplyst og skolert, og tok derfor ledelsen. Revolusjonen holdt nesten på å lykkes. Autoritetene var sjokkert og handlingslammet. Herskerne i de tyske og italienske statene konkurrerte i å gi flest reformer.

Revolusjonsballongen sprakk imidlertid mot slutten av 1848. Reaksjonen ble styrket fram mot 1851. Opprøret i Praha og Wien førte til at keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn stengte av byene i 1849. Opprørene ble til slutt en svakhet i seg selv. De var ikke lenger samordnet og dessuten dårlig organiserte. Historikeren Hobsbawm mener årsaken til tilbakegangen var at revolusjonene ikke klarte å unngå kaos – det var ingen systematikk i revolusjonen.

Arbeiderbevegelsen i Norge

Marcus Thrane

Marcus Thrane tilhørte en småborgerlig familie. Hans far ble tatt for et underslag i 1817. Direktørene i bedriften dekket tapet og faren slapp unna. Thrane reiste mye rundt i Europa. Han tok utdannelse i Norge og begynte som lærer. Hans politiske engasjement ble skapt i 1848. Danmark kom i krig om Slesvig-Holstein og mange mente at den Norsk-Svenske unionen skulle hjelpe danskene. Thrane mente at krigen gavnet den politiske eliten og ikke den vanlige mann og kvinne. Thrane hevdet at bondepolitikken var en kaksepolitikk. I 1850 ble han dømt for blasfemi, fordi han gjorde narr av et prestemøte. For det ble Thrane dømt til 6 måneders tukthus, men ble senere frikjent i høyesterett.

Rekruttering

Thrane og hans likesinnende var godt orientert om hendelsene i Europa. Thranebevegelsen og februarrevolten hadde samme mål med den økonomiske kampen.

Thranes ideer om et parti går tilbake til 1849. Den tids arbeiderforreninger ble godtatt av embetsverket, fordi thranebevegelsen var bondefiendtlig. Bevegelsen spredte seg raskt. I september 1849 var det stiftet 49 lag, og få måneder senere 100 lag. Ifølge historikeren Edvard Bull d.y. var medlemstallet trolig nærmere 30 000 i 1851. Thranebevegelsen ble med dette den første organiserte politiske bevegelsen i Norge.

I februar 1851 støtte fattigfolk og borgerskap sammen i Levanger, og hendelsene kalles Levangeropprøret. Dette opprøret ble drevet frem av arrestasjonen av den gjennomreisende Thrane-agitatoren Christian Michelsen – en tidlig leder for bevegelsen. De tre dagene med opprør førte til at militære krefter fra Rinnleiret ble kalt inn for å slå ned arbeiderklassens motstand. Hendelsene førte også til omtale i britiske The Times og i franske Le Figaro.

Geografisk lå bevegelsens tyngdepunkt på Østlandet. Amtmennene fikk i 1851 i oppgave å utarbeide en oversikt over thranebevegelsen. Hedmark, Oppland og Christiania sto for mer enn halvparten av medlemmene. Thranittene hadde størst oppslutning på de brede østlandsbygdene, der skillet mellom bønder og husmenn var størst. De fleste medlemmene var husmenn og småbønder. En av det sterkeste lokale bastionene i landet fant man på Hønefoss, der den radikale hattemakeren Halsten Knudsen ledet bevegelsen. Knudsen, som sammen med flere andre ringerikinger og agiterte rundt om i resten av landet, tilhørte de som mente det var riktig å bruke makt for å nå målene, noe som etter hvert førte til den såkalte hattemakerfeiden.

Bevegelsen fikk flest medlemmer der det sosiale skillet var størst. Flesteparten av medlemmene var under 20 år og hver tiende mann var organisert i en arbeiderforening, ifølge Bull. I det organisasjonsløse Norge skapte dette ofte intern krangel. Drammens arbeiderforening stilte krav om at innførselstoll på korn måtte fjernes, siden fattigfolk hadde det hardt. Handelsfrihet på bygdene ble krevd, bedring av allmueskolen var et annet krav, et tredje var innføring av allmenn militærplikt, og et fjerde krav var allmenn stemmerett for menn. Disse kravene samlet 13 000 underskrifter. Sosial og politisk demokratisering og utdanning var viktig for thranebevegelsen. Den største enkeltaksjonen var da de skrev en petisjon til kongen (Oscar I), hvor de beskrev de dårlige forholdene husmenn og arbeidere levde under, og bad ham vurdere å gå med på bevegelsens krav. Myndighetene var redde for Thranebevegelsen og fryktet revolusjon, selv om bevegelsen var klare på at de arbeidet for reformer og ikke revolusjon. Både Marcus Thrane og flere fremstående medlemmer ble i 1855 dømt i Høyesterett for å ha oppfordret til revolusjon. Slik ble arbeiderbevegelsens kamp for stemmerett stanset, og ikke før i 1898 ble det innført allmenn stemmerett for menn i Norge, femti år senere enn i for eksempel Danmark.

Bevegelsen gav også ut avisen Arbeider-Foreningernes Blad.

Ideologi

Thrane kalte seg selv for sosialist. Å sende inn bønnebrev til eliten var sosialistenes kampmetode. Arbeiderforeningene skulle være et motstorting, ifølge Thrane. Kongressen var samlet på Bygdøy i 1851. Her diskuterte man om bevegelsen skulle være radikal eller moderat. En radikal holdning ville innskrenke den sosiale eiendomsretten. Thrane hadde et hovedskille: Arbeidsfolket var en klasse som kunne klare seg uten andre klasser. Dette var noe de andre klassene ikke kunne – de måtte snylte på arbeiderklassen.

Klassekampen var den viktigste innenfor den politiske kampen. Urimelig at man hadde 3 stender (embetsstand, storbønder og arbeidere). Thrane snakket om at vi kun hadde Embetsmannspartiet og Bondepartiet. Det var derfor viktig at hver klasse burde ha et parti. Og arbeidsfolket manglet et politisk parti, ifølge Thrane. Staten hadde klassekarakter – styrt av økonomiske og sosiale interesser.

Thranes statsteori

Arbeidsfolket stod nederst, deretter kom borgerskapet, nest øverst hadde man embetsfolket og til slutt og helt øverst hadde man kongemakten. Retorikken til Thrane var at arbeiderklassen måtte gå varsomt fram, og på den måten unngå å bli overkjørt av autoritetene. Kun trussel var hans mål, men revolusjon måtte til hvis ingen ting annet var mulig. Strategien hans var at man måtte ha en dempende agitasjon.

Thranebevegelsen hadde ingen faste organer, så samholdet ble deretter dårligere etter en skremselspropaganda. Thrane mente at styresmaktene bare ventet på å en mulighet til å slå til mot arbeiderforeningene. Embetsmennene hadde ingen tålmodighet til å se på dette. Militærapparatet kunne bli brukt mot et opprør. Det ble også etter hvert forbudt for soldater å være medlem av Thranebevegelsen. Og slik ble det bedre å være medlem av den filantropiske bevegelsen. En filantrop er en menneskevenn. En slik forening var en veldedighetsorganisasjon som var under kirkelig kontroll. Ideen var å spre et harmonisk samfunnsbilde ut til underklassene. Spre gudsfrykt. Dette var ideelt for overklassen. Kirken var ledet av konservative embetsmenn. Dette mottrekket var ikke noe særnorsk fenomen, også i Sverige ble dette benyttet.

Man hadde en klar venstre- og høyrefløy innenfor arbeiderforeningen.. De høyreorienterte ville ikke ha væpnet revolusjon, de ville derfor samarbeide med de radikale på Stortinget. Man ville få stortingsflertallet med seg. Sentrumsfløyen var ledet av Thrane selv.

Venstrefløyen var klar tilhenger av en væpnet revolusjon. Landsmøtet ble preget av dette temaet. Man bestemte seg for revolusjon, men vedtaket ble endret. Thrane ble siden arrestert etter dette landsmøtet, opprørsondet skulle knekkes for enhver pris. Styresmaktene skulle granske saken (144 ble arrestert og 127 ble dømt for planlagt opprør). 19 av dem fikk 9 års tukthus, mens resten fikk små dommer. Thrane fikk 4 år i tukthus. Thrane ble sett på som opphavsmannen, og i begynnelsen var han sjefspiskeren til væpnet revolusjon. Dette er den store klassedommen i norsk rettshistorie, ifølge Edvard Bull.

Dette ble en knekk for arbeiderbevegelsen. De neste 20 årene ble rolige år for norsk arbeiderbevegelse. Likesinnede ble skremt fra å starte en slik organisering. Økonomiske forhold og nød ellers startet Thranebevegelsen, men i de neste 20 årene etter at Thrane ble arrestert var perioden rolig sosialt sett. Økonomien gikk bedre. Utvandringen til Amerika gikk for fullt nå.

Årsaker til nederlaget

• Man hadde ingen stor kjerne av industriarbeidere. Tyngdepunktet var husmenn og tjenestefolk. Disse bodde spredt, og masseaksjoner var umulig.
• Mangel på konkrete dagskrav. Krav om felles drømmer var ikke nok. En klasseorganisasjon kan ikke bare bruke teoretiske krav. En slik bevegelse må i tillegg ha konkrete og gjennomførbare mål. Nei til toll på korn var ikke gjennomførbart. Eliten ville ikke sette ned tollen til null. Krava var for luftig og allmenn. Man undergravde sin egen eksistens – oppnådde ingenting. Uenigheter internt blir da et stort problem.
• En må også ha troverdige metoder som er tilpasset kravene. Thranebevegelsen kom til kort her. De var kjølige til å benytte streik. Dette kunne bety at man hadde få industriarbeidere og mest folk fra bygda. Det var også stor uenighet i innenriks- og utenriksspørsmål internt. Edvard Bull sier at Thranebevegelsen ville ha tatt livet av seg selv hvis den hadde fått fortsette urørt, men styresmaktene brøt inn og knakk den før den greide det selv (dette er en kontrafaktisk hypotese).

Thranebevegelsen satte spor etter seg i Norge. Det var 30 radikale stortingsmenn som stemte mot de styrende. Sverdrup, Ueland og Jaabek var blant disse. Dette fikk konsekvenser på riksplan. Kravene til Thrane kunne ikke legges bort uten vurdering. De radikale stemte for et forbud mot pliktarbeid for husmenn. Dette ville bety en avvikling av et husmannsvesen. Disse poengene viser at det fantes politiske holdninger som kunne komme arbeiderklassekrav i møte. Thranebevegelsen er derfor en god bakgrunn for kampen mot embetsmannsstaten og den fall i 1884.

Se også

• Hattemakerfeiden

Eksterne lenker

• (no) «Thranebevegelsen» i Store norske leksikon