Teater Manu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Teater Manu
Teater Manu
Teater Manu holder til på Grunerløkkas hus i Schleppegrells gate 32
Sted Oslo, Norge
Etablert 2001
Direktør Mira Zuckermann

Teater Manu er et norsk riksdekkende turnéteater som har fokus på tegnspråklig scenekunst. Teatret har hovedkontor og teatersal i Oslo. Siden 1. august 2000 har Mira Zuckermann vært teatersjef.

Teatret ble stiftet av Norges Døveforbund i 2003, men selve fødselen regnes for å være i 2001, da teatret ble bestemt opprettet av Stortinget. Teatret feiret derfor sitt 10 årsjubileum desember 2011. I teatrets strategidokument heter det at teatret skal bli det beste teatret i verden med utspring i døves kultur og miljø.

Teater Manu får bevilgninger fra en fast plass i statsbudsjettet og har et styre oppnevnt av Norges Døveforbund og kulturdepartementet. Jon Evang, som er oppnevnt av kulturdepartementet, er i dag styreleder.

Teater Manus publikumsinngang i Christies Gate

Teatrets plassering[rediger | rediger kilde]

Teater Manu holder i dag til på Grunerløkka, med kontoradresse Schleppegrells gate 32, og teaterinngang på motsatt side, i Christies gate 5. Schleppegrellsgate 32 er en del av boligkvartalet Fagerheimen fra 1932 (arkitekter Henrik Nissen d.y.og Gunnar Brynning). Bygningen var opprinnelig Grünerløkka Folkets hus. Da den ble solgt av Folkets Hus-bevegelsen, skiftet den navn til Grünerløkkas hus. Teaterlokalene ble pusset opp i 2016 og 2017, og gjenåpnet i april 2017.


I Teatrets nærområde ligger blant annet Birkelunden park, Dælenenga fotballbane, The Shamrock pub og Black Box teater.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Starten på tegnspråkmiljøet[rediger | rediger kilde]

Det første tegnspråkmiljøet startet i Norge i 1815 da den døve Andreas Christian Møller (1796–1874) ga privatundervisning til fire døve elever i Trondhjem. Ti år senere ble det etablert en offentlig døveskole i byen, og fra 1848 dukket det også opp tegnspråkmiljøer i Kristiania, Bergen og Kristiansand.

På døveskolene er det interessante eksempler på barnekultur: Eldre døve fortalte til yngre døve barn. I fortellingen kunne det være sakprosa, eventyr, vitsefortellinger, poetiske innslag og pantomimisk dramatisk fremføring. Døvekulturen er den visuelle opplevelsen av tilværelsen, noe som er sprunget ut fra det sosiale liv blant døve, tuftet på tegnspråk.

Et av tegnspråkets vesentlige egenskaper er ikonisitet: muligheten for at tegnene kan gjengi i språklige symboler noe av tingenes form eller bevegelse. Nå har talespråkene også ikonisitet, men på andre språklige nivåer. Tegnspråket beskriver verden på en visuell måte.

Teaterlivet blant døve i gamle dager[rediger | rediger kilde]

Eldste skriftlige dokumenter forteller at døve i Kristiania spilte teater i 1891. Stykket var Nei av Johan Ludvig Heiberg, og ble spilt av de døve amatørskuespillerne maler Axel Fleischer, tegnelærerinne Hermana Bergh, papirhandler Charles Leisner og typograf Bjune. Stykket L’enfant terrible ble spilt med tegn og tale i 1893 med døve skuespillere i Det Norske Studentersamfund, Tivoliteatret i Klingenberggata i Kristiania, så i Moss og til slutt i Drammen. Det hørende publikummet viste sitt bifall, ikke med håndklapp, men ved å vifte med lommetørkle, for de visste at skuespillerne var døve.

Elevene på døveskolene har gjennom tidene fortalt hverandre historier. Underholdningen kunne skje i frikvarterene eller på internatet. Tegnspråket levde og blomstret, selv om det ble fordrevet fra klasserommene ved den orale undervisningsmetoden fra 1890-årene av – det levde videre i internat, forening, sportsklubb og kirke.

Gjennom årene har det vært regelmessige teaterforestillinger i døveforeningene. Det kunne være skuespill, sketsjer og deklamasjoner.

Døves kulturliv i mer organiserte former[rediger | rediger kilde]

Det var naturlig at Norges Døveforbund satte i gang kulturdager for døve fra hele landet. På disse årlige kulturdagene fra 1967 av, har det blant annet vært oppført teaterforestillinger. De siste 40 årene har døve kunne se teaterforestillinger på tegnspråk med skuespillere fra hele landet. De var riktignok amatører, men de skapte en forståelse for at det var mulig for døve å spille teater og sketsjer – alt på tegnspråk. I Norges Døveforbund var det en visjon om mer kunstnerisk utdanning av døve skuespillere, men det strandet på økonomiske midler.

Kulturpolitikken var der, og pioneren blant de norske døve er Mira Zuckermann. Hun var en amatørskuespiller som hadde visjon om et profesjonelt tegnspråkteater. Hun ivret sterkt for at Norges Døveforbund skulle ta kontakt med myndighetene for å skape et slikt teater. Da Guds forsømte barn ved Trøndelag Teater i 1983 trengte en som kunne spille rollen som den døve kvinnen, fikk Zuckermann rollen.

I 1987 fikk Norges Døveforbund til en avtale med Riksteatret om å lage en utredning, og den ble skrevet av Zuckermann. Samtidig, i 1998, spilte hun i enmannstykket Den sterkeste av August Strindberg på Riksteatret, og ble dermed den første profesjonelle døve skuespiller i Norge.

Departementet bestilte en ny utredning i 1997, tegnspråkteater i Norge, skrevet av Gry Wie, Terje Hartviksen og Einar Dahl, med Dahl som forprosjektleder, som også viste et tydelig behov for et profesjonelt tegnspråkteater. Det ble understreket sterkt at det var et behov for et teatertilbud for døve, for døve var en

Sitat ...gruppe mennesker som dessverre har en erfaring som preges av isolasjon, tilsidesettelse, og ja, til og med overgrep. Men de utstråler en voldsom entusiasme og et sterkt håp om å få sitt eget teater. ...Vi aner ut fra dette en fare for at man av sosialpolitiske, pedagogiske eller omsorgsårsaker ser behovet for å støtte et tegnspråkteater. Sitat
– Sitat fra utredningen

Utredningen understreket sterkt at man skulle satse på kunst på døves premisser. Uttrederne var i kontakt med 45 sentrale personer i og utenfor døvemiljøet og i Sverige.

I 1998 ble den første budsjettsøknaden sendt til kulturdepartementet.

Teater på prøve[rediger | rediger kilde]

Fra 1.1.1999 til 31.12.2001 ble et treårig prosjekt satt i gang for å skape et profesjonelt tegnspråkteater. Det ble plassert ved Ål Folkehøyskole og kurssenter for døve. Det ble bevilget 3,5 millioner kroner det første året. Målet var kunstnerisk kvalitet og profesjonalitet, tegnspråk som kunstnerisk språk, og drama på tegnspråk. Man skulle vise visuelt teater av litterære teatertekster oversatt til tegnspråk eller egenproduserte skuespill på tegnspråk. I 2000 fikk man bevilget 6,1 millioner til tegnspråkteatret i et samarbeid med Riksteatret, Kunsthøgskolen i Oslo (tidligere teaterhøgskolen), Norges Døveforbund, Ål Folkehøgskole og Døves Media (tidligere Døves Video). Mira Zuckermann ble ansatt som teatersjef fra 1. august 2000, og fikk fornyet sitt engasjement frem til 2014.

I prøveprosjektperioden ble det spilt en rekke skuespill med Hjelp, vi får gjester! (1999) Som den første profesjonelle fremføringen av skuespill på tegnspråk. Stortinget bestemte i 2001 at teatret hadde livets rett og at det skulle være i Oslo. Første sted var Sven Bruns gate 7, og dette markerer også starten for Teater Manu.

Teaterstiftelsen[rediger | rediger kilde]

Torsdag 16. januar 2003 klokken 14. ble stiftelsen Det Norske Tegnspråkteater opprettet av Norges Døveforbund. Startkapitalen var på 10.000 kroner. Mira Zuckermann ble ansatt som teatersjef fra 2003. i 2004 endret man navn til Teater Manu, og flyttet inn i teatret til Grünerløkkas kulturhus i Schleppegrells gate 32.

Strategiplan[rediger | rediger kilde]

Formål[rediger | rediger kilde]

Teater Manus formål er å være et turnerende teater som spiller på tegnspråk for barn, ungdom og voksne.

Hovedmål[rediger | rediger kilde]

Teater Manu skal styrke og utvikle tegnspråk som scenespråk gjennom forestillinger av høy kvalitet. Teater Manu skal øke interessen for tegnspråkteater og synliggjøre døves kultur.

Visjon[rediger | rediger kilde]

Teaterets visjon er at det skal bli verdens beste tegnspråkteater.

Finansiering[rediger | rediger kilde]

I dag får Teater Manu støtte over fast post i statsbudsjettet under kap. 323, og i 2017 mottok teatret 15,46 millioner kroner i støtte.

Samarbeid med andre teatre[rediger | rediger kilde]

Teater Manu har også samarbeid med ulike teatre i Norge og i utlandet. Her i Norge har teatret samarbeidet med Riksteatret i flere år. Teatret har også samarbeidet med Tyst Teater i Sverige, Glad Teater i Danmark og Deaf West Theatre i USA.

Teatret har også deltatt i forskjellige internasjonale festivaler. Deaf Way II i 2002, Deaf Art Now i 2004 og Clin d´ oeil I 2005–2017.[trenger referanse]

Kulturkafé[rediger | rediger kilde]

Teatret arrangerer kulturkafeer hvor publikum får møte skuespillerne, få informasjon om bestemte teaterstykker, møte regissører og enkelte dramaforfattere. Det er også foredrag, filmvisninger og diskusjonstemaer.

Teaterverksted[rediger | rediger kilde]

For å sikre skuespillerrekruttering til flere generasjoner med teatergjester har teatret teaterverksted for barn og unge skuespillerspirer. Til nå har det vært arrangert fire slike verksteder, i 2005–2006, 2007–2008, 2013–2014 og 2016–2017. Flere av disse skuespillerne har blitt plukket opp til å spille i teatrets senere oppsetninger.

Utdannelse og forskning[rediger | rediger kilde]

Teater Manu har tidligere arrangert kompetansegivende kurs i samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo, (tidligere Statens Teaterhøgskole). Kurset Fra dramatisk tekst til scenisk tegnspråk ga 10 studiepoeng.

Tegnspråk som scenespråk har også blitt forsket på. Live Herheim skrev hovedfagsoppgaven: Kunne det vært annerledes? Teater Manu – Norsk Tegnspråkteater, et tradisjonelt og litterært teater (2004). Rolf Piene Halvorsen og Svein Arne Petersson skrev: Fra skrift til tegn. Om å oversette fra Peer Gynt til Norsk tegnspråk, i boken Tegn som språk – En antologi om tegnspråk.

Teater Manu som arbeidsplass[rediger | rediger kilde]

Teater Manu er en tegnspråklig arbeidsplass der døve er i flertall. Kommunikasjonen foregår på tegnspråkets premisser, og hørende medarbeidere får opplæring i tegnspråk. Teatret har også tegnspråktolker som tolker kommunikasjonen mellom døve og hørende som ikke kan tegnspråk.

Teater Manu er flerkulturelt og har blant annet hatt ansatte og skuespillere med israelsk, polsk, tyrkisk, finsk, svensk, tsjekkisk, islandsk og amerikansk opprinnelse.

Styret i Teater Manu[rediger | rediger kilde]

Teater Manus styre består i dag av:

  • Jon Evang, styreleder (Kulturdepartementet)
  • Brit Sæther Liltvedt, nestleder (Norges Døveforbund)
  • Thomas Blix, styremedlem (Norges Døveforbund)
  • Elisabeth Egseth Hansen, styremedlem (Kulturdepartementet)
  • Kristin Fuglås Våge, styremedlem (Norges Døveforbund)
  • Steinar Vestli, vara (Kulturdepartementet)
  • Hanne Kvitvær, vara (Norges Døveforbund)

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Teater Manu har i den senere tid mottatt flere hedersutmerkelser for sine oppsetninger. I 2010 ble teatret nominert til hele tre Heddapriser for forestillingen Pinocchio (2009). Kategoriene og de nominerte fra Teater Manu var: Årets kvinnelige hovedrolle, Ipek D. Mehlum; Særlig kunstnerisk innsats, Kjersti Fjeldstad, og en nominasjon for beste barne- og ungdomsforestilling. I 2012 ble teatret nominert til Hedda-pris for forestillingen Jeg var Fritz Moen (2011) regissert av Kjersti Horn. i 2013 vant Teater Manu Heddaprisen for årets beste audiovisuelle design for Jack og bønnestengelen (2012).

Teatret vant prisen for årets scenekunst i 2011 for stykket Jeg var Fritz Moen (2011) av avisen NATT&DAG. Dette stykket var en samproduksjon mellom Teater Manu og Riksteatret.

Forestilling[rediger | rediger kilde]

Teatrets forestillinger foregår på tegnspråk. Hørende publikummere som kommer til forestillingene, får fulgt med de tegnspråklige forestillingene ved hørende stemmeskuespillere. Teater Manus mål er å være et teater for alle, enten man kan tegnspråk eller ikke.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Schröder, Odd-Inge, Historien om Teater Manu, norsk tegnspråkteater i Teater Manus jubileumsalbum (2011)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]