Chaconne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Chaconne (fransk, spansk chacona, fra baskisk chocuna «lystig») er en spansk folkedans fra 1500-tallet, nært beslektet med passacaglia. Det italienske begrepet ciaccona blir ofte brukt, og andre skrivemåter som ciacona, chiaccona, ciaconia og lignende forekommer også.

Historie[rediger | rediger kilde]

Chaconnen var opprinnelig en hurtig dans som oppsto i spansk folkekultur på slutten av 1500-tallet. Dansen ble utført med erotiske bevegelser og sunget med spottende tekster.[1] Ifølge Curt Sachs er chaconnen av latinamerikansk opprinnelse og med en sanselig, vill og tøylesløs karakter.

I kunstmusikken er chaconnen en ostinat musikkform med variasjoner over et gjentatt harmoniskjema på fire til åtte takter.

Chaconnen var stort sett bare i vanlig bruk i barokken, men ble delvis tatt fram igjen på 1800-tallet. En av de største romantiske symfoniske chaconnene er sluttsatsen i symfoni nr 4 i e-moll op. 98 av Brahms. Det vakre temaet er med små forandringer hentet fra Bach-kantaten Nach dir, Herr, verlanget mich BWV 150. Temaet presenteres av blåserne og utvikles i over 30 variasjoner med temaet tilstede i bassinstrumentene nesten hele tiden.

Chaconne og passacaglia[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet og tidlig 1900-tall skilte en del teoretikere mellom passacaglia og chaconne. Enkelte definerte chaconne som variasjoner over et harmoniskjema, mens de definerte passacaglia som variasjoner over en bassmelodi.[2] Siden andre samtidige teoretikere snur definisjonene på hodet[3] må skillet regnes som tilfeldig. Heller ikke i praktisk bruk gjennom musikkhistorien er skillet klart[4] og noen ganger kombineres de to i en enkelt komposisjon, som i Cento partite sopra passacaglia av Girolamo Frescobaldi, i den første suiten i Les Nations (1726) og i Pièces de Violes (1728) av François Couperin.[5]

Eksempler på chaconner[rediger | rediger kilde]

En av de mest kjente chaconner er sluttsatsen i Johann Sebastian Bachs partita nr 2 i d-moll fra Sonater og partitaer for solofiolin. Denne 265-takters chaconnen tar utgangspunkt i en melankolsk firetakters melodi og utvikles gjennom en fargerik musikalsk reise i både dur- og molltonearter.

1600-tallet[rediger | rediger kilde]

  • Dietrich Buxtehude: Orgelchaconne i e-moll (BuxWV 160)
  • Dietrich Buxtehude: Preludium, fuge og chaconne i C-dur (BuxWV 137)
  • Jean-Baptiste Lully: Chaconne fra Phaëton (1683)
  • Marin Marais: Chaconne i G-dur for to gamber og continuo, no. 47 fra Première Livre de pièces de violes (1686–89)
  • Marin Marais: Chaconne fra suite no. 1 i C-dur i Pièces en trio pour les flûtes, violon, et dessus de violes (1692)
  • Marin Marais: Chaconne fra Suitte d'un goût Etranger, fra Quatrième Livre de Pièces à une et à trois violes (1717)
  • Claudio Monteverdi: Zefiro Torna fra Scherzi musicali cioè arie et madrigali (Venice, 1632) et tidlig eksempel på vokalmusikk sunget til en akkompagnerende chaconne.
  • Johann Pachelbel: Canon i D
  • Henry Purcell: Chacony for strykere og continuo i G-moll Z.730 (1680)

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

  • John Adams: andre sats Chaconne: Body Through Which the Dream Flows i fiolinkonsert (1993)
  • Benjamin Britten: Chacony, tredje sats av strykekvartett i nr. 2, i C-dur (1946)
  • John Corigliano: Chaconne for Violin and Orchestra
  • Philip Glass: Echorus for to fioliner og strykeorkester (1995)
  • Philip Glass: Symfoni nr. 3, tredje, langsomme sats (1995)
  • Gustav Holst: Chaconne fra First Suite in Eb for Military Band (ifølge en skribent teknisk sett en passacaglia, men ifølge andre teknisk sett en chaconne)[7]
  • Carl Nielsen: Chaconne, op. 32, for piano (1916–17)
  • Fartein Valen: Symfoni nr. 4, tredje sats (1949)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Schmitt: Passacaglio ist eigentlich eine Chaconne. Zur Unterscheidung zweier musikalischer Kompositionsprinzipien. I Frankfurter Zeitschrift für Musikwissenschaft.Årgang. 13, 2010, ISSN 1438-857X, s. 1–18, (PDF; 364 kB).

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alexander Silbiger, "Chaconne", The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. S. Sadie and J. Tyrrell (London: Macmillan, 2001)
  2. ^ Percy Goetschius, The Larger Forms of Musical Composition: An Exhaustive Explanation of the Variations, Rondos, and Sonata Designs, for the General Student of Musical Analysis, and for the Special Student of Structural Composition ([New York]: G. Schirmer, 1915), 29 og 40,
  3. ^ Lucas, Clarence Lucas, 1908. The Story of Musical Form (The Music Story Series, edited by Frederick J. Crowest. London: The Walter Scott Publishing Co., Ltd.; New York: Charles Scribner’s Sons, 1908), 203
  4. ^ "modern attempts to arrive at a clear distinction are arbitrary and historically unfounded." Manfred Bukofzer, Music in the Baroque Era (New York: Norton, 1947), 42
  5. ^ Alexander Silbiger, "Passacaglia and Ciaccona: Genre Pairing and Ambiguity from Frescobaldi to Couperin Arkivert 15. mai 2008 hos Wayback Machine.", Journal of Seventeenth-Century Music 2, no. 1 (1996).
  6. ^ Hermann Keller: Die Chaconne g-Moll von – Vitali? I Neue Zeitschrift für Musik. Årgang. 125, nr. 4, April 1964, ISSN 0170-8791, s. 147.
  7. ^ Budd Udell, "Standard Works for Band: Gustav Holst's First Suite in E♭ Major for Military Band." Music Educators Journal 69, no. 4 (1982):28 (JSTOR subscription access); Pam Hurry, Mark Phillips, and Mark Richards, Heinemann Advanced Music (Oxford: Heinemann Educational Publishers, 2001. ISBN 0435812580): 238; Clarence Lucas, The Story of Musical Form (The Music Story Series, edited by Frederick J. Crowest. London: The Walter Scott Publishing Co., Ltd.; New York: Charles Scribner’s Sons, 1908): 203.