Sverre Malling

Sverre Malling
Født		4. sep. 1977 (45 år) Skedsmokorset
Beskjeftigelse		Billedkunstner, kunstmaler
Utdannet ved		Statens kunstakademi (2000–2004)
Nasjonalitet		Norge

Sverre Wilhelm Malling (født 4. september 1977 på Skedsmokorset i Viken) er en norsk billedkunstner som også er maler, grafiker skulptør, kurator, rettstegner og skribent. Malling debuterte på Høstutstillingen som 17-åring, i 1995. Han var elev ved Einar Granums Malerskole 1996-97, SHKS 1997-2000 og Statens kunstakademi 2000-04. Malling har hatt soloutstillinger ved blant Lillehammer Kunstmuseum, Galleri Haaken, Kunstnerforbundet og deltatt på gruppeutstillinger ved Gallen Kallela Museum (Helsinki), GL Strand (København), MKII (London) og Reikjavik Art Museum (Island).

Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet for Kunst, Sørlandets Kunstmuseum, Astrup Fearnley Museet, Drammen Kunstmuseum, Høgskolen i Lillehammer, Norsk Hydro, Statoil og Nordnorsk Kunstmuseum.

Han mottok Høstutstillingsprisen i 2009, Aksel Waldemars Minnepris i 2010 og han ble også tildelt det første stipendet fra Jakob Weidemannstipendet.

Han ble i 2014 tildelt 10-års «Stipend for etablerte kunstnere» av Norsk Kulturråd.

Tematisk innhold: Forgjengelighet, utenforskap og alternative verdensbilder.

Mallings figurative tegninger med tidkrevende detaljrikdom fremstår som et billedunivers med hentydninger til kunst- og kulturhistoriske referanser såvel som kontemporære strømninger i massekulturen. En litterær verden som er utbrodert og narrativt gjennomført i tett samspill med kunsthistoriske og popkulturelle referanser.

Han regnes i gruppen av kunstnere som har gitt tegning ny aktualitet i norsk samtidskunst i begynnelsen av 2000–tallet og framover.

Posisjon i nyere kunst

Mallings kunst har gjort seg sterkt gjeldende de siste tiårene, noe vi også kan se gjenspeilet i intensivert antall anmeldelser og medieoppmerksomhet. «Jag gillar Sverre Wilhelm Mallings bilder också; kanske det är vad jag gillar allra mest den här eftermiddagen; mörka, nattliga skogslandskap där nakna kvinnor antingen flyr från skuggorna eller skamlöst bjuder ut sig för betraktaren. Det är i och för sig inte måleri, men det skiter jag i», bemerket Tommy Olsson på Kunstkritikk allerede i 2004. På samme nettsted skriver Line Ulekleiv noen år senere at «[D]en innadvendte og infernalskhimmelske grunntonen er fin hos Malling, idyllen knekker opp i okkulte understrømninger. En tander poetlignende fyr står eksempelvis og resiterer på et blad, boken i hånden tilhører ved inspeksjon kategorien svart magi)».

Malling er en sentral figur i fremveksten i den nye generasjonen av tegnere på 2000-tallet og mediets fornyede popularitet. I Ny norsk kunst etter 1990 (Fagbokforlaget, 2011) plasserer Øystein Ustvedt Malling blant den nye generasjonen tegnere som jobber med «tegning i utvidet forstand eller med en mer konseptuell tilnærming til medier». Ustvedt fortsetter: «Detaljrikdommen og den nitide gjennomføringen i Sverre Mallings store tegninger med symboltunge hippie– og skolebusser forlatt som stumme fossiler i et skoglandskap, kan minne om gammeltestamentlige dommedagsfremstillinger samtidig som de har noe av Black Metal–kulturens dyrkelse av det mystiske, rituelle og okkulte» (ibid.).

Malling trekker veksel på barokkens stillebensmotiver og memento mori-oppsett, men slekter også på romantikkens fragment-tenkning, symbolismens interesse for drømmer og motkultur, foruten en lang rekke popkulturelle kilder som skrekkfilmer, psykedelika-musikk, flower power, og andre typer alternative kulturer som Hells Angels og bandet/performance-prosjektet Throbbing Gristle, med også motkulturer eller kontraoffentligheter med lengre historiske røtter som frimurere, tempelriddere, og andre esoteriske forbund. Mallings kunst befinner seg i spenningfeltet mellom gammelt og nytt, tradisjonsfast og lekenhet, det kultiverte og vulgære, voksne og infantile, søtladne og groteske. Han skaper et hybridisert mellomrom for å tenke rundt motsetninger som ofte forblir lite undersøkt, med vekt på outsideren eller alternative ståsteder. I vakre, men ofte urovekkende tablåer, bringer han frem en dissonant nerve i relasjonen mellom natur og kultur, brutalitet og uskyld, mainstream og utenforskap, lek og alvor. Under det hele beveger Malling seg i et spenningsfylt historisk rom hvor nostalgien etter tapte fortider og drømmer som brast forenes med en vilje til eller et ønske om å finne utopier som kan vise veien videre. Det som forener alt dette er en fascinasjon for møtepunktet mellom håp og håpløshet, utopi og sammenbrudd, utenforskap og autoritet.

I 2008-2009 var Malling også en sentral skikkelse av diskusjonen av «nyromantikk», hvor blant annet kunsthistoriker Maria Veie Sandvig mente å se en tilbakevending til enkelte av 1800-tallets romantiske motiver som hun stedfester til Høstutstillingen i 2004. «Mallings arbeider kan ved første øyekast se ut som «pen, folkelig kunst», men ved nærmere undersøkelse er dette verk med like stor grad av populærkulturell sampling som vi opplever innen musikk. På dette grunnlaget lanserte jeg en ny isme høsten 2004: romantismen», skriver hun (se pamfletten Underskog: Bevegelser nå i norsk kunst og musikk, forfattet sammen med komponist og forfatter Eivind Buene. Frekk Forlag, 2010). Arve Rød, på sin side, bekrefter disse ideene mange år senere (Dagbladet, 13.12, 2019), og skriver at «Den romantiske forståelsen av kunst og kunstnerrollen er fremdeles en kraft å regne med. Kunstnere som skulptøren og maleren Steinar Haga Kristensen, tegneren Sverre Malling og performancekunstneren Monica Winther er representanter for tre ulike varianter av en romantisk tilnærming, der en nær kontakt med materialene og tilvirkingsprosessene skiller dem fra mange av konsept- og kontekstkunstnernes mer «administrative» fremgangsmåte, der håndens avtrykk spiller liten rolle.»

Malling har av enkelte blitt assosiert med modernismekritiske og figurative kunstnere, men dette stemmer i liten grad. Han har et selvstendig prosjekt som er i konstant dialog med samtidskunsten og anvender konseptuelle grep for å utvikle sine tegninger og utstillingskonsepter. Malling gjorde seg også bemerket gjennom sine særegne portretter under rettssaken mot Anders Behring Breivik. Tegningene ble publisert i Klassekampen og senere utgitt som bok med tekster av Tom Egil Hverven og etterord av Kjetil Røed (Terrorens ansikt. Skisser fra 22. juli-rettssaken, Flamme Forlag, 2013). Tegningene ble stilt ut på Høstutstillingen 2012 på invitasjon fra juryen, som dette året bestod av Nils Olav Bøe, Stefan Schröder, Giske Sigmundstad, Gunvor Nervold Antonsen, Shwan Dler Qaradaki og Kjetil Kausland. Juryen beskrev tegningene slik: «I tegningene er det som om det oppstår en tidskapsel, en nedtegnet bevitnelse av noe som var der synlig i et øyeblikk, i et sekund av rettssaken. Mens tv-mediets sekund bare er et blaff før bildet farer videre, fanger tegningene sekundets evige varighet. Vi leter, i ansiktstrekk og blikk, etter svar på noen av de spørsmål hele Norge søker å forstå».

De utstilte tegningene skapte debatt. Dagsavisens Oda Bhar var blant de mest kritiske. «Sverre Mallings rettstegninger, seks portretter fra ulike vinkler. Her henger han altså på galleriveggen og er vel blitt det han håpet – kjendisen Breivik. Jeg ønsker at juryen hadde spart oss for dette,» skriver hun (7.9, 2012). Mona Pahl Bjerke er mer positiv. «De er så intense, de skildrer den skremmende kynismen, det fanatiske, men også den dype ensomheten som står som et gufs omkring dette mennesket, som selv etter en grundig rettssak, med omfattende psykiatrirapporter og utallige vitnemål fremdeles fremstår som en mørk gåte for oss,» skriver hun (NRK.no, 7.9, 2012).

Allegorier og fragmenter

Mange av Mallings verk består av rester eller fragmenter, blant annet i Arrangement, (Toad) (2007), hvor vi kan se en padde omgitt av fragmenter fra kulturen: En flaske, en sigaretteske, en skje, en tomflaske, en sprøyte og noen piller fra en tapt pilleeske. Stilleben-motiv som dette er møtepunkt mellom ulike påvirkningskilder og kunsthistoriske linjer i Mallings kunstnerskap. Med kunsthistorikeren Norman Bryson kunne vi si om at Malling ofte «ser på det oversette» i både direkte og indirekte betydning. Barokkens skogsstilleben, hvor alskens kryp som tilhører og etterlatenskaper ble vist frem, er et naturlig bakteppe for Malling på dette punkt, siden det gjerne er naturen – eller kanskje snarere akkurat den gråsonen hvor natur og kultur overlapper – han belyser og undersøker i sine verker. Andre verk går dypere inn i den barokke impulsen ved å utvikle tydeligere allegoriske elementer, som Skullbong (2007), som skriver seg inn i barokkens memento mori-tradisjon, men samtidig knytter seg til sekstitallets hippiebevegelse og vår tids outsideres ruskultur.

Allegorien er også forbundet med en kronologisk dissonans hos Malling, siden han knytter seg til forskjellige epoker som kunsthistorisk ligger langt fra hverandre. Dette utvikles i for eksempel Wittenberg (2014), hvor den store grisen som er verkets hovedelement henviser til Martin Luther antisemittisme, særlig hans beskrivelse av jøden som Judensau. Grisen blir både direkte og i overført betydning lerret for andre montasjer mellom ulike tider, siden den er dekket av en mengde tegninger og symboler som vitner om andre historiske øyeblikk – vi kan blant annet se en tegning av et arketypisk modernistisk verk som kan minne om den russiske kunstneren Vasilij Kandinskijs komposisjoner. En slik akronologisk og montasjebasert måte å tenke kunstens kronologi på speiles også i hans mangefasetterte blikk på historien, hvor elementer fra ulike tidsepoker og kulturelle/sosiale miljøer plasseres innenfor samme motiv. Malling tar i flere verk opp motivelementer fra norsk og nordisk kultur som kan spores tilbake til nasjonalromantikken og stiller, gjennom denne forbindelsen, kritiske spørsmål til vårt forhold til grensen mellom natur og kultur, som i hovedverket Norwegian Muskox(2015/2016), hvor en kjempemessig moskusokse dominerer. Oksen, som oppfattes som noe urnorsk, er imidlertid importert fra Grønland. Dyrets detaljrikdom blir et tankebilde for tegnearbeidet langsomme håndverk, og målbærer en kognitiv kvalitet ved utførelsen: Den håndverksmessige langsomhet og grundighet er en inngang til å reflektere over hva som er naturlig og hva som er konstruert, samt hvilke elementer som korresponderer med våre drømmer og hvilke som ikke gjør det. Verket kan også linkes til 22. juli-terroren i sin belysning av utenforskap (legge eksempelvis merke til gjødselsekken som kan oppfattes som en direkte referanse til terroristen).

Malling kan for eksempel trekke veksel på tegnere som Louis Moe eller Theodor Kittelsen og fører disse sammen med Elsa Beskows barnebøker, episke undergangsvisjoner a la Hieronymus Bosch eller elementer fra skrekkfilmer som Eksorsisten og Nightmare on Elm street. Gjennom slike demonteringer av forskjellige tidsrom skaper Malling et forestillingsrom som åpner for alternative kronologier, men også tankerom hvor andre steder og andre tenkemåter generelt kan komme til syne. Men i diakronien ligger også en åpning mot Mallings store fascinasjon for ulike typer motkulturer, deriblant 70-tallets alternative bevegelser (herunder blant annet biker-kulturen, flower power-bevegelsens undergrupperinger samt forskjellige psykedelika–bevegelser) og mystiske og esoteriske bevegelser og forbund, som innbefatter alt fra frimureri, hells angels, Aleister Crowley og ulike typer eksotisme. I denne sammenhengen er Mallings verker ofte forbundet med forskjellige typer utopisk tankegods, ofte rester av utopiske prosjekter som har strandet. Mallings verk hverken bejaer eller fornekter slike tradisjoner men redder restene av dem for å bevare spørsmålet om det likevel er en rest av et slags håp, et funksjonelt utopisk element i outsiderfiguren og motkulturen han tilhører vi likevel kan lære noe av.

Når det gjelder «å se det oversette», for igjen å bruke Norman Bryson uttrykk, ligger det også en sosialt orientert empatisk impuls hos Malling, for, som Bryson skriver, er fokuset på det som vanligvis ikke kommer til syne eller tildeles verdi og autoritet også et valg om å skape en annen form for oppmerksomhet som retter seg mot andre klasser og andre typer skikkelser enn dem som vanligvis har makt eller verdi i samfunnet. Malling har i forskjellige sammenhenger snakket om hvordan uteliggere og rusmisbrukere og de stedene og livsformene de skaper gjerne ligger nettopp i grenselandet mellom kultur og natur: I kratt langs en større vei eller bosetning, i utkanten av parken, på benker ved en bensinstasjon osv. Dette er også «andre steder», fordi de faller utenfor det kretsløpet av nytte samfunnet vanligvis opererer med som verdifullt og viktig: Disse outsiderne hverken produserer noe eller tilfører fellesskapet noen målbar verdiskapning. Både barokkens allegorier og romantikkens fragment-tenkning åpner for alternative blikk på slike steder, slik Malling belyser dem, og de kan til og med betraktes i forlengelse av andre kontra-steder eller heterotopier, for å bruke den franske filosofen Michel Foucaults begrep fra artikkelen Des Espace Autres (1986). Mens utopier fremstiller samfunnet eller virkeligheten i sin ideelle form er heterotypien virkelig eksisterende steder som ikke lar seg innlemme i noen enkel fortelling om fremskritt eller opplysning. Om vi betrakter de figurene og stedene Malling er opptatt av i sitt kunstnerskap er det nettopp slike heterotopiske momenter i samtid eller fortiden han er opptatt av: Former, ideer, steder eller skikkelser som ikke har noen naturlig plass i den etablerte historien, men som nettopp derfor markerer et annet utgangspunkt for virkelighetens og livets sammensetning. Med utgangspunkt i det eller den utstøtte eller tiloversblevne ideen, landskapet eller personen, kan vi, synes Malling å antyde, kanskje finne andre innganger til både vår egen og andre tider som setter oss i stand til å fortelle en annen historie om både kunsten og livet. Kanskje vi til og med, som den israelsk-palestinske teoretikeren Ariella Azoulay foreslår i Potential History (Verso Books, 2019), kan gjenfinne rester av en potensiell historie hos Malling, som foreløpig er undertrykt i den gjengse forståelsen av fortid og samtid?

Utvalgte utstillinger

Many a Blossom Shall Its Leaves Unfold (2007), Galleri Haaken.

I Mallings første seperatutstilling ser vi tydelig flere av elementene som skal bli så betegnende for hans billedunivers. Utgangspunktet er barnet og naturens tilsynelatende uskyldighet, men det blander seg raskt inn urovekkende og voldelige elementer i idyllen. Han beveger seg uanstrengt inn i et univers som spenner fra Hieronymus Bosch' fantasimyldrende helvetesvisjoner, til barokkens stilleben og Elsa Beskows barneeventyr. «Et slikt spenn mellom det naive og det dekadente ligger også under alle Mallings tegninger, men uttrykt i en surrealistisk blanding av elementer og referanser. Slik maner de fram mørke psykedeliske tablåer som virker både fremmedartede, urovekkende og forlokkende,» som filosofen Anders Dunker skriver i utstillingsteksten.

Utstillingen ble jevnt over godt mottatt. I Billedkunst 1/2007 er Janicke Iversen begeistret over Mallings «suverent teknisk gjennomførte tegning», mens kunstkritiker Kjetil Røed blant annet skriver at «Mallings memento mori er imidlertid ikke stilisert. Han henvender seg på en mer direkte måte, hvor naturens bearbeidelse av menneskelig avfall belyser vår plass i det hele» (Morgenbladet, 2.3, 2007). Nora C. Nerdrum bemerker i sin anmeldelse av utstillingen at «Mallings detaljrikdom er fengslende,» og føyer i en mer kritisk tone til: «Men i våre dager imponerer jo også alt som vitner om tidkrevende og fingernemt håndverk. Problemet med de fire bildene er at de er for emblematiske. I sin iver etter å skape et tidsbilde, ender Malling med å gi publikum for mange spor; neddynget i tidstypiske rekvisitter virker motivene overkonstruerte» (Klassekampen, 11.3, 2007).

The Pipers Call (2009), Galleri Haaken

I denne utstillingen utvides repertoaret betraktelig, når han tar utgangspunkt i eventyret Rottefangeren fra Hameln, som er mest kjent i versjonen signert brødrene Grimm (1814). Eventyret – hvor fløytespilleren ikke bare lurer rottene ut av byen med sitt fløytespill, men får dens barn til å forsvinne – blir en allegori over forholdet mellom ondskap og godhet, uskyld og undergang, syndefall og utopi, men også trangen til å finne en syndebukk i krisetider. Malling utvider spekteret med fargerike, stort anlagt verker og innfører et skulpturelt element i utstillingen når The Pied Piper/ Rat Salad (2007), et av dens hovedverker, monteres på en stor, tredimensjonal ramme som bukter seg gjennom rommet og har tegninger på begge sider. Dette er også utstillingen han for første gang presenteres for sin monumentale folkevognsbuss i ruiner, Transporter 67, som skal vise seg å bli et av hans signaturverk.

Ida Bringedal mener at man «i det Mallingske univers stilles det flere spørsmål enn det gis svar. Og det morbide hører definitivt til blant det levende et sted» (Kunstforum, 20.11, 2009). Harald Flor skriver at «Det fins en blanding av grusomhetens atmosfære hos Brødrene Grimm og den moderne horrorfilmens redsler i Sverre Mallings detaljrike og stemningsmessig suggestive kulltegninger. Men de har også billedmessige røtter hos kunsthistoriske forgjengere som Hertervig og den visuelle kulturen innenfor 60-tallets psychedelia. Den monumentale tegningen av et overgrodd folkevognvrak, «Transporter 67» omsluttes av de skogsdunkle omgivelsene som et symbol på den romantiske stoffkulturens avsporing. Men Mallings metodiske og mollstemte tegninger framkaller ingen entydig elegi over de tapte drømmene fra ei forgangen tid» (Dagbladet, 25.2, 2007). Mona Larsen skriver følgende: «Blant tegningene Sverre Malling stiller ut er triptyken «Tribe» der nakne blomsterbarn klatrer rundt på planter og blader. Naturens mystikk har alltid vært skildret i eldre norsk kunst. Mest kjent for sine trolske og overnaturlige skildringer er Theodor Kittelsen, alle kjenner nøkken og skrømtene han festet til papiret» (Dagsavisen, 23.2, 2007).

Sleeping in a hollow log, Kunstnerforbundet

På denne utstillingen ser vi en ytterligere utvidelse av motiver og materialer fra Mallings hånd. Han foretar en historisk montasje mellom forskjellige tider og steder når han refererer til alt fra den amerikanske samtidskunstneren Dash Snow til stilleben, eventyr, skrekkfiksjon, tegnefilm og konseptkunst. Også formalt har Malling en bredere horisont her enn tidligere, noe som markerer en utvidelse av den rollen han til tider har blitt tildelt som figurativt orientert kunstner. For første gang beveger han seg i enkelte verk til og med bort fra tegningen, som i de konseptuelle, tekstbaserte verkene Tales from a hollow log # VII (Howl/ Desert of the real) (2010) og Tales from a hollow log # IX (Mirror, The Hermit IX) (2010). Samtidig har han ikke forlatt sin interesse for utenforskap, men legger i denne utstillingen større vekt på de mørke undertonene i kunstnergeniets skjebne. I sin tekst til utstillingen skriver Line Ulekleiv følgende: «Den standhaftige troen på opprørets sprengkraft, som ikke desto mindre ender i fallitt, er sterkt til stede i Sverre Mallings nye arbeider. Samtidig reflekterer de over kunstnerrollen per se, som tradisjonelt har vært knyttet til eksalterte forestillinger rundt autonomi og intens subjektivitet. Et oppgjør med denne klisjéfulle posisjonen har lenge vært på agendaen i kunstverdenen, like fullt er det en tilbakevendende og lammende lengsel etter en kunstnergestalt utenfor de institusjonelle systemene og samfunnets regelverk. Kunstnerens tiltagende varekarakter inkorporerer denne lengselen etter outsideren som standardisert og lettvint myte, hvor et eventuelt opprør i realiteten begrenser seg til et gisp i et vakuum».

Marit Følstad & Ole Jørgen listet opp utstillingen som en av årets favoritter (VG, 17.12, 2010) og Lars Elton mente utstillingen var årets beste. Elton skriver følgende: «For selv om han tar for seg en romantisk myte er tilnærmingen alt annet enn romantisk. Her ligger det en kalkulert rasjonalitet i bunn, en positiv kraft som evner å sette enkeltverkene inn i en sammenheng som gir publikum grunn til å dikte med. Dette blandes med populærkulturelle og okkulte symboler, og slik blir myten om den autonome opprøreren alminneliggjort. Heldigvis finnes det noe mer i bildene enn den lettvinte beskrivelsen ovenfor. For selv om Sverre Malling (1977) kommuniserer med publikum har han også referanser for de mer vitebegjærlige. Holbeins Kristus-bilde er nevnt, og motivene i den romantiske mytespinningen er stappet med referanser av alvorlig karakter. Og så er det teknikken da... Der er det få tegnere som overgår Sverre Malling» (VG, 1.10, 2010). I Morgenbladet skriver Tommy Olsson like positivt: «Det hele er, til tross for hvordan jeg har fremstilt det her, ikke så veldig mystisk: Sverre Malling registrerer tapte øyeblikk fra vår nære samtid, og han gjør det med en nesten gammeltestamentlig presisjon - og trekker med dette med seg uhørte mengder slagg fra den høye og lave kulturens gjenvinningstank. Hvis dette fortsetter i den samme takten, vil han få et eget museum før han fyller 50, og det er ikke en overdrivelse fra min side. Det er bare en konstatering; jeg kan ikke lenger forestille meg verden uten disse bildene» (24.9, 2010).

Satelites and Pomegranates (2014), Galleri Haaken

Denne utstillingen bringer Mallings tegneferdigheter og utvidede motivkrets flere hakk fremover. Utstillingen lar seg best beskrive som en kunsthistorisk montasje av forskjellige elementer fra kunsten innenfor rammen av utenforskap, motkultur og mystikk som Malling er så interessert i. Det tilkommer også et kulturkritisk element i utstillingen siden selve teknikken formidler kunsthistorien som et håndverksmessig erkjennelsesanliggende: I tegningen kan man finne frem til alternative kronologier gjennom håndens langsomme bevegelse over papiret. I pressemeldingen skriver Kjetil Røed at «Mallings tegninger mimer mangfoldet i den digitale tidsalder, men oversetter det til tegningen og arbeidets tid. Tegnepraksisen og håndverksmessige tidsutmålingens fastholding av oppmerksomhet, signaliserer og bebuder nye sammenhenger, nye verdener, gjennom den tid og det rom tegningen gjør krav på. [...] Slik kan et større bilde av historien, her bare synlig som løsrevne fragmenter, åpne seg, bakover og forover. Fortiden og fremtidens rester blir, om en tar seg tid til å sette sammen delene, peilepunkter for parallelle verdener forkynt av tegningens tidsrom».

Utstillingen fikk unisont gode anmeldelser. I Klassekampen skriver Øivind Storm Bjerke følgende: «For meg handler Mallings bilder mindre om å lage seg en fantasyverden, enn om det å gripe fatt i denne strømmen av impulser som farer forbi i en virtuell verden, og arrestere strømmen i form av å dikte den om til egne bilder. Den langsomme transformasjon av bilder hentet ut av strømmen og omskapt til tegninger, bidrar til å stanse strømmen og skape et rom for å reflektere over hva vi opplever. Det håndverksmessige blir da meningsbærende. Den blir et middel til å sette sitt individuelle merke på bildene. Vi er da heller ikke i tvil om at alle de tegningene vi ser, har en karakteristisk signaturstil som bærer Sverre Mallings seg. Malling gir sitt bidrag til at det fortsatt virker meningsfullt å snakke om en individuelt og personlig preget kunst» (2.6, 2014).

Gruppeutstilling Sneakyville (2016), Haugar Kunstmuseum

I denne utstillingen – som Malling kuraterte – ekspanderer hans undersøkelser til å innbefatte også andre kunstnere. Mengden av uttrykk og formater gir oss en bredspektret optikk på Mallings interesse for outsideren og den uhyggen som til enhver tid hviler under hverdagens overflate. Dette mangfoldet av synsvinkler gir oss dermed også et rikt forankret, visuelt bibliotek av former og innfallsvinkler som har et betydelig analytisk potensial. «Spennet mellom det utopiske og undergangen ligger som et bakteppe for alle verkene i utstillingen og formidles i en mørk og karnevalesk blanding av stilelementer og visuelle kryssreferanser,» som direktør Jan Åke Petterson formulerer det i pressemeldingen. Kunstnerne som var med på utstillingen var, foruten Malling selv, Nadine Byrne (SE), Tessa Farmer (UK), Jarmo Mäkilä (FI), Russell Nachman (US) og Danilo Stankovic (SE). Det var også på denne utstillingen Mallings kjempemessige tegning av en moskusokse ble vist første gang. Verket ble innkjøpt av Haugar.

Anmeldelsene var også denne gang gode. «Malling bekrefter eget kunstnerisk ståsted gjennom sitt valg av verker av andre kunstnere. De er gjennomsyret av den samme pessimistiske undergangsromantikken som i hans egne verk, men ingen av dem når opp til hans nivå,» skriver Øivind Storm Bjerke (Klassekampen, 10.2, 2016). I dagsavisen sier Lars Elton følgende: «Koblingen mellom natur og mystikk i de sistnevntes arbeider finner en resonansbunn i Sverre Mallings tegninger, som veldig ofte tematiserer møtet mellom natur og kulturelle etterlatenskaper. Enten det er en gammel hippie, en utrangert folkevognbuss eller - som i utstillingens signaturverk - en shabby hytte i fjellheimen, handler Mallings tegninger ofte om elementer fra kulturens utkanter som settes under press i møtet med naturen. I signaturverket «Norwegian Muskox» fyller en stor moskusokse nesten hele flaten i den store tegningen. Den er utstyrt med et mystisk smil som kan minne om «Mona Lisa». Det gir den en inviterende gest, samtidig som den veldige kroppens kompakte stillstand virker truende. Det er så vidt det blir plass til en hytte nede i hjørnet, men den er viktig - ikke minst fordi den er utstyrt med en rekke kulturelle koder som sier sitt om det samfunnet vi er en del av» (6.2, 2016). I en samtale med Malling, som er gjengitt i Aftenposten, skriver psykiater og skribent Finn Skårderud at det ofte er «en vag stemning av ubehag i Mallings bilder. Det er ikke overraskende at Haugar har gitt ham ansvaret for en gruppeutstilling om det uhyggelige, kalt Sneakyville. Det uhyggelige er ofte noe kjent som vi ikke har kontroll over. Det kan være spenninger mellom det hjemlige og det fremmede, som en moskus i Vestfold, mellom det kjente og det skjulte, mellom det oversiktlige og uoversiktlige. Jeg ser mer på bildet av moskusen. Nederst til venstre på den store tegningen er det en liten norsk fjellhytte med en skigard. Den har torvtak, som seg hør og bør, og et gevir over døren. Utenfor er det et fat til å brenne søppel i, redskaper og gjenstander. Og er det en sekk med kunstgjødsel, fra Yara? Sneaky» (301, 2016).

The Blossom we wear in our hats (2017), Galleri Haaken

I denne utstillingen er Mallings interesser utviklet enda lenger inn i detaljene: Det motsetningsfulle i hver enkelt person eller de forskjellige betydningene som knyttes til et konkret objekt settes i scene i symbolsk ladede og dissonante billedrom. Fokuspunktene er fortsatt outsideren eller figurer som i en eller annen forstand har havnet i utkanten av den offisielle historien og gjennom disse reiser også spørsmålet om vi muligheten for alternative forløp, potensielle historier, og hvorvidt disse ikke likevel kan ha noe å tilby oss i vår konfliktfylte tid. I sin tekst skrevet i anledning utstillingen formulerer Mona Gjessing seg slik: «Mallings kunstnerskap er preget av en løpende kontinuitet og i de nye detaljrike kulltegningene gjenkjennes kunstnerens stadige veksling mellom motsetningspar som sentrum og periferi, det bofaste og nomadiske, og samtid og mytisk tid. Gjenkjennes gjør også interessen for alternative levemåter og kulturer som gjerne avviker fra normalen. Opp til diskusjon med betrakteren tas også den ambivalente og kanskje bent frem konfliktfylte relasjonen mellom et, til dels, frivillig utenforskap og felleskapet. Innunder denne diskusjonen hører også den stadig pågående, offentlige debatten omkring assimilering eller integrering av grupper med fremmedkulturell bakgrunn. Et beslektet emneområde Malling indirekte gjør til gjenstand for undersøkelser i den aktuelle utstillingen er situasjonen for dagens urbefolkninger».

Kritikken var entusiastisk. Lars Elton skriver: «Sverre Mallings kunst har mange inngangsporter, men i bunn og grunn dreier den seg om identitetsproblematikk i konfrontasjon med en omskiftelig virkelighet. Når han i samme utstilling fremstiller en same, forkomne indianere og en byggmester med frimurersymbolet Salomos tempel blir hans bilde av verden en kompleks affære som tar opp i seg sammenhenger som fordrer mer enn de populistiske og enkle forklaringene som appellerer til massene» (Dagsavisen, 4.4, 2017). I Klassekampen har Øivind Storm Bjerke følgende tanker: «Malling står i fremste rekke blant de unge kunstnerne som har gjort tegningen til ett av de mest spennende medium i det siste tiåret. Mallings teknikk er fascinerende i sin utidsmessighet. Hans nitide teknikk bidrar i tillegg til at hvert bilde krever mye tid, og antallet tegninger blir få. Mye av beundringen for Malling stammer nok fra denne insisteringen på å gå imot tidens krav til effektivitet, raske løsninger og masseproduksjon» (5.4, 2017).

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• Sverre Malling i DN-spalten På nattbordet
• Intervju med Sverre Malling i Aftenposten 27.05.09