Stålormer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stålormer
Gerrhonotus infernalis
Gerrhonotus infernalis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anguidae
Gray, 1825
Norsk(e) navn: stålormer
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Krypdyr
Orden: Skjellkrypdyr
Gruppe: Anguimorpha
Antall arter: 117
Habitat: hovedsakelig terrestrisk
Utbredelse: Amerika, Eurasia, Nord-Afrika
Delgrupper:

Stålormer er en familie av øgler. Familien er kjent for sine lemmeløse arter, selv om de fleste artene faktisk har ben. Utbredelsen omfatter Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, Vestindia, Europa, Asia og Nord-Afrika.

Kroppsbygning og levevis[rediger | rediger kilde]

Et kjennetegn på familien er beinplatene som ligger under skjellene. På siden av kroppen, mellom rygg- og bukskjellene, går det ofte en langsgående hudfold. Hensikten med denne folden er at den ellers stive huden får en mulighet til å utvide seg ved graviditet, eller når dyret har svelget et stort bytte. Kroppen er langstrakt, og kroppslengden varierer fra 5,5 – 7,0 cm (Elgaria parva) til 50 – 52 cm (scheltopusik).

Huden er som regel bronsefarget eller brun, men noen trestålormer (Abronia) er grønne, og Diploglossus kan ha striper i sterke farger. Farge og tegninger hos den søramerikanske arten Diploglossus lessonae ligner på det giftige tusenbeinet Rhinocricus albidolimbatus. Det hevdes at dette er et tilfelle av batesisk mimikry. Ungene til arten fødes i den årstiden som det er flest tusenbein.[1]

Stålormer finnes i en rekke ulike habitater, som sanddyner ved kysten, ørken, grasland, middelhavsvegetasjon, ulike tempererte skogtyper, tåkeskog, tropisk regnskog og páramo (høyfjellsvegetasjon i Andesfjellene). De fleste artene er marklevende, men trestålormene klatrer i trær, og Anniella svømmer i sand. Det finnes både eggleggende, og ovovivipare arter. Stålormer som lever i nordlige områder, ligger i dvale om vinteren.

Føden består for det meste av insekter og andre leddyr, men de tar også snegler, meitemarker, mus og fugleegg og -unger. Stålormer beveger seg regel sakte mens de fanger føde. Hos de fleste artene kan halen kastes av, hvis en fiende forsøker å fange dyret. Noen har utviklet gripehale, så de kan henge fra greiner, blant annet trestålormer og sørlig alligatorøgle (Elgaria multicarinata).

Ingen av artene er farlige, eller har noen økonomisk betydning utenom handelen med kjæledyr. Det er en utbredt misforståelse at flere av artene er giftige, og de blir derfor ofte slått i hjel når mennesker finner dem.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Det ser ut til at stålormene har utviklet seg på det nordlige superkontinentet Laurasia. De har spredd seg til de sørlige landmassene i to uavhengige hendelser; én gang til Sør-Amerika, og én gang til Nordvest-Afrika. Analyse av mitokondrielt DNA viser at den opprinnelig europeiske underfamilien Anguinae, og den amerikanske underfamilien Gerrhonotinae ble adskilt da Atlanterhavet oppstod. Anguinae spredte seg seinere til Sør- og Sørøst-Asia, og deretter til Nord-Amerika.[2]

De eldste fossile stålormene er fra sen kritt. Underfamilien Glyptosaurinae er kjent både fra Nord-Amerika og Europa, men døde ut i oligocen. Artene i denne underfamilien hadde mye tykkere beinplater under huden enn de nålevende stålormene. Det første kjente medlemmet av underfamilien Anguinae er den europeiske Ophisauriscus fra eocen, som blant annet er funnet i Messelgruven. I Nord-Amerika dukker denne underfamilien først opp i sen miocen med fossiler av den nålevende slekten Ophisaurus.

Fossiler av underfamilien Gerrhonotinae er bare kjent fra Nord-Amerika, og her opptrer de fra oligocen (Parophisaurus). Plasseringen av Apodosauriscus fra eocen i Wyoming er usikker. Noen mener at den er i slekt med Anniella, mens andre mener at den hører til i underfamilien Diploglossinae.

Følgende kladogram bygger på en omfattende morfologisk studie av nålevende og utdødde skjellkrypdyr publisert i 2008. Utdødde taxa er vist med et kors (†). Ikke alle nålevende slekter av stålormer ble tatt med i studien.[3]

stålormer (Anguidae)
 ├─Gerrhonotinae
 │  └─┐
 │    ├─Parophisaurus †
 │    └─┐
 │      ├─Paragerrhonotus †
 │      └─┐
 │        ├─Gerrhonotus
 │        └─┐                 
 │          ├─Elgaria
 │          └─┐                 
 │            ├─Barisia
 │            └─trestålormer (Abronia)
 └─┐
   ├─Anguinae
   │  └─┐
   │    ├─Ophisaurus ventralis
   │    └─┐                 
   │      ├─Ophisaurus attenuatus
   │      └─┐                 
   │        ├─Dopasia †
   │        └─Anguini
   │           ├─┐
   │           │ ├─Pseudopus
   │           │ └─Ophisauriscus †
   │           └─┐
   │             ├─Anniella
   │             └─Anguis
   └─┐
     ├─Diploglossinae
     │  └─┐
     │    ├─Apodosauriscus †
     │    └─┐                 
     │      ├─Celestus
     │      └─┐                 
     │        ├─Ophiodes
     │        └─Diploglossus
     └─Glyptosaurinae †
        └─┐  
          ├─Odaxosaurus †
          └─┐                 
            ├─┐                 
            │ ├─Xestops †
            │ └─Proxestops' †
            └─┐                 
              ├─Peltosaurus †
              └─┐                 
                ├─Melanosaurini †
                │  ├─Melanosaurus †
                │  └─Arpadosaurus †     
                └─Glyptosaurini †
                   └─┐
                     ├─Glyptosaurus †
                     └─┐                 
                       ├─Proglyptosaurus †
                       └─┐
                         ├─Paraglyptosaurus †
                         └─Helodermoides

Underfamilier[rediger | rediger kilde]

Anniellinae[rediger | rediger kilde]

Gruppen omfatter bare to arter i den gravende, lemmeløse slekten Anniella fra det sørvestlige USA og det nordvestlige Mexico.

Plasseringen av Anniella er omstridt. Jack Conrad viser den som søstergruppen til Anguis i kladogrammet ovenfor,[3] men studier av mitokondrielt DNA konkluderer med at Anniella er søstergruppen til alle andre stålormer.[2] Den blir ofte regnet til en egen familie, Anniellidae, men en velger her å plassere Anniella i en underfamilie blant stålormene.[4]

Diploglossinae[rediger | rediger kilde]

Utbredelsen til denne gruppen omfatter Sør- og Mellom-Amerika fra Mexico til det nordlige Argentina. Øyene i Vestindia har mange endemiske arter. Artene i underfamilien er slanke, og har ofte reduserte bein. Mange har bare fire tær på hver fot, noen mangler forlemmer, og noen har ikke lemmer i det hele tatt. Halen er som regel kortere enn kroppen. Det er tre slekter, Celestus, Diploglossus og Ophiodes, men avgrensingen mellom Celestus og Diploglossus er uklar. Slektene Sauresia og Wetmorena regnes nå som synonymer for Celestus.

Gerrhonotinae[rediger | rediger kilde]

Artene i denne underfamilien har en kraftig kropp med velutviklede lemmer. Halen er som regel kortere enn kroppen. De er utbredt i Nord- og Mellom-Amerika fra det sørvestlige Canada til Panama. Det er seks slekter, Abronia, Barisia, Coloptychon, Elgaria, Gerrhonotus, og Mesaspis.

Anguinae[rediger | rediger kilde]

Alle medlemmer av denne underfamilien mangler lemmer, og halen er mye lengre enn kroppen. Hit hører slektene Anguis, Hyalosaurus, Ophisaurus og Pseudopus. Glasslangene (Ophisaurus) lever både i Amerika og Sør- og Sørøst-Asia, mens de tre andre slektene er begrenset til Europa, og tilstøtende deler av Asia og Nord-Afrika. Alle de tre europeiske stålormartene, stålorm, Anguis cephallonica og scheltopusik, hører til denne underfamilien.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ L.J. Vitt (1992). «Mimicry of millipedes and centipedes by elongate terrestrial vertebrates». Research and Exploration (8): 76–95. ISSN 1056-800X. 
  2. ^ a b J.R. Macey m.fl. (1999). «Molecular phylogenetics, tRNA evolution, and historical biogeography in anguid lizards and related taxonomic families». Molecular Phylogenetics and Evolution. 12 (3): 250–272. ISSN 1055-7903. PMID 10413621. 
  3. ^ a b J.L. Conrad (2008). «Phylogeny and systematics of Squamata (Reptilia) based on morphology». Bulletin of the American Museum of Natural History (310): 1–182. ISSN 0003-0090. 
  4. ^ J.J. Wiens og J.L. Slingluff (2001). «How lizards turn into snakes: a phylogenetic analysis of body-form evolution in anguid lizards» (PDF). Evolution. 55 (11): 2303–2318. ISSN 0014-3820. doi:10.1111/j.0014-3820.2001.tb00744.x. [død lenke]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]