Spesialrepresentant for FNs generalsekretær
Spesialrepresentant for FNs generalsekretær, også kalt spesialutsending for FNs generalsekretær, personlig representant for FNs generalsekretær, personlig utsending for FNs generalsekretær, spesialrådgiver for FNs generalsekretær eller høyrepresentant for FNs generalsekretær, er en posisjon i ledelsen av De forente nasjoner (FN) som er direkte underlagt FNs generalsekretær. Slike spesialrepresentanter, spesialutsendinger, osv, er noe annet enn FNs spesialrapportør, uavhengige eksperter som bes om å avgi en rapport om et land eller tema til FNs menneskerettighetsråd.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
FN-pakten gir generalsekretæren omfattende oppgaver både for FNs virksomhet og for å ivareta fred og sikkerhet. Stillingene som spesialrepresentanter, spesialutsendinger osv., er en del av et apparat av ledere som har vokst fram umiddelbart under generalsekretæren, for å utføre diplomatiske oppdrag på generalsekretærens vegne, lede fredsbevarende innsats og samordne verdensorganisasjonens innsats på bestemte felt.[1] De rapporterer til FNs sikkerhetsråd gjennom generalsekretæren.
Når utnevnelsen skjer etter vedtak i Generalforsamlingen eller Sikkerhetsrådet benyttes betegnelsen spesialrepresentant, mens betegnelsen personlig representant benyttes i tilfeller der generalsekretæren selv har oppnevnt vedkommende.[2]
I FNs ledelse finnes det også visegeneralsekretærer. Stillingene som spesialrepresentanter, spesialutsendinger osv. skiller seg i funksjon og mandat fra FNs spesialrapportør, oppnevnt av FNs menneskerettighetsråd for å utarbeide en rapport om et land eller tema.[2]
Fredsbevarende innsats[rediger | rediger kilde]
Stillingen går tilbake til FNs første år. I mai 1948 utnevnte Sikkerhetsrådet Folke Bernadotte til FN-megler i Palestina.[3] For å hjelpe til i arbeidet ble Ralph Bunche oppnevnt av Trygve Lie som spesialrepresentant for generalsekretæren.[4]
Etter at en ny type (generasjon) fredsbevarende operasjoner, med sivile så vel som militære deler, ble satt inn på 1990-tallet, ble spesialrepresentanter utnevnt for å lede innsatsen. De nye oppdragene ble stilt overfor større politiske utfordringer og økte krav til raskere beslutningsprosesser, noe spesialrepresentanter skulle ivareta.[5]
Tematisk diplomati[rediger | rediger kilde]
I tillegg til behovet for å delegere oppgaver, skjer utnevnelse av spesialrepresentanter, spesialutsendinger osv. også ut fra et ønske om å vie utvalgte saksfelt større oppmerksomhet. Slikt tematisk diplomati har medført utnevnelsen av spesialrepresentanter, spesialrådgivere osv for bestemte tema, en utvikling som har skutt fart etter 2000.[2]
Rekruttering[rediger | rediger kilde]
Den som utnevnes til spesialrepresentant, spesialutsending, osv., kan være en person med politisk eller diplomatisk erfaring utenfor FN-apparatet, eller en erfaren tjenestemann fra organisasjonens egne rekker.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Malone, David M: «Security Council», i Thomas G. Weiss og Sam Davies (red.): The Oxford Handbook on the United Nations, Oxford: Oxford University Press, 2007, s. 119.
- ^ a b c d Moore, John Allphin og Jerry Pubantz: Encyclopedia of the United Nations, andre utgave, Facts on File, 2008, s. 385–386.
- ^ Fomerand, Jacques: Historical Dictionary of the United Nations, Lanham, Maryland: Scarecrow Press, 2007, s. 26.
- ^ Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, s. 301.
- ^ Malone, «Security Council», s. 122.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- «Special and Personal Representatives, Envoys and Advisers of the Secretary-General», FNs generalsekretær
| Hovedorganer |  | |
|---|---|---|
| Særorganisasjoner | ||
| Andre programmer og byråer | ||
| Annet | ||