Sosialisme
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Artikkelen inngår i serien om Politiske ideologier |
|---|
| Politikk |
Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som ønsker at produksjonsmidlene er eid av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse). Tilhengere av sosialismen ser økt offentlig og/eller demokratisk engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå hva de ser på som rettferdighet og positiv frihet («rett til»). Sosialismen fremmer styring av økonomien, og er skeptisk til private næringsinteresser og profittmotiver.
Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstre til noen ganger selv sentrumsorienterte sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi.
.jpg)
Fransk anarkist.
Tidlige former
[rediger | rediger kilde]De tidligste formene for sosialisme anses å være de bevegelsene som siden er kommet til å gå under navnet den utopiske sosialisme. Denne politiske tendensen arbeidet ut ifra den forestillingen at sosialistiske enklaver kunne oppbygges innenfor rammene av det føydale eller senere det kapitalistiske samfunn. Rettenkende rikmenn eller sammenslutninger av idealister skulle således opprette sosialistiske produksjonfellesskaper eller kollektiver, som så ved sitt eksempel kunne inspirere andre til å følge samme spor. De teoretiske talsmennene for denne strategien var sosialister som Charles Fourier, Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon og Robert Owen. Noen[hvem?] regner også anarkisten Pierre-Joseph Proudhon til denne retningen.
I Report to the County of Lanark (Rapport til amtsadministrasjonen i Lanark, 1821) hevder den engelske storindustrialisten Owen at bare et brudd med samfunnsutviklingen kan oppheve industrialiseringens og privateiendommens skyggesider. Han stiller opp et sett prinsipper for et fullstendig samfunnsalternativ hvor ambisjonen er å forene det beste fra den førindustrielle verdens sosiale liv med den nye tids nye teknologi. Kjernepunktet er kooperative landsbyer som planlegges for mellom tre hundre og to tusen mennesker. Den primære beskjeftigelse skal være landbruk og matproduksjon, men også håndverk og industrivirksomhet er på programmet. Oppdragelse og utdannelse spiller en nøkkelrolle. Owen fastholdt opplysningstidens idé om de ytre omstendigheters innvirkning på menneskesinnet og den medfølgende optimistiske tro på at en korrekt oppdragelse ville føre til et godt samfunn.
Owens egne praktiske erfaringer som suksessfull virksomhetsleder gav ham mange tilhengere. Han ble en inspirasjonskilde for mange opposisjonelle som ikke ville vente på effekten av utvidet stemmerett. Hans anvisninger for en annen måte å organisere et samfunn på forelå blant annet med detaljerte planer for arkitekturen. I årene som fulgte ble hele seksten Owen-inspirerte storkollektiver grunnlagt i USA og ti i Storbritannia. De mest kjente var New Harmony i Indiana (1825–1828) – det første ikke-religiøse utopiske samfunn i USA – og Harmony Hall i England (1839–1845). Både nordamerikansk og engelsk sosialisme har siden vært preget av denne formen for praktiske eksperimenter med politiske øyer i det kapitalistiske samfunn.
Den utopiske sosialisme mistet mye av sin tiltrekningskraft etter hvert som industrialismen slo igjennom og motsetningene mellom arbeiderklassens og borgerskapets økonomiske interesser ble tydeligere, og arbeiderne begynte å organisere seg som klasse på tvers av virksomhetene, og i et motsetningsforhold til arbeidsgiverne.
Fra midten av 1800-tallet utviklet Karl Marx og Friedrich Engels en økonomisk teori om kapitalismens måte å fungere på og en teori om fasene i den historiske utvikling – og om overgangen mellom disse fasene. Disse teoriene er siden kommet til å gå under betegnelsen marxisme. Marx selv foretrakk å kalle oppfattelsen for den vitenskapelige sosialisme, nettopp for å sette en skillelinje i forhold til den såkalt utopiske sosialisme. Den store forskjellen mellom disse to retningene innen sosialismen er bevisstheten om klasseinteressenes betydning. Marx anså det for naivt å forestille seg at industrifyrstene ville la seg inspirere til å delta i sosialistiske eksperimenter. Enkelte kunne nok la seg lokke til det, men langt de fleste kunne forventes å følge deres klasseinteresse i selv å opprettholde makten overes deres virksomheten, retten til å lede og fordele arbeidet, og retten til virksomhetenes overskudd. Derfor skulle sosialismen vinnes i en kamp mellom arbeiderklassen som hadde objektiv interesse i sosialisme, og arbeidsgiverne, eller borgerskapet, kapitalistene, som omvendt hadde objektiv interesse i å opprettholde kapitalismen – uansett hvor humanistiske eller empatiske disse arbeidsgiverne måtte være. Sosialisme forutsatte klassekamp, mente de sentrale marxistene i denne perioden.
Det betyr dog ikke at de utopiske sosialisters innflytelse ble utslettet av marxismens fremvekst. I sin kritikk av arbeidsfordelingen er Marx tydelig inspirert av den franske sosialisten Charles Fourier. Marx nevner i Parisermanuskriptene Fouriers kritikk av arbeidets oppsplittede og ensformige karakter.
På slutten av 1800-tallet delte marxistene seg i to leire. De revolusjonære mente at overgangen fra et kapitalistisk samfunn hvor borgerskapet var den herskende klassen, til et sosialistisk samfunn hvor arbeiderklassen hadde makta, måtte skje gjennom en revolusjon. Reformistene, anført av Eduard Bernstein, mente derimot at arbeiderklassen kunne og burde skaffe seg makt gradvis gjennom utvidelse av stemmeretten og innføring av sosiale og økonomiske reformer.
Den russiske revolusjon
[rediger | rediger kilde]Den revolusjonære tradisjonen ble etter den russiske revolusjonen i 1917 dominert av ideene til Vladimir Lenin. Mens Marx mente at en sosialistisk revolusjon kun kunne skje i et utvikla samfunn, framhevet Lenin at en sosialistisk revolusjon kunne skje i et tilbakeliggende land som Russland, men at revolusjonen da måtte gjennomføres av et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. Etter revolusjonen utviklet denne tradisjonen, som nå tok i bruk begrepet leninismen eller marxismen-leninismen om seg selv, seg til et forsvar for at det kommunistiske elitepartiet også måtte ha en dominerende maktposisjon i den nye staten som ble utviklet. Under Josef Stalin ble denne tanken brukt til å legitimere undertrykkelse av all opposisjon mot ledelsen i kommunistpartiet, både i og utenfor kommunistpartiet.
Det finnes også en tendens innenfor revolusjonær marxisme, som særlig har blitt målbåret av Rosa Luxemburg, som er kritisk mot partidiktaturet som ble utviklet i Sovjetunionen og de seinere kommuniststyrte statene i Kina, Øst-Europa, Vietnam, Nord-Korea og Cuba.
Perioden etter den andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Etter andre verdenskrig har det innenfor den reformistiske tradisjonen oppstått et skille mellom venstresosialister, som opprettholder marxismens opprinnelige målsetting om å avskaffe kapitalismen og privat eiendom over produksjonsmidler, og mer moderate sosialdemokrater som i dag framhever blandingsøkonomien som en ideell samfunnsform. Samtidig finnes det innenfor den vestlige verden grupper som vil ha et fullstendig brudd med kapitalismen som produksjonsform.
Sosialistiske partier i Norge
[rediger | rediger kilde]De partiene i norsk politikk som i dag tilhører den sosialistiske fløyen er Sosialistisk Venstreparti (SV), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Rødt.[trenger referanse] I tillegg omtales gjerne Arbeiderpartiet som en av de sosialistiske partiene, da som et synonym på venstresiden[1]
Kritikk av sosialismen
[rediger | rediger kilde]Kritikere av de kollektivistiske tanker som ligger til grunn for sosialismen, omfatter bl.a. individualister, liberalister, og Ayn Rand, som anser det som grunnleggende umoralsk at fellesskapet skal kunne overta privat eierskap fra individet, og viser til at land som har prøvd dette som økonomisk system har opplevd konsekvenser som sult, inflasjon og et lite effektivt miljø som ikke oppmuntrer til innovasjon. [trenger referanse] I tillegg har flere selvutnevnt sosialistiske land en blodig historie; eksempelvis Sovjetunionen og Maos Kina, hvor millioner av mennesker ble drept eller døde i sosialismens navn.[2][3][4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ole T. Berg (09.10.2015). «sosialistiske partier». Store norske leksikon. Besøkt 5. august 2020. «[Det er] ett dominerende sosialistisk parti, det sosialdemokratiske ...»
- ^ Jung Chang og Jon Halliday, Mao: The Untold Story (Jonathan Cape, 2005) s. 3.
- ^ Wolfgang Kasper (2006). «Mao – The Abhorrent Tyrant and How His Economic Legacy Has Been Overcome» (PDF). 22 (1). Policy. Arkivert fra originalen (PDF) 7. desember 2006.
- ^ Teiwes, Frederick C., og Warren Sun. 1999. China's road to disaster: Mao, central politicians, and provincial leaders in the unfolding of the great leap forward, 1955-1959. Contemporary China papers. Armonk, N.Y.: M.E. Sharpe. s. 52–55.