Solomon ibn Gabirol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Solomon ibn Gabirol
Ibn Gabirol.JPG
Født ca 1021
Málaga
Død ca 1058
Valencia
Yrke Forfatter, poet, filosof
Nasjonalitet Spania
Språk Hebraisk, arabisk
Pseudonym Avicebron
Periode Middelalderens filosofi
Sjanger Lyrikk, filosofi
Emne(r) Etikk, teologi

Solomon ibn Gabirol (hebraisk: שלמה בן יהודה אבן גבירול‎, Shelomo ben Yehuda ibn Gabirol; arabisk: أبوأيوب سليمان بن يحيى بن جبيرول‎, Abu Ayyūb Suleiman ibn Yahya ibn Jabirūl), også kjent som Solomon ben Judah og tradisjonelt kjent ved sitt latiniserte navn Avicebron,[1] var en andalusisk hebraisk poet og jødisk filosof med en nyplatonisk tilnærming. Han ble født i Málaga ca 1021 og det er antatt at han døde en gang rundt 1058 i Valencia. Til tross for hans korte liv ble Solomon ibn Gabirol godt kjent i løpet av sin levetid og enda mer etter hans død da hans forfatterskap ble mer omfattende spredt.[2] Hans mest kjente filosofiske verk er Mekor Chayim («Livets opprinnelse»), skrevet da han var rundt 28 år. Det filosofiske verket fikk stor popularitet i dens latinske oversettelse som Fons Vitæ («Livets kilde»).[2] Som poet etterlot han seg mer enn 400 dikt, kanskje det mest kjent er «Kongekronen», en hymne til Guds storhet.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent om Solomon ibn Gabirols liv. To kilder har gitt det meste av den begrensete informasjon om hva som er kjent. Den tidligste redegjørelse er funnet i en bok av en arabisk samtidig. I noe mer enn kun tre linjer er Gabirol beskrevet som en som studerte filosofi og logikk, og hadde et skarpsindig sinn. Den andre, noe mer fullstendig beskrivelse, kommer fra Moshe Ibn Ezra (1060-1139) som legger til at han er født i Málaga. Det er flere akrostiske dikt hvor poeten viser til seg selv som Ha Malahi, malageren.[3]

Hans foreldre døde mens han var et barn. Hans far Judah var innfødt i byen Córdoba som på den tiden var besatt av arabiske muslimer. Omtrent ti år før Gabirols fødsel var det krig i denne delen av Den iberiske halvøya og familien flyttet til Saragossa, også besatt av arabere, og senere flyttet de til Málaga hvor Solomon ble født. Han mistet foreldrene mens han var et barn, men fortsatte sine studier i Talmud. Han ble en ivrig student, kanskje som kompensasjon for tapet av foreldrene, meget kyndig i både hebraisk som arabisk, og studerte også vitenskapene som astronomi, geometri og filosofi.[2]

Sytten år gammel ble han venn og protesjé av Jekuthiel Ibn Hasan, statsmann og vitenskapsmann i Saragossa, kanskje identisk med astronomen Ḥasan ben Ḥasan som hadde en høy posisjon under emiren.[4] «Regjeringen lå på hans skuldre og ved hans ord styrte fyrstene,» skrev Solomon ibn Gabirol i et dikt og priste gjentatte ganger hans visdom og sjenerøsitet. I en blodig sammensvergelse under Abdallah ibn Ḥakam mot dennes onkel kong Mundhir av Saragossa ble Jekuthiel halshogd i 1030, til tross for sin høye alder. Flere jødiske poeter sørget over hans død, ikke minst av Gabirol i en elegi på mer enn 200 vers.[4] Dødsfallet til Hai Gaon i 1038, en vel ansett jødisk lærd og teolog i Pumbedita i dagens Irak, fikk ham til å skrive tilsvarende, fire sørgesanger om tapet av den framstående lærde.

Ibn Gabirol begynte å skrive hebraisk poesi svært ung. Seksten år gammel skrev han det berømte diktet Azharoth som begynte med linjen «Jeg er herren, og sangen er min slave».[2] Rundt tjue år gammel skrev han Anaḳ, en hebraisk grammatikk på vers, alfabetisk og akrostisk, bestående av 400 vers inndelt i ti deler. Av denne grammatikken har nittifem linjer blitt bevart av den jødiske filologen Solomon Parḥon. I disse linjene bebreider Ibn Gabirol sin bysbarn for at de har forsømt det hebraiske språk. Mivhar HaPeninim («Perlenes valg»), et etisk verk bestående av sekstifire kapitler, har blitt tilskrevet Gabirol siden 1800-tallet, men det har siden blitt betvilt at han er opphavet.[5]

Hans liv var ikke særlig lykkelig, og synes å ha vært en ung mann med en følsom sjel. Han nølte ikke med å benytte seg av sin poetiske evner for fordømme mangelen på jødiske følelser hos deler av de mer prominente i det jødiske samfunnet, noe som skaffet ham fiender. Gabirols liv i Saragossa ble forbitret av strid; sjalusi og ondskap forfulgte ham, noe som antagelig er antydet av den pessimistiske tonen som ligger under hans senere arbeid. Livet ble til sist umulig i Saragossa og han flyktet unna. Han vurderte å reise fra Spania, men ble værende og vandret rundt. Han fant en ny venn og beskytter i Samuel ibn Nagdela (993-1056), den første store poeten i spansk gullalder.[6] Gabirol lovpriste ham i sin diktning, men senere oppsto det uvennskap mellom dem, og Naghrela ble for en tid målskive for Gabirols bitre ironi.[5] All omtale er enig om at Ibn Gabirol var relativ ung da han døde, og som etterfulgte år med vandring, ofte preget besværligheter.[2] Året han døde var antagelig 1058 eller 1059; rundt 37 eller 38 år gammel.

Det er en legende, og således antagelig ikke sann, gjengitt av Ibn Yaḥya i Shalshelet ha-Ḳabbalah. En muslim som var sjalu på hans poesi red over ham og trampet ham i hjel, og deretter gravla ham under et fikentre. Treet bar frukt som var særlig søt. En undersøkelse ble foretatt, levningene av den døde ble funnet, og morderen ble straffet.[5]

Poesi[rediger | rediger kilde]

Statue av Solomon ibn Gabirol i Caesarea, Israel.

Ibn Gabirol skrev både verdslig og sakral poesi på hebraisk. Den mest kjente er Keter Malkuth («Kongekronen»), som nevnt over. Det er et andaktsdikt på over 900 linjer som kartlegger kosmos, slik det ble forstått på 1000-tallets vitenskap, som et vitnemål på Guds skapelse. Dette og andre sakrale dikt er fortsatt i liturgisk bruk den dag i dag. De verdslige diktene viser en skuffelse over de sosiale skikker og egennytte, men uttrykker med en forfinelse og kunstferdighet, herunder også humor, som også viser innflytelse fra hans arabiske samtidige.

Hans filosofiske nøkkelbegreper, materie og form, vises det til i hans hebraiske poesi under de fortryllende eller lyriske begrepene yesôd («opprettelsen/grunnlaget») og sôd («hemmelighet»).[7]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Fornyer av nyplatonisme[rediger | rediger kilde]

Solomon ibn Gabirol var en av de første lærere av nyplatonisme i Europa.[8] Hans rolle har blitt sammenlignet med den til Filon av Alexandria. Filon hadde fungert som et mellomledd mellom hellenistisk filosofi og den orientalske verden i Midtøsten (se Hellenistisk jødedom); rundt tusen år senere forente ibn Gabirol gresk-arabisk filosofi og introduserte den til Europa.[5]

Hans fremste verk Fons Vitæ er formet som en filosofisk dialog mellom lærer og elev. Boken har sin tittel fra det faktum at den betrakter materie og form som det grunnleggende for eksistensen og kilden for livet i hver eneste skapte ting. Den ble oversatt fra arabisk og til latin i 1150. Det finnes ikke lenger noen bevart arabisk tekst, men den latinske teksten har blitt oversatt til hebraisk.

Læren om alle ting, inkludert sjelen og intellektet, består av materie og form («universal hylomorfisme»), er den nyplatonistiske teologiske forståelse av at Guds virkelighet utgjør en usmeltelighet av alle ting, og ved den medvirkende etiske og eksistensiske ideal i den nyplatonistiske tilbakevending (om å vende tilbake til Kilden): mennesket må streve, via sinn og gjerning, å få tilbake den sanneste vesen og likhet med vår kilde.[7] Selv om Gabirol i flere århundret ble feiltolket av kristne skolastikere for å være en kristen forsvarer av Augustin av Hippo eller en muslimsk feiltolker av Aristoteles, var han en jødisk nyplatonist som framstilte et modifisert plotinsk univers hvor alle ting har sitt opphav i ulike «lag» av materier og former og som blir avslår i formidlingen av Guds egen vilje, visdom eller ord.[7] Alt, selv den enkleste intellektuelle enhet i seg selv, avslører en materie og form, i henhold til Gabirol. Det speiler igjen den komplekse enheten i Guds egen vesentlighet og aktive momenter. Hvor Gud avslører seg selv som «Livets kilde», være materielle hovedhandlinger som elven som vi må vende tilbake til for å finne vår kilde.[7]

Fons Vitæ[rediger | rediger kilde]

Fons Vitæ («Livets kilde»), hebraisk: מקור חיים, Meqor Hayyim‎), hadde Gabirol som målsetting å skissere den ene siden av sitt filosofiske system, læren om materie og form. Av den grunn hadde Fons Vitæ også tittelen De Materia et Forma. Manuskriptet i Bibliothèque Mazarine (det eldste offentlige bibliotek i Frankrike) har tittelen De Materia Universali.

Fons Vitæ består av fem avhandlinger som behandler henholdsvis (1) materie og form generelt og deres tilknytning i fysiske substanser («substantiæ corporeæ sive compositæ»); (2) substansen som ligger under verdens legemlighet («de substantia quæ sustinet corporeitatem mundi»); (3) bevis på eksistensen av «substantiæ simplices», det vil si mellomleddene mellom Gud og den fysiske verden; (4) bevis på at disse «substantiæ simplices», eller «det forståelige» (ved fornuften), er likeledes bestående av materie og form; (5) universell materie og universell form.

Hovedlæren i Fons Vitæ kan bli sammenfattet som følgende:

(1) Alle skapte ting består av form og materie. (2) Det er sant for den fysiske verden, av «substantiis corporeis sive compositis», og er ikke mindre sant for den åndelige verden, av «substantiis spiritualibus sive simplicibus», som sistnevnte er forbindelsen mellom den første substansen, «essentia prima», det er guddommen og «substantia, quæ sustinet novem prædicamenta», som er substansen inndelt i ni kategorier — med andre ord, den fysiske verden. (3) Materie og form er alltid og over alt i forholdet av «sustinens» og «sustentatum», «propriatum» og «proprietas», underlaget og egenskapen.[5]

Hovedtesen i Fons Vitæ er at alt som eksisterer består av materie og form, selv sjel og intellekt, men ikke Gud i seg selv. Det er i seg selv en uvanlig tanke innenfor filosofiens historie. Denne læren er hva som senere skolastikere kalte for «universal hylemorfisme».[7] Den ene og den samme materie gjennomsyrer hele universet fra de høyeste begrensninger av det åndelige til de laveste begrensninger av det fysiske, unntatt den materie som er fjernet fra sin første kilde ved å bli mindre og mindre åndelige. Gabirol insisterer igjen og igjen at «materia universalis» er underlaget av alt som eksisterer.[5]

Samtidig som vi er bedt om å kjenne Gud — forstått av Gabirol i form av tredelte begreper som en skjult den Første Kjerne og som en aktiv, manifestert Vilje og Visdom — er vi advart noen få linjer senere at det er umulig å virkelig kjenne den Første Kjerne, og at vi kan kun strebe etter å kjenne de ting som guddommen har skapt og opprettholdt.[9][7]

De nevnte tredelte begreper er at alle ting som eksisterer kan bli redusert til tre kategorier: den første substans, Gud; materie og form, verden; og viljen som mellomledd. Ibn Gabirol utleder materie og form fra det absolutte vesen. I guddommen synes han å adskille «essentia», vesenet, fra «proprietas», egenskapen, utpekt av «proprietas», viljen, visdommen, det kreative ord («voluntas, sapientia, verbum agens»). I realiteten tenker han på guddommen som et vesen og som en vilje eller en visdom, med hensyn til viljen som identisk med det guddommelige vesen. Denne posisjonen er underforstått i Gabirols lære som hevder at Guds eksistens er det som kan vites, men ikke Hans vesen eller forfatning.

Forsone nyplatonisme med jødisk teologi[rediger | rediger kilde]

Statue av Solomon ibn Gabirol i Málaga, Spania.

En del forskere har forstått det som at Ibn Gabirol forsøkte å forsone nyplatonisme med jødisk teologi. Det er funnet overensstemmelse mellom Gabirols oppfatning av guddommen og den historiske jødiske oppfatningen av Gud, men i Gabirols lære om viljen er det et avvik fra den panteistiske utstrålingslæren til nyplatonismen og et forsøk på tilnærming av den bibelske skapelseberetningen.[5]

En antydning av jødisk monoteisme er funnet i Gabirols lære om enhet (udelt hele) i «materia universalis». Den nyplatonistiske lære om at guddommen er uvitende er naturlig tiltalende for jødiske rasjonalister som, mens de hevder Guds eksistens, er omhyggelig med å avstå fra å tilskrive entydige kvaliteter eller positive egenskaper til Gud.[5]

Ibn Gabirol bestrebet seg på å holde «sin filosofiske spekulasjon fri fra alle teologiske tilsetninger».[5] I den forstand er hans tenkning særegen. Fons Vitæ viser en uavhengighet til jødiske religiøse dogmer; ikke et eneste tekstlinje fra Bibelen eller et sitat fra en rabbiner er sitert. Av denne grunn fikk Gabirol liten innflytelse på sine jødiske etterfølgere og ble forstått av skolastikerne som en ikke-jøde, som en araber, eller som en kristen. Mistanken om kjetteri som en tid heftet seg ved ham, forhindret Ibn Gabirol til å få innflytelse på jødiske filosofi. Hans teori om emanasjonen (utstrålingen fra det guddommelige) ble også forstått av mange som uforenlig med jødisk lære om skapelsen, og det aristoteliske tidevann snudde tilbake den spede strøm av Gabirols nyplatonisme.

Effekten på hans etterfølgere[rediger | rediger kilde]

Moses ibn Ezra (død 1138) er den første som nevnte Gabirol som en filosof. Han priste stort Gabirols karakter og kunnskaper, og hans Aruggat ha-Bosem siterte flere avsnitt fra Fons Vitæ. Abraham ibn Ezra (død 1164) ga flere prøver på Gabirols filosofisk-allegoriske bibeltolkninger, og lånte prosa fra Fons Vitæ og fra hans poesi uten å kreditere opphavet.[5]

Abraham ibn Daud fra Toledo (død ca 1180) var den første som tok avstand fra Gabirols lære. I Sefer ha-Kabbalah viser han til Gabirol i smigrende vendinger, men for å motvirke innflytelsen av Ibn Gabirol som en filosof, skrev han en bok på arabisk, oversatte den til hebraisk under tittelen Emunah Ramah hvor han bebreidet Gabirol for å ha filosofert uten hensyn til kravene til den jødiske religiøse posisjon, og med bitterhet anklaget ham for å gjøre en rekke dårlige årsaker for en god en.[5]

Shem Tov ibn Falaquera (død 1295) skrev et sammendrag av Fons Vitæhebraisk.[10]

Enkelte spor av Ibn Gabriols tanker er funnet i en del kabbalistisk litteratur på 1200-tallet. Senere referanser til Ibn Gabirol, slik som de til Eli Ḥabillo, Isaac Abarbanel, Judah Abarbanel, Moses Almosnino, og Joseph Solomon Delmedigo, er basert på kjennskap til skolastisk filosofi, særlig verkene til Thomas Aquinas.[5]

Selv om Gabirol som en filosof ikke ble studert i større grad av det jødiske samfunn, var poeten Gabirol holdt levende som et minne om filosofen.[1] Hans best kjente dikt, Keter Malkut («Kongekronen») er en filosofisk avhandling i poetisk form. Den åttitredje linjen i diktet peker til en av tankene i Fons Vitæ; det vil si at egenskapene erklært som Guds, eksisterer adskilt i tanke alene og ikke i virkeligheten.

Den jødiske filosofen Berechiah ha-Nakdan (1200-tallet) lånte derimot fra Gabirols verker, som han gjorde fra en rekke andre jødiske tenkere, i sin encyklopediske filosofiske tekst Sefer Hahibbur («Sammenstillingens bok»).[11]

Innflytelse på skolastikken[rediger | rediger kilde]

I den kristne verden var det en langt bedre mottakelse for Ibn Gabirols tanker. Hans Fons Vitæ da den kom i latinsk oversettelse, ble forstått som et kristent filosofisk verk. Verket ble et stridsemne mellom nyplatonske fransiskanere ledet av John Duns Scotus (død 1308), som støttet Ibn Gabirol, og av de aristoteliske dominikanerne, ledet av Albertus Magnus (død 1280) og Thomas Aquinas (død 1274).

En antydning på Ibn Gabirols innflytelse er funnet i verkene til Dominicus Gundisallimus, som ikke bare oversatte Fons Vitæ til latin, men som også innlemmet hans tanker i sin egen lære.[12] Vilhelm av Auvergne (eller Guillaume d'Auvergne), biskop av Paris (død 1249), refererte til Gabirols verk under tittelen «Fons Sapientiæ». Han omtaler Gabirol som en kristen og lovpriste ham som "unicus omnium philosophantium nobilissimus".[13] Aleksander av Hales (død 1245) og hans elev Bonaventura (død 1274) aksepterte læren til Gabirol om at åndelige substanser eksisterer av materie og form. Også Vilhelm av Lamarre forsvarte likeledes Gabirols tanker.[14]

Den mest nidkjære tilhengeren av Gabirols teori om materiens allmenngyldighet var Duns Scotus. Innflytelse av den grunnleggende tanke i Fons Vitæ, de åndelige substansene materielle vesen, ble videreført i kristen filosofi og påvirket senere filosofer som selv Giordano Bruno (død 1600) som henviste til «det evige og guddommelige prinsipp, som det er for maureren Avicebron, som kaller det for 'Gud som er i alt'.»[15]

Hovedpunktene mellom Ibn Gabirol og Thomas Aquinas var tre: (1) materiens allmenngyldighet, Aquinas hevdet at åndelige substanser er immateriell; (2) formenes pluralitet (flerhet) i den fysiske eksistens som Aquinas benektet; og (3) den aktive kraften til fysiske vesener, som Gabirol bekreftet. Aquinas fastholdt at Gabirol gjorde feil i å overføre til virkelig eksistens den teoretiske kombinasjonen av slekt og arter, og at han således kom til den feilaktige slutningen at i virkeligheten består alle ting av materie og form som henholdsvis slekt og arter.[16] Ettersom Ibn Gabirol ikke er aristoteliker, var det en feilslutning av Aquinas og andre middelaldertenkere å kritisere Gabirols metafysikk for å være en misforståelse av Aristoteles' lære. Det var svært fjernt for Gabirol å gjøre det som de fleste skolastikere forsøkte å gjøre, det vil si å få teoriene til å stemme overens med Aristoteles.[7]

Etisk avhandling[rediger | rediger kilde]

En etisk avhandling kalt for Forbedring av moralske kvaliteter ble skrevet av Gabirol i Saragossa i 1045 på oppfordring av en del venner som ønsket en bok som behandlet menneskets kvaliteter og metoder for å forbedre disse. I to henseender er boken meget nyskapende. For det første, sammenlignet med hans forgjengere og etterfølgere tok Gabirol en ny posisjon ved at han forsøkte å systematisere etikkens prinsipper uavhengig av religiøs tro eller dogmer. I tillegg er hans avhandling nyskapende ved at han framhevet etikkens fysisk-psykologiske aspekter. Gabirols grunnlegge tese var sammenhengen og det gjensidige avhengighetsforholdet mellom det fysiske og psykiske i henhold til etisk oppførsel.

Gabirols teser kan bli oppsummert som følgende: Sjelens kvaliteter er bestemt via sansene; og disse sansene består av de fire legemsvæsker. Selv om legemsvæskene kan bli endret ved hverandre, kan sansene bli kontrollert og sjelens kvalitet kan bli trenet til å bli god eller ond. Selv om Gabirol tilskrev dydene til sansene, ville han ha det særskilt forstått at han behandlet kun de fem fysiske sansene, ikke de 'skjulte' sansene, slik som oppfatning og forståelse som er en del av sjelens vesen. For å kultivere sjelen må mennesket nødvendigvis kjenne til dets særegenheter, studere seg selv som det er, undersøke sin karakter og tilbøyeligheter nærgående. Mennesket må vende seg vekk fra hva som måtte være ondt, det vil si hva som helst som trakk det i nær kontakt med den fysiske og verdslige, og hensette seg isteden mot det åndelige og varige. En slik anstrengelse er i seg selv lykksalighet, og menneskets mulighet til å gjøre en slik anstrengelse er i seg selv bevis på guddommelig velvilje.[5]

Deretter fulgte det mest nyskapende trekk i Gabirols etiske system, ordningen av dydene og lastene i henhold til sansene: hver sans ble instrumentet, ikke virkemiddelet, av de to dydene og de to samsvarende lastene.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Avicebron», Encyclopædia Britannica, 9. utg. 1878.
  2. ^ a b c d e Mindel, Nissan: «Solomon Ibn Gabirol», Kehot Publication Society
  3. ^ a b «Solomon Ibn Gabirol», The Jewish Library
  4. ^ a b «Jekuthiel Ibn Ḥasan», Jewish Encyclopedia, 1906
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n «Ibn Gabirol, Solomon ben Judah», Jewish Encyclopedia,1906.
  6. ^ Mansoor, Menahem (1991): Jewish History and Thought: An Introduction, KTAV Publishing House, Inc., s. XXIV
  7. ^ a b c d e f g «Solomon Ibn Gabirol (Avicebron)», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  8. ^ Oesterley, W. O. E. & Box, G. H. (1920): A Short Survey of the Literature of Rabbinical and Mediæval Judaism, Burt Franklin: New York.
  9. ^ Fons Vitæ 1.4, s. 6, linene 19–22
  10. ^ Pessin, Sarah (2013): Ibn Gabirol's Theology of Desire: Matter and Method in Jewish Medieval Neoplatonism, Cambridge University Press, s. 234
  11. ^ Adventures in Philosophy: A Brief History of Jewish Philosophy Arkivert 1. september 2011 hos Wayback Machine.
  12. ^ Parisoli, Luca (2008): La Summa fratris Alexandri e la nascita della filosofia politica francescana, Officina di Studi Medievali, s. 34
  13. ^ Wulf, Maurice De: 244. William of Auvergne[død lenke], History of Medieval Philosophy
  14. ^ Popkin, Richard H. (2013): The Columbia History of Western Philosophy, Columbia University Press.
  15. ^ Bruno, Giordano (1998): Cause, Principle and Unity: And Essays on Magic, Cambridge University Press, s. 61
  16. ^ Wippel, John F. (2000): The Metaphysical Thought of Thomas Aquinas: From Finite Being to Uncreated Being, CUA Press

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]