Selvmedlidenhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En illustrasjon til Charles Dickens' Hard Times for These Times som viser Mr. Harthouse som prøver å trøste den selvmedlidende Tom Bounderby for å innynde seg hos Bounderbys søster.

Selvmedlidenhet er en følelse hvor en synes synd på seg selv.

Det er fullt mulig å ha denne følelsen, for så å på en lettere måte komme videre og ikke bli værende i situasjonen over lang tid. Selv om følelsen kan være negativ, kan det komme noe godt ut av den. En person kan veksle mellom hat og sinne mot seg selv og selvmedlidenhet og selvrettferdighet.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Forskning viser av selvmedlidenhet kan hjelpe til bedre selvtillit. I livet er alle omringet med opp og nedturer, men nedgangstidene behøver ikke bli ille med selvmedlidenhet siden følelsen kan gi bedre selvtillit.[1]:[trenger bedre kilde]

I den første studien ble studentene bedt om å se seg selv i en bestemt situasjon, at dem selv er skyld i at laget tapte på en kamp eller har gjort feil. De studentene som var selvmedlidende, reagerte med kommentarer som at "alle tapper seg av og til ut" og "i det lange løp betyr det ikke noe". De som ikke var selvmedlidende reagerte med replikker som at "dette er grusomt" og "jeg er en taper". I den andre studien fikk deltakerne kritkk, og her visste igjen de selvmedlidende studentene at de taklet kritikken best. I den tredje studien ba de studentene å skrive om en feil fra eget liv. De skulle late som om det de skrev var til en venn som har opplevd det samme. De selvmedlidende studentene beskrev det som at de tok ansvar for det som hadde skjedd. I tillegg var de mindre sinte enn studentene som hadde lite selvmedlidenhet. I den andre studien fikk deltakerne kritikk. Selvmedlidende studenter taklet kritikken best.

Referanser[rediger | rediger kilde]