Sandsundværulykken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over Sandsundvær.

Sandsundværulykken var en naturkatastrofe som skjedde i fiskeværet Sandsundvær i Herøy i Nordland den 22. januar 1901. Kombinasjonen av springflo og sterk vind med orkan styrke endte med at 34 mennesker mistet livet, hvorav åtte[1][2] aldri ble funnet.

Været[rediger | rediger kilde]

Den 21. januar var været mildt og rolig. Det ble observert lysfenomener i horisonten. Disse er blitt beskrevet som «lys uten torden». Utpå natta satte det inn med nedbør med hagl av uvanlig størrelse. Det ble sagt at haglene var like store som hønseegg. Tirsdag den 22. januar våknet fiskerne til stiv kuling fra sørvest, og sjøen sto høyt som ved springflo, enda det normalt skulle være fjære.

Tungsjøen vokste i takt med at sjøen flødde, og snart gikk havet opp under bugolvene og vasket nesten vinduene. Frem mot middag var situasjonen så betenkelig at fiskerne begynte å rømme buene. Klær, matkister og børskap ble båret i sikkerhet til de høyeste punktene. Etter hvert dreide vinden mot nordvest, samtidig med at tungsjøen og dønningene kom fra vest-sørvest. Dette gjorde situasjonen betraktelig verre. Noen av fiskerne strakte tau mellom faste punkter. De tenkte å bruke det som gelender for å komme seg imellom buene i uværet. Ishagl pisket ned, og sjøen fosset over fiskeværet. Sjøen hadde ennå flere timer igjen å flø, og stemningen var i ferd med å bli panisk. Den 20. januar var det fullmåne, noe som gjorde at tidevannet gikk ekstra høyt.

Menneskene som opplevde stormen[rediger | rediger kilde]

Nedenfor følger fortellinger om hva som skjedde med folket.

Ytterloddet[rediger | rediger kilde]

På Ytterloddet sto det ei bu som huset 16 menn. Syv av disse kom seg over til en holme ved Ytterloddet, hvor de var trygge. De ni som var igjen skjønte at hvis de ble værende på Ytterloddet, ville de bli tatt av sjøen som allerede hadde begynt å ta med seg bua de bodde i. Redningen deres lå i en treroings nordlandsbåt som lå på kaia foran bua. Det var ingen enkel oppgave å få båten på havet, fordi hver gang en bølge slo inn over holmen, flødde både båten og kaia. Løsningen på problemet ble at syv av mennene gikk i båten og sto klare med årene. De to som ble igjen på land skulle dytte båten alt de klarte når bølgen kom. Da sjøen kom, skjøv de to fra, og båten ble tatt til en holme. Her løp fire av båtens besetning på syv av, og de tre gjenværende skulle returnere til Ytterloddet for å hente de to andre. De hadde dårlig tid, og fra båten så de en kjempebølge som tok fiskeværets største hus, som sto på Innerloddet. Klokken var nå 11.30. Det var nå så mye vrakgods og slitte båter mellom holmene at det var risikabelt å oppholde seg også i båt. De fire som hadde gått i land fra treroingen fikk til tider øye på en fot og en arm stikkende opp av sjøen da den fosset forbi mellom holmene, men de kunne ikke gjøre noen verdens ting, da de hadde mer enn nok med å klamre seg fast. Man kjenner ikke til om de to som ble igjen på Ytterholmen ble reddet.

Innerloddet[rediger | rediger kilde]

Åtte mann som befant seg på Innerloddet klamret seg fast til et tau de hadde festet i en bolt. Flere meter høye bølger slo over dem. På grunn av vrakgodset som kunne slå dem i hjel, måtte de noen ganger slippe tauet for å skyve godset vekk. Til tider kunne man ikke se de åtte personene grunnet de høye bølgene, men hver gang havet dro ut sto de der og tviholdt på tauet. En kjempebølge tok alle utfor berget, men halvparten klarte å hale seg opp etter tauet og starte på ny. Folk som så på har fortalt at disse krøket seg sammen for at sjøen skulle få mindre tak på dem, men dette hjalp lite. En ny stor bølge kom, og alle ble skylt ut i havet. Dette var visstnok den siste bølgen som slo helt over stedet der de stod. Det var ikke bare kreftene fra bølgene alene som tappet folkene for krefter, men også det kalde vannet, som gjorde musklene stive, og etter hvert mistet de følelsene i hendene, og de mistet taket. De forsøkte å hjelpe hverandre så godt de kunne, men i denne kampen på liv og død var det mange som ikke var i stand til å hjelpe seg selv en gang.

Av de 28 personene som var på Innerloddet var det bare én som klarte seg. Dette var Albert Krum fra Leirfjord. Han klamret seg fast til et stykke vrakgods, en påle fra en fiskehjell. Albert drev lenge rundt sundet mellom Innerloddet og Ytterloddet før pålen til slutt drev i land på Vefsnholmen. Her kravlet han seg opp fjærsteinene, og folk som var på holmen dro han i sikkerhet. Vefsenholmen var den av de seks holmene som var minst utsatt for uværet.

Hvaltangen[rediger | rediger kilde]

Brønnene på Sandsundvær er overbygd for å unngå sjøvann og fuglelort.

Enok Edvardsen fra Tenna i Herøy ble værende i bua si på Hvaltangen. De om lag 40 andre på Hvaltangen klamret seg fast til en kjetting de hadde slått rundt brønnen som ble bygget i 1900. Da de ropte til Enok for å si at han måtte komme ut til dem, svarte han «Er det meningen at jeg skal gå i dag, nytter det ikke å rømme». At sjøen veltet petromaxen som sto på ei tønne i bua hans, fikk ham ikke til å ombestemme seg. For å unngå at sjøen skulle rive bua av stolpene, tømte han vann i tønnene som sto på gulvet og plasserte dem i hjørnene. Enok, som var en gammel og skrøpelig mann, bandt seg fast i bua og overlevde. Dette var den eneste av Hvaltangens tre buer som ble stående. Fire mann fra Hvaltangen døde.

Panikken[rediger | rediger kilde]

Folk søkte hysterisk til steder hvor sjøen ikke kunne nå dem. En mann satte seg på taket på bua si og klamret seg fast til pipa. Bua var ikke sterk nok til å motstå uværet, og den ble revet av muren med mannen på taket. Bua begynte å drive mot Skibbåtsvær og ble knust da den traff holmen. Under disse omstendighetene var det ingenting som kunne redde mannen.

Jens Svenholmen fra Seløy hoppet i desperasjon ned i en færing. Den drev inn mot en fembøring («storbåt»), og han kom seg om bord i denne. Der satt han og øste, og det sies at man utover kvelden og natta hørte stygge rop fra ham, helt til han ble berget neste morgen.

Anne Marselie Johansen fra Innerodden på Gåsvær var kommet for å sette i stand klær til fiskeoppkjøper Jørgen Benjaminsen. Han bodde om bord i sin egen båt. Jenta var også om bord da uværet satte inn. Båten sleit seg og drev av gårde. Fra land kunne folk se at kvinnen stod ved båtripa og vinket fortvilet med hodetørkleet for å påkalle oppmerksomhet. Hennes egen far måtte se på at båten ble knust mot brenningen. Faren klamret seg for øvrig til en kjetting som var gjort fast til en brønn. Fiskeoppkjøperen må ha falt eller hoppet over bord, for han ble senere sett på et skjær. Etter at to bølger hadde slått over skjæret, sto han fremdeles oppreist. Etter den tredje bølgen lå han på knærne, og etter at den fjerde bølgen hadde fosset over skjæret, var han borte.

Det verste uværet roer seg[rediger | rediger kilde]

I dag står det to restaurerte hus igjen på Sandsundvær.

Det verste uværet hadde roet seg til rundt klokken 14.00, men Sandsundvær måtte holde ut med sammenhengende uvær i tre dager. En gruppe mennesker ble stående gjennomvåte på en holme fra klokken 11 den 22. januar til klokken 6 neste morgen. Edvard Måsvær var blant disse. Han satte folkene i gang med å bære stein. De bar stein fra ett sted til et annet. Deretter bar de steinen tilbake igjen. På denne måten holdt de varmen og unngikk å fryse ihjel. Måsvær døde for øvrig i 1976 som den siste overlevende fra denne ulykken.

Folk fikk ikke vite om ulykken før den 25. januar. Da var været så godt at en listerbåt kunne dra fra Sandsundvær med 40–50 mann om bord. De skulle til Herøy og Leirfjord for å spre de triste nyhetene om hva som hadde hendt. Det ble sendt hjelp utover til Sandsundvær, og de omkomne ble fraktet til sine hjemsteder.

Folk som opplevde ulykken har fortalt at da uværet sto på som verst, var det nesten umulig å se noe som helst. Det var ikke mulig å komme seg mellom holmene slik forholdene var, og folk måtte greie seg som best de kunne der de var. Alt var som et kaos av sjøsprøyt og vrakgods. Sjøen trillet store steiner på holmene som om det skulle være gummiballer. Sandsundvær hadde vært omgitt av så urolig hav disse dagene at da været roet seg etter den tredje dagen, var det blitt kastet store mengder uer opp på land. Det ble sagt at «det var helt rødt i tangen rundt holmene».

Tirsdag 22. januar - time for time[rediger | rediger kilde]

  • 06.00-07.00 – Fiskerne våknet til normal tid og oppdaget at været ikke var som det skulle være.
  • 10.00 – Det ble klart for beboerne at vannstanden ville bli betydelig høyere enn normalt. Lenge før høyvann sto sjøen høyere enn ved normal flo sjø.
  • Ca. 10.30 – Folk begynte å evakuere buene. Matkister, klær og andre nødvendigheter ble båret til de høyeste punktene på fiskeværet.
  • Ca. 11.00 – Ødeleggelsene begynte. Det første som uværet tok med seg var en vedstabel. Ikke lenge etter rev sjøen den første bua av grunnmuren.
  • Ca. 11.30 – Fiskeværets største hus, som sto på Innerloddet, måtte gi tapt mot naturkreftene.
  • 13.07 – Floa nådde sitt høyeste nivå.
  • Ca. 14.00 – Det verste av uværet var over, men uværet fortsatte frem til 25. januar.

Ulykkens omfang[rediger | rediger kilde]

Skadene var enorme. 34 mennesker døde, og åtte av de som mistet livet ble aldri funnet. De fleste av dem som omkom druknet ikke, men ble slått i hjel av vrakgods som havet førte med seg med voldsom fart og kraft. De 26 som ble funnet, alle nordøst for Hjarthaugen, ble lagt i ei bu. Denne bua fikk senere navnet «Daumannsbua».

Bare ni av fiskeværets 16 buer stod igjen etter uværet. Tapet av redskaper og båter var stort. Blant annet ble 26 storbåter (fembøringer) helt ødelagt.

Folk som opplevde ulykken har fortalt at det var tre kjempebølger som gjorde de største ødeleggelsene. Disse tre bølgene var så høye at de slo over Skarholmen, som ligger 16,5 meter over havet.

En katastrofe som dette kan vanskelig regnes i kroner og øre, men ble i sin tid beregnet til 117 200 kroner.

De omkomne[rediger | rediger kilde]

Alfabetisk liste over de som mistet livet 22. januar 1901 i Sandsundvær. Opplysningene til denne listen er hentet fra kildene [3] og [4].

Navn Fødselsdato Fødested Sivilstatus Alder
Andersen, Paul Johan 15. april 1862 Skar, Herøy, Nordland Gift 38
Andersen, Peder Christian 17. juli 1850 Aacherøen sør, Tjøtta, Nordland Gift 50
Andreassen, Einar Johan Eivind 11. september 1883 Inderholmen, Herøy, Nordland Ugift 17
Arntsen, Jacob Henrik 30. desember 1862 Ørland, Sør-Trøndelag Gift 38
Benjaminsen, Jørgen 1847 Nærøy, Nord-Trøndelag Gift 53
Christoffersen, Andreas Herman 12. juli 1858 Skaga, Herøy, Nordland 42
Eliassen, Johan Andreas 4. juni 1835 Skaga, Herøy, Nordland Gift 65
Hansen, Johan Andreas 1. september 1861 Gåsvær, Herøy, Nordland Gift 38
Hansen, Jørgen Karl 24. juli 1867 Inderholmen, Herøy, Nordland Gift 33
Hansen, Kristian Angel 1. juni 1874 Inderholmen, Herøy, Nordland Gift 26
Hansen, Nils Mathias 23. juli 1853 Øksningan ytre, Herøy, Nordland Gift 47
Hansen, Ole Johan 24. mai 1831 Skjetvik, Vefsn, Nordland Gift 38
Hansen, Petter Christian 14. februar 1859 Inderholmen, Herøy, Nordland Gift 41
Jacobsen, Kristian 10. oktober 1876 Gåsvær, Herøy, Nordland Gift 24
Jensen, Johan Edvard 29. juni 1849 Sandvæhr, Herøy, Nordland Gift 51
Jensen, Ole Johan Bech 17. februar 1856 Baadstøen, Stamnes, Alstahaug, Nordland Gift 51
Johansdatter, Anna Marcelia Beck 11. mars 1874 Tenna, Herøy, Nordland Ugift 26
Johansen, Oluf Daniel 5. mai 1866 Skar, Herøy, Nordland Gift 34
Johnsen, Nicolai Mortinus 1. mai 1845 Sandvæhr sør, Tjøtta, Nordland 55
Kristoffersen, Johannes Zahl 11. august 1882 Tverråbakken, Stamnes, Alstahaug, Nordland Ugift 18
Larsen, Johan Ludvig 2. oktober 1884 Huusvæhr, Alstahaug, Nordland Ugift 16
Mathiassen, Mathias Vilhelm 12. februar 1881 Øksningan ytre, Herøy, Nordland Ugift 19
Nikolaisen, Herman Greger 29. januar 1856 Hjelmsøy, Herøy, Nordland Gift 56
Nikolaisen, Nilmer Otto Dahl 4. januar 1884 Hjelmsøy, Herøy, Nordland 16
Nilsen, Petter Olaus Reinhard 26. april 1872 Viksås, Vega, Nordland Gift 28
Olsen, Johan Peder 28. juni 1876 Envik, Skar, Herøy, Nordland Gift 24
Olsen, Julius Emil Angel Jentoft Bergh 26. juli 1884 Breland, Leirfjord, Nordland Ugift 16
Pedersen, Peder Aas 31. mai 1858 Tverråbakken, Stamnes, Alstahaug, Nordland Gift 42
Rasmusen, Jørgen Andreas Mathis 13. februar 1851 Åkvik, Herøy, Nordland Gift 51
Rivertsen, Mathias August 25. november 1876 Skagavog, Herøy, Nordland Gift 24
Sivertsen, Ole Gabriel 25. juli 1850 Lyngvær, Herøy, Nordland Gift 50
Sletten, Peder 1856 Grytten, Møre og Romsdal Ugift 44
Toftesund, Rasmus Pareli 26. mars 1882 Bjørn, Dønna, Nordland Ugift 18
Torstensen, Theodor 1884 Kolvereid, Namdal, Nord-Trøndelag Ugift 16

22 av de 26 menneskene som omkom i ulykken ble lagt i en fellesgrav på Herøy gamle kirkegård. De fire andre ble fraktet til hjemkommunen Leirfjord.

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Antallet på de omkomne som ikke ble funnet etter Sandsundværulykken varierer fra syv til ni.

Når det gjelder listen over de 34 som omkom, var det litt variasjon på navnene, så noen feil kan forekomme.