Listring

Listring (Listerbåt/Listerskøyte) er båter som først ble bygd på Lista i Vest-Agder fra cirka 1815 og i mer enn 100 år fremover. Den spredde seg utover langs hele kysten fra syd til nord. Båtene er klinkbygd i furu. Einernagler er mye brukt. Listringene ble laget i størrelser fra 16’ til 40’. Listringen ble rigget med gaffelstorseil og toppseil. Den kunne ha klyverbom og førte da både fokk og klyver. Enkelte brukte også breifokk i tillegg.

De første båtbyggere

Gjert Gundersen tilskrives æren for å ha utviklet Listringen eller Listerbåten. Gundersen kom fra Herand i Jondal i Hardanger. Før han flyttet til Lista i 1815, var det lite båtbygging i dette distriktet. Folk her kjøpte gjerne båtene sine østfra. Gundersen kombinerte sin kunnskap fra Hardanger med de byggemåtene han observerte på sitt nye bosted, han hadde ervervet seg den nødvendige innsikt i de ulike byggetradisjonene.

Med en slik bakgrunn, dels fra østnorsk dels fra vestnorsk båtbygging, utviklet han etter hvert en ny båttype som kombinerte egenskapene fra Hardanger- og Søgnebåtene. Østlandsbåtene var gjerne tre ganger lengre enn de var brede og bygd i eik. Vestlandsbåtene var gjerne fire til fem ganger lengre enn de var brede og bygd i furu. Både østlandsbåter og vestlandsbåter var klinkbygde.

Gjert Gundersen bygde også båter i Søgne i noen år. Disse båtene ble svært populære fordi de seilte like godt som de vanlige sørlandsbåtene samtidig som de var like lettrodde som vestlandsbåtene. Gundersen flyttet til Tjørve på Lista igjen i 1830.

Gjert Gundersen fullførte arbeidet på Tjørve i samarbeid med det lokale miljøet av loser og fiskere som etterspurte gode seilbåter, samtidig som også skulle være lettrodde for lengre ferd ut på havet. Fiskere ønsket å komme lengre ut på havet etter silda og å begynne makrellfisket tidligere, allerede før den kom inn til kysten. De spurte båtbyggeren om å få større båter med samme form som de populære robåtene kalt «snaddene», litt bredere og litt stivere slik at de kunne ha rigges med seil. Gundersen kom opp med en ny båttype. Slik kom listringen eller listerbåten til omkring 1830. Frem til han døde i 1855 bygde denne ensomme båtbyggeren forskjellige utgaver av sine listerbåter, men kunnskapen spredte seg gjennom andre båtbyggere som Ole Olsen Stave, Anders Kristoffer og hans nevø Anders Kristoffersen.

Gjert Gundersens nevø, Sjovat Jakobsen Bakke, tok med seg kunnskap om Listerbåten tilbake til Herand og dette førte til at Herandbåtene ble laget dypere og bredere enn før og med største bredde forrenom tvers. Listerbåtene ble etter hvert solgt oppover langs hele kysten. De viste seg å være meget gode for sitt formål. Med dem ble kunnskapen også spredt til andre båtbyggere som tok etter og begynte med å bygge sine egne listerbåter. Andre steder ble deres egne tradisjoner tilpasset til den nye båttypen slik at det oppstod flere varianter.

Listerbåten

Listerbåten ble populær både på Vestlandet og opp til Møre og i Nord-Norge, og langs hele kysten ble det etter hvert bygd båter inspirert av listerbåten. Det hevdes at listerbåten fortrengte de store nordlandsbåtene nordpå. Dette må bero på en misforståelse. I femårsperioden 1871–1875, ble det bygget 27 listerbåter på Mo. Samtidig ble det bygget 7450 nordlandsbåter, hvorav 1700 var åttringer.

Folkeopplyseren Eilert Sundt som observerte den nye båttypen førti år etter at de var bygd, forteller at båten var bredere og rundere enn hardangerbåten, men spissere mot stavnene enn østlandsbåtene. Den var bordet opp med få og brede bord som hardangerbåtene, mens kjøl og stavner var etter østlandsbåtenes skikk. Det er dessverre ikke fullgode tegninger av Listerbåten utover skisser som Sundt gjorde. Han omtalte den som en «krysning» mellom to eldre båttyper med en kapasitet på opp til 30 tønner i begynnelsen, deretter ble kapasiteten større som båten ble også gradvis forstørret. En annen observatør kom opp med mål over en listerbåt på 25-tønners drektighet i midten av 1800-tallet:

• Lengde mellom stevner 27 fot
• Største bredde 9 fot
• Dybde fra kjøl til esing 4 fot

Sundts opplysninger om Listerbåten tok også med den nye oppfinnelsen, skvettgangene som førte til mye motstand nordover i begynnelsen fordi ballaststeinene ikke kan trilles ut under kullseiling som på nordlandsbåtene. Den var ikke særlig anvendelig som redningsplanke. Båtene var bygget av furu på eikespant og hadde eik i kjøl og stevner. Båtbyggerne brukte trenagler som deres naboer i øst i stedet for å klinke sammen farkostene med jernsøm som del av den vestlandske båttradisjonen.

Den vanlige riggen på de åpne Listerbåtene var spriseil med fokk, klyver og om regel toppseil, men også gaffelseil som var mer alminnelig på de dekkede skøytene. Den hadde oftest et firkantet råtoppseil heist på en toppseilstang som kunne heises eller låres etter behov. Masten kunne legges ned for å ha roligere bevegelse under fisket i åpen sjø som under makrellfisket. Alle seilbåter med spriseil og gaffelseil har masten litt lengre forut på skroget.

Båtbyggerne bygget båt etter øyemål og skjønn slik at det stadig kom til forbedring etter hvert som tiden gikk, og det bidro sterkt til den nye båttypens popularitet hos både brukere og båtbyggere langs kysten. Dens egenskaper som en rask seiler og god sjøbåt ble meget viktig, men vant ikke fram østover mot de andre båttypene. Dens suksess kom vestover og mot nord der den ble kalt listring blant annet. Et stort antall varianter, noen av disse hadde lite felles med sine navnesøstre sydpå enn navnet, oppsto etter hvert som kunnskapen ble akseptert og bearbeidet av de ulike lokale båtbyggerne.

Et gjennombrudd i Nordlandet ble først mulig i 1880-årene fordi de tradisjonelle nordlandsbåtene som var blitt forstørret, ikke lenge var like lettrodde som før og vanskelig å vende som å krysse i motvind. Listerbåten, som dessuten var temmelig lettrodd, hadde sneiseil som rigging, og den ble langt overlegen i trangt farvann med motvind og strøm. Bedre egenskaper ved kryssing ble viktigere. Men på unnavindseiling var nordlandsbåtene overlegne.

Listerbåtene forekom både som åpne, dekkede og halvdekkede båter benyttet til line, snøre eller garnfiske langs hele kysten, og det varieres også i størrelse som drektighet. I 1886 ble seks båter bygget av Henrik Danielsen Lunde fra Lista. Den største var på 100 tønner i drektighet, en nordtrøndersk listring kan være på mellom 50 og 70 tønner. Den kunne være i størrelse fra 16 fot til 40 fot.

Listerskøyta

Den åpne Listerbåten fikk dekk fra omkring 1865 etter at folk fra Lista begynte å legge dekk på båtene for drivgarnsfisket etter makrell. Dekksbåter begynte å få rotfeste i de ulike fiskermiljøene etter hvert som man måtte lenger ut på havet for å ha større sikkerhet i uvær og på røft sjø. De åpne båtene fikk «lokk» på seg. Denne varianten, en vanlig listerbåt med dekk, ble kalt «Vatneskøyte» etter gården Vatne der den innledningsvis ble bygget. Men en andre variant som har lite felles med Listerbåten, ble utviklet av en båtbygger på Lista som gav hans hjemstedets navnet til den nye båttypen: «Borhaugskøyta».

Hans Kristian Kristensen fra Borhaug på Lista utviklet Borhaugskøyta, som hadde temmelig rett forstavn og var bredest på midten. Borhaugskøyta var inspirert av amerikanske båttyper og engelske fiskeslupper med akterskipet tatt fra de østnorske skøytene. Borhaugsskøyta fikk slupprigg og ble brukt til makrellfiske. De første var om lag 30 fot med en bredde på 10-11 fot, men størrelsen økte etter hvert til 40 fot. Disse båtene ble også populære nordover langs kysten. Da garnlenkene ble større, ble også skøytene større og enkelte fikk to master.

Listerskøytene og Hvalerskøytene var regnet som de beste seilerne utover i siste halvdel av 1800-tallet. Dessverre er det ikke bevarte detaljbeskrivelser eller bilder av Vatneskøyta og det er meget få tegninger av Listerskøyter med detaljer. På en tegning fra 1888 av en Borhaugskøyte på 34 fot lengde ser man arrangementet på dekket som på Hvalerskøyta, men i stedet for den åpne styrelukta akterut, var det en kappe med skyveluke. Lasteluken midtskips dessuten er noe større. Mens andre har åpne dekk, har den skansebekledning langs dekket.

Listerskøytene var normalt bygget av furu på eik med trenagler i hud og spanter. Den hadde spriseil i begynnelsen, men gikk over til gaffelseil som ble brukt både med og uten bom, hadde som regel toppseilstang for et firkantet råtoppseil øverst på masten. Masten kunne om nødvendig legges ned under driving etter makrellen.

Tradisjonen med den nesten loddrette forstevnen og det spesielle forskipet med spring har holdt seg i området også etter skøytene ble kravellbygget og fikk krysserhekk. Som en god seiler, men bygd i dårligere kvalitet enn skøytene østfra, ble listerskøyta en inspirasjon for bygging av lystbåter for regattaer.

Bakkebåde i Danmark

I 1871 kom Lambert Sørensen hjem til Hjerting på Nordsjø-kysten, Jylland, etter en reise til Fredrikstad (i Norge), der han kjøpte en Hvalerskøyte. Han tok med seg skøyta til fiskerleiet, der den vekket oppsikt hos de lokale fiskerne. En slik dekksbåt betydde større rekkevidde, større overlevelsesevne i mer værharde omgivelser og lengre opphold ute på det værharde Nordsjøen helt inn i etteråret. Fiskevirksomheten ble lønnsom med mange flere arbeidsdager ute på havet enn før, og avsetningen av fisken ble bedre etter at jernbaneforbindelsen til Esbjerg ble åpnet i 1874. De lokale fiskerne fikk bedre råd til å kjøpe seg norskbygde dekksbåter.

Bakkebåde er et navn på de norskbygde og deretter lokalbygde dekksbåter som vanligvis tilhørte den sørlandske båttypen listerskøyta. Fra 1879 bygde den fremste båtbyggeren Th. Dahl flere dekksbåter etter norsk modell i Esbjerg. Navnet kom av fartøyenes bruk til langline- eller bakkefiskeri. Lambert Sørensen beviste at man kunne seile linen ut fra strendene der et bakkehus er reist langt ute på havet. De lengste reisene gikk ut til Horns Rev i Ho-bukten 32 sjømil vekk. I 1894 ble denne formen for fiske oppgitt.

De norskbygde dekksbåtene brukt i det sydvestjyske bakkefiskeri startet en lokal båttradisjon som ledet til flere lokale båttyper som spredte seg langs Nordsjø-kysten der de dannet bakgrunnen for dagens fiskefartøyer på vestlige Jylland.

Listerskøyta som fraktefartøy

Som en opprinnelig drivgarnsskøyte beviste den større listerskøyta seg som et velegnet fartøy som inspirerte andre båtbyggerne til å videreføre denne båttypen for andre formål. Båtbyggerne på Lista mot slutten av 1800-tallet begynte å interessere seg for fraktefart og startet en utvikling som ledet til det større fraktefartøyet på over 40 fot lengde som også ble kalt listerskøyte. Etter hvert ble størrelsen på det typiske fraktfartøyet større, og de siste klinkbygde skøytene som ble bygget bortimot 1920, målte over 70 fot i lengde, og en av de siste i fart, «Hygga», seilte like frem til 1980 mellom Fredrikstad og Vestlandet med trelast.

Fraktefartøyene ble bygget av forskjellige båtbyggere, men de hadde alle et felles preg ved at den karakteristiske profilen deres er tatt fra Hans Kristian Kristensens Borhaugskøyta. Dette fortsatte inn i de kravellbygde listerskøytene som begynte å dukke opp etter omkring 1900, noen var helt bordet om fra klink til kravell. I likhet med de østnorske båtene fikk de først trenagler ved sammenføyning i bordganger og spant, senere de såkalte spikerhud. Dette gav en robusthet og holdbarhet i kombinasjon med motor og den økte lasteevne i et fyldigere skrog. Kravellbyggingen ble nødvendig fordi de med sin lette, klinkbygde konstruksjon ikke klarte seg godt i trelasten langs kysten, de slo seg ofte i lekk.

I 1930-tallet var listerbåtene og listerskøytene forsvunnet eller smeltet sammen med de andre båttyper som skøyta. Frem til omkring 1920 da de fleste fartøyene langs kysten fikk motorer installert, var alle de større listerskøytene benyttet som fraktefartøy rigget med to master. Det vanligste var at både stor- og mesanmasten var pålemaster. Omkring 1940 ble riggen redusert til bare en støtterigg ved siden av styrehuset som sto akterut på dekket.

Listerbåt og Listerskøyte i dag

Det er ikke mange originale listerbåter eller listerskøyter igjen, men er gjenoppstått i den nybygde skøyta «Lister» som har tilhold i Søgne. Den ble bygget etter oppmålinger på en modell i Stavanger Sjøfartsmuseum fra 1875. På Listeskøyta Kystkultursenter på Borhaug på Lista kan man se listerbåten "Linda". Museumet har tilholdssted i et tidligere båtbyggeri. Se mer på Kystmuseumets hjemmeside http://www.listakyst.no/

I 1993 ble det bygd en kopi av en listebåt på Lista. Den ble døpt "Prøven". Den er tradisjonelt rigget, men har fått montert en innenbordsmotor (etter mange timer ved årene i vindstille). Den er 10 meter lang.

Listebåtens historie og bygging av "Prøven": https://www.youtube.com/watch?v=L23qx-luxuQ&t=973s

Litteratur

• Gøthe Gøthesen: Norske båter vind 1: Skagerakkysten 1977 ISBN 82-504-0239-1
• Gøthe Gøthesen: Norske kystens fraktemenn- Om seilfartøyer i kystfart 1980 ISBN 82-504-0415-7
• Arne R. Hole: Båter og kystfolk 2007 ISBN 978-82-03-23405-7
• Åsmund Kristansen og Kai Linde: Tjærelukt og hammerslag- Saltdals båtbyggerhistorie 2006 ISBN 82-995625-6-2
• Jon Winge: Norske trebåter 2002 ISBN 82-516-1923-8
• Människor och båtar i Norden, Sjöhistorisk årsbok 1998/1999