Per Gynt

Per Gynt skal ha vært en sagnomsust reinjeger fra Sødorp i Gudbrandsdalen. Dersom han også var en historisk person, må han ha levd en gang på 1600-tallet.^[1]

Per Gynt-sagnene er ofte konsentrert om hvordan han evnet å tukte troll, omgås huldrejenter, og overdrive sine egne, personlige fortellinger fra ensomme jaktopplevelser i fjellheimen. Engebret Hougen fant også på, da han som femtenåring på Laurgård fortalte sagnene for Peter Christen Asbjørnsen, å knytte Per Gynt til sagnet om Kjetta på Dovre, et grep som eventyrsamleren straks avslørte, men likevel nyttiggjorde seg i gjenfortellingen. Dette ga ham også en karakteristikk av sagnfiguren, som alltid fortalte at han selv hadde opplevd slikt som folk visste hadde skjedd andre. Dette poenget ble også den avgjørende innfallsvinkelen for Ibsen da han skapte sin Peer Gynt.

Den historiske Per Gynt[rediger | rediger kilde]

Det er flere personer som kan ha gitt opphav til sagnets Per Gynt, jamfør fenomenet med krystalliseringsfigurer. På rent slekthistoriske studier er to av dem, via Gerhard Schønings reisebeskrivelse fra 1775, blitt knyttet til Nordgard Hågå i Sødorp i Gudbrandsdalen. Her har en funnet to aktuelle Per-er, nemlig Per Larsson (ca. 1600–85) og Per Olsson (1732–93?). Oversikt over skatteinnkreving antyder at en tysk slekt ved navn Günther kan ha eid og drevet gården på 1500-tallet. Ifølge tinglysningsdokumenter skal nemlig en Jon Gynt ha bygslet Nordgard Hågå av kongen i 1557.

Asbjørnsen flettet historiene om Per Gynt inn i avsnittet «Rensdyrjakt ved Rondane». Henrik Ibsen foretok en reise gjennom Gudbrandsdalen sommeren 1862, men det fremgår ikke av dagboka at han den gang hørte folk fortelle om Per Gynt. Ibsen leste nok om ham i stilen Paul Botten-Hansen skrev som barn, og Asbjørnsen ga ham i 1860, mens han i 1866 lånte førsteutgaven av Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (1845–48) fra Skandinavisk Forening i Roma, da han fikk idéen til sitt neste lesedrama. Bygd på Asbjørnsens påstander skriver han til sin forlegger Frederik Hegel i 1867 idet dramaet er ferdig:

Om det kan interessere Dem at vide saa er Peer Gynt en virkelig Person der har Levet i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Sluttningen af forige eller Begyndelsen af dette Aarhundrede. Hans Navn er endu godt kjendt blandt Almuen deroppe, men om hans Bedrifter vèd man nok ikke synderlig mer, end hvad der findes i Asbjørnsens Norske huldre-eventyr. Der er således ikke meget, jeg har havt at bygge paa, men desto større Frihed har der altsaa ogsaa været levnet mig.

Se også[rediger | rediger kilde]

Peer Gynt, litterær skikkelse og drama av Henrik Ibsen
Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn
Bøygen
Kulturproduksjoner skapte i 2006 forestillingen "Inn i Peer Gynts rike!. Forestillingen bygget på sagnene om Peer Gynt, og hadde original musikk komponert av Martine Kraft.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

^ Lokalpatrioten Paal Kluften la imidlertid ned atskillig engasjement i å feste Per Gynt-stempelet ved bonden Per Olsson på Hågå, som levde på 1700-tallet. Her bygde han på Asbjørnsens påstander om at reinjegeren Per Fuglskjelles bestemor kjente ham i ungdommen, men denne informanten fortalte i virkeligheten ikke Asbjørnsen noen slike sagn. Dette var tvert imot en teknikk som Asbjørnsen benyttet seg av i sine huldresagn. Her forsøkte han å personliggjøre og forynge historiene for å relatere til folketrosutsagn. Ibsen refererer også til Asbjørnsen i sitt brev til forlegger Frederik Hegel av 1867. Kluften fikk støtte fra forfatteren Jan Boyer og fra Ibsenforskeren Einar Østvedt, mens samtlige forskere som ellers har beskjeftiget seg med emnet; Francis Bull, Halvdan Koht, Halvdan Sand-Bakken, Knut Liestøl, Olav Bø, Erik Henning Edvardsen, m.fl., alle har falt ned på en Per Larsson på Hågå, som døde i 1685.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Erik Henning Edvardsen: «Engebret Hougen, Asbjørnsen og Per Gynt» (s. 145-155). I: Minner om Peter Christen Asbjørnsen – slik så samtiden ham. Juletræet 2010. Asbjørnsenselskapets årsskrift nr. 3. ISBN 978-82-997953-2-6
Sverre Mørkhagen: Peer Gynt – historie, sagn og «forbandet Digt». J.W. Cappelens forlag. Oslo 1997. ISBN 82-02-16417-6

[1] Lokalpatrioten Paal Kluften la imidlertid ned atskillig engasjement i å feste Per Gynt-stempelet ved bonden Per Olsson på Hågå, som levde på 1700-tallet. Her bygde han på Asbjørnsens påstander om at reinjegeren Per Fuglskjelles bestemor kjente ham i ungdommen, men denne informanten fortalte i virkeligheten ikke Asbjørnsen noen slike sagn. Dette var tvert imot en teknikk som Asbjørnsen benyttet seg av i sine huldresagn. Her forsøkte han å personliggjøre og forynge historiene for å relatere til folketrosutsagn. Ibsen refererer også til Asbjørnsen i sitt brev til forlegger Frederik Hegel av 1867. Kluften fikk støtte fra forfatteren Jan Boyer og fra Ibsenforskeren Einar Østvedt, mens samtlige forskere som ellers har beskjeftiget seg med emnet; Francis Bull, Halvdan Koht, Halvdan Sand-Bakken, Knut Liestøl, Olav Bø, Erik Henning Edvardsen, m.fl., alle har falt ned på en Per Larsson på Hågå, som døde i 1685.

[1]