Romeo Panciroli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Romeo Panciroli
Født21. nov. 1923Rediger på Wikidata
Reggio Emilia
Død17. mars 2006Rediger på Wikidata (82 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1949–), katolsk biskop (1984–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop
  • Director of the Holy See Press Office (1976–1984)
  • titulær erkebiskop (1984–)
  • Apostolic Nuncio to Iran (Iran, 1994–1999) Rediger på Wikidata
NasjonalitetItalia (1946–2006)
Kongedømmet Italia (1923–1946)
Romeo Panciroli på Commons

Romeo Panciroli (født 21. november 1923 i Reggio nell'Emilia i Italia; død 17. mars 2006 i Roma) var en katolsk prelat og biskop som virket i Den romerske kurie og som diplomat for Den hellige stol, som nuntius i flere vestafrikanske land og i Iran.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest, combonianer[rediger | rediger kilde]

Etter å ha trådt inn i Comboni-misjonærenes rekker med novisiat i Firenze og studier i katolsk teologi og filosofi i Verona, ble han presteviet den 1. juni 1949 i Milano.

I Verona begynte han som medarbeider for combonianernes misjonsmagasin Nigrizia. Etter forespørsel fra msgr. Sergio Pignedoli ble han sendt til Roma som sekretær for sentralpresidentskapet i sentralkomiteen for det hellige år 1950. Da han kom tilbake til Verona, dedikerte han seg til å undervise i etikk og filosofi. Så returnerte han til hovedstaden igjen for der å samarbeide med Messis Film, og var produsent for et par dusin dokumentarer og filmer.

Fra 1959 til 1964 virket han i Lagos ved den apostoliske delegasjon til Nigeria.

I 1973 utnevnte pave Paul VI ham til sekretær for Den pavelige kommisjon for sosial kommunikasjon i Den romerske kurie. Fra 1976 til 1984 var han direktør for Den hellige stols pressekontor. Det tilfalt i denne rolle å være den som den 29. september 1978 kunngjorde pave Johannes Paul Is død etter bare litt over én måned som pave.[1] Hans kommuniké lød:

Questa mattina, 29 settembre 1978, verso le ore 5.30, il segretario privato del Papa, non avendo trovato il Santo Padre nella cappella del suo appartamento privato, lo ha cercato nella sua camera e lo ha trovato morto nel letto, con la luce accesa, come se fosse intento a leggere; sul comodino una copia dell'Imitazione di Cristo. Il medico, dottor Renato Buzzonetti, accorso immediatamente, ne ha constatato il decesso, avvenuto presumibilmente verso le 11 di ieri sera, per infarto acuto del miocardio.(Comunicato ufficiale del direttore della Sala Stampa del Vaticano, Mons. Romeo Panciroli)[2]
Oversettelse: Denne morgenen, 29. september 1978, rundt klokken 05.30, lette pavens privatsekretær, som ikke hadde funnet den hellige far i kapellet i hans private leilighet, etter ham på hans rom, og fant ham død i sengen, med lyset på. han var innstilt på å lese; på nattbordet et eksemplar av Imitatio Christi. Legen, Dr. Renato Buzzonetti, som umiddelbart kom til, konstaterte at han antagelig døde rundt klokken 11 i går kveld, av et akutt hjerteinfarkt.

Komunikeet ble etter kort tid gjenstand for spekulasjoner i mediene, ettersom det ble ansett å inneholde usannheter.[3]. Dette gav også ekstra å arbeide med for personer som ville sko seg på konspirasjonsteorier.

Panciroli hadde den tradisjonelle rolleforståelse og stil for Vatikanets relasjoner til pressen, med å si bare det som var nødvendig for hva situasjonen tilsa. Ifølge én korrespondent gav journalistene ham tilnavnet «Monsignore non mi risulta» («Monsignor jeg har intet å meddele om dette»)[4] Den rutinerte vatikanjournalisten Luigi Accattoli beskrev hvordan han parerte spørsmål om konflikter og bekymringer: «Jeg kan forsikre deg om at her sblir ikke spørsmålet betraktet på den måte» var ett av hans vanlige svar, alltid formulert i den milde og bestemte tone som var karakteristisk for ham.»[5] En annen sa: «He always imparted the news with the ponderousness he felt it deserved.»[6]

I disse årene stos han i tre pavers tjenest, for Paul VI, Johannes Paul I og Johannes Paul II, og initierte og ga impulser til sektoren for audiovisuell bistand i Vatikanet og TV-sendinger av de viktigste pavelige seremonier over hele verden. Han var medlem i det pavelige følge til pave Johannes Paul II på 24 reiser, til 54 land på forskjellige kontinenter, og utførre organisatoriske og forbindelsesoppgaver for informasjonstjenestene[7].

Han er også involvert i opprettelsen av Vatikanets samlinger av moderne kunst.

Apostolisk nuntius, titulærerkebiskop[rediger | rediger kilde]

Den 6. november 1984 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærerkebiskop av Noba og apostolisk pro-nuntius til Gambia og Liberia samt til apostolisk delegat til Sierra Leone og Guinea. Han ble bispeviet av kardinal Bernardin Gantin den 16. desember samme år. Etter opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og Guinea og opprettelsen av apostolisk nuntiatur for Guinea, kom han dit den 1. august 1987, mens han beholdt sine andre verv som apostolisk pro-nuntius.

Ifølge kardinal Angelo Sodano «var han [i Afrika] i stand til å skille seg ut ved en markant misjonærånd og ved sin delikate bekymring for de kjære befolkninger»[8].

Den 18. mars 1992 utnevnte Johannes Paul II ham først til apostolisk pro-nuntius i Iran og den 1. februar 1994 ble han apostolisk nuntius der.

I april 1999 vendte han tilbake til Roma og virket i forskjellige stillinger i Statssekreteriatet i Vatikanet.

Da han nådde aldersgrensen på 75 år tilrådet av Codex Iuris Canonici, tilbød han paven sin avgang, noe Johannes Paul II innvilget i april 1999.

Han døde i Roma den 17. mars 2006 på Policlinico Agostino Gemelli i Roma og ble gravlagt i San Polo d'Enza[9] i regionen Emilia-Romagna.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er: Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pezzan, Jacopo; Brunoro, Jacopo (2017). La strana morte di Papa Luciani (italiensk). LA CASE. Besøkt 24. august 2019. 
  2. ^ Claudio Rendino: Giovanni Paolo I La morte del Papa del sorriso, Repubblica, 29. september 2013, lest 18. desember 2019
  3. ^ Claudio Rendina: 101 misteri e segreti del Vaticano, kapittel 16 «La Morte del Papa», 2011, Newton Compton ISBN=978-88-541-3264-1
  4. ^ Simpson, Victor L. (16. mars 2013). «Slow changes: A stroll through 4 papacies». Times of Israel. 
  5. ^ Accattoli, Luigi (13. juni 2017). «Presentazione del volume “Monsignor Romeo Panciroli Una vita al servizio della Chiesa”». 
  6. ^ Corley, Felix (21. mars 2006). «Archbishop Romeo Panciroli, Ponderous Vatican press officer». The Independent. 
  7. ^ Omaggio a monsignor Romeo Panciroli, La Libertà, Settimanale Cattolico Reggiano, 4. juni 2017, lest 18. desember 2019
  8. ^ «In Africa lui, che si era formato nella benemerita Congregazione Religiosa dei Comboniani, ebbe modo di segnalarsi per uno spiccato spirito missionario e per le delicate premure verso quelle care popolazioni.» Esequie dell'Arcivescovo Romeo Panciroli - Omelia del Card. Angelo Sodano, 18. mars 2006, lest 18. desember 2019
  9. ^ «Omaggio a monsignor Romeo Panciroli». La Libertà (italiensk). 4. juni 2017. 
  10. ^ catholic-hierarchy.org panc, lest 4. juni 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Romeo_Panciroli&oldid=23943806»