Hopp til innhold

Rolf Hauge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rolf Hauge
Født1. juli 1915
Bergen
Død1989 (aged 73)
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedKrigsskolen
NasjonalitetNorge
UtmerkelserNorwegian:
St. Olav's Medal with Oak Branch
War Medal
Defence Medal 1940–1945
Haakon VII 70th Anniversary Medal
British:
Military Cross
1939–45 Star
France and Germany Star
TroskapIkke-eksisterende flaggmal[?]
VåpenartHæren, hær
Tjenestetid1934–1972
EnhetKongsberg and Bergen anti-aircraft command
Norwegian Armed Forces in exile
No. 10 (Inter-Allied) Commando
Norwegian Army Command Germany
KommandoerNo. 5 Norwegian Troop
Artillery Regiment 3
Deltok iSecond World War


Rolf Hauge (1915 – 1989) var en norsk hæroffiser med oberstgrad. Etter å ha deltatt i den norske kampanjen i 1940 mot den tyske invasjonen av Norge, tjenestegjorde han senere med de norske væpnede styrker i eksil, og ledet No. 5 Norwegian Troop i No. 10 (Inter-Allied) Commando.

Personlig liv

[rediger | rediger kilde]

Hauge ble født i Bergen som sønn av Jørgen Ingjeldsen Hauge og Randi Urheim. Han gikk på Bergen Katedralskole. I 1942 giftet han seg med Margaret Gerrard Watt Burnett fra Skottland, og paret fikk en sønn i 1943.[1][2] Hauge døde i 1989.[3]

Før andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

I 1934–35 studerte Hauge ved og fullførte den norske feltartilleriets offisersskole.[4] Etter sitt første militærstudium, studerte han sosialøkonomi i 1935–37. I 1937 begynte han på to års studier ved Krigsskolen, og ble løytnant som tjenestegjorde i Kongsberg og Bergen luftvernkommando i 1939.[5]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under den norske kampanjen i 1940 deltok Hauge i forsvaret av Rjukan fra 9. april og fremover.[1][6] Han hadde nylig uteksaminert seg fra Krigsskolen som luftvernsoffiser, og ledet som løytnant en improvisert tungmaskingeværkompani i kampene ved Rjukan frem til styrkene der ble oppløst 3. mai 1940, etter alliert evakuering fra Sør- og Midt-Norge.[7][8] Selv om Rjukan og hele Telemark ble ansett som uten strategisk verdi av den norske militære ledelsen, ble området likevel forsvart etter anmodninger fra de allierte, som ønsket å beskytte tungtvannsproduksjonsanleggene ved Rjukan mot de fremrykkende tyske styrkene.[9][Note 1]

Etter kampene i Rjukan forsøkte Hauge å komme seg gjennom nøytrale Sverige til områdene i Nord-Norge som fortsatt var under norsk kontroll, men ble utlevert til tyskerne av svenske tjenestemenn. Etter å ha blitt holdt som fange av tyskerne i Trondheim til juni 1940, kom han i kontakt med motstandsbevegelsen senere samme år.[11] Han ble arrestert i desember 1940,[12] etter at en motstandsgruppe ble avslørt av tyskerne, men ble løslatt like før jul, på prøve med plikt til å melde seg til de tyske okkupantene.[13]

Fryktende for ytterligere konsekvenser, bestemte han seg for å rømme til Sverige. Der fikk han billetter for å reise den "lange veien" til Storbritannia: fly til Moskva, tog til Odessa, båt over Svartehavet, deretter skip fra Suez rundt Kapp det gode håp til Atlanterhavet, og til slutt til Glasgow i september 1941. I Storbritannia sluttet han seg til de norske væpnede styrker i eksil, hvor han tjenestegjorde som nestkommanderende for Kompani 4 av den norske brigaden.[14] I juni 1942 ble to infanteripelotonger fra dette kompaniet sendt til et sjokktropptrening ved Fort William.[15] I august 1942 ble Hauge gitt kommandoen over No. 5 Norwegian Troop i No. 10 (Inter-Allied) Commando,[1][16] med kapteins rang. Hauge fikk tillatelse til å velge frivillige fra hele den norske brigaden, men med kjerne fra Kompani 4 som nylig hadde gjennomgått sjokktropptreningen. Enheten var opprinnelig basert i Nefyn i Wales, og gjennomgikk et standard tre ukers Commando Hardening Course i Achnacarry før de ble akseptert som kommandosoldater.[17]

I januar 1943 deltok en avdeling fra troppen i Operasjon Cartoon, et angrep på svovelkisgruvene i Stordø Kisgruber ved Litlabø nær Sagvåg i Stord, Norge.[18] Fra mai 1943 var enheten basert i Eastbourne og gikk gjennom intensiv trening i forberedelse til landingsoperasjoner. Fra januar 1944 var de stasjonert på Shetland, hvor de deltok i raid til den norske kysten, og i juni flyttet de tilbake til Eastbourne. Hauge's enhet deltok i slaget om Schelde, spesielt i Operasjon Infatuate, det seirende angrepet på Walcheren i november 1944.[19][20][21] Hauge's rapport fra angrepet på Walcheren er gjengitt i Eystein Fjærli's bok fra 1982. Enheten mistet fire drepte og sytten sårede under de åtte dagene av angrepet, Hauge var blant de sårede.[22][23] Mens han var under rekonvalesens, ble Hauge tildelt det britiske Military Cross for sin ledelse under slaget om Walcheren.[24]

I januar 1945 deltok No. 5 Norwegian Troop i angrepet på øya Kapelsche Veer, sammen med No. 47 (Royal Marine) Commando. Dette angrepet var ikke umiddelbart vellykket, men øya ble erobret av kanadiske styrker noen uker senere.[25][26] Etter at det første norske angrepet mot de tyske linjene resulterte i mer enn 50 % tap, avbrøt Hauge de fornyede angrepene beordret av No. 47 (Royal Marine) Commando. No. 5 Norwegian Troop deltok ikke i flere kamper under krigen etter angrepet på Kapelsche Veer,[23] men ble i stedet sendt til offisielt nøytrale Sverige 1. mai 1945. 8. mai 1945, åtte dager etter ankomst til Sverige, ledet Hauge No. 5 Norwegian Troop over grensen til Norge for å delta i avvæpningen av de overgitte tyske styrkene der. Da kronprins Olav vendte tilbake til Norge 13. mai, dannet No. 5 Norwegian Troop hans æresvakt.[27]

Blant Hauge's krigsdekorasjoner var St. Olavsmedaljen med ekegren,[28] Krigsmedaljen, Forsvarsmedaljen 1940–1945, Haakon VII's 70-årsmedalje, det britiske Military Cross[1], 1939–45 Star og France and Germany Star.[5]

Senere karriere

[rediger | rediger kilde]

Hauge fortsatte sin militære karriere etter andre verdenskrig. Han foreleste ved Krigsskolen fra 1945 til 1946, studerte ved den svenske Krigsvitenskapsakademien fra 1946 til 1948, og ledet en feltartilleribataljon i den norske hæren i Tyskland i 1949.[1] Fra 1951 til 1952 tjenestegjorde han som NATO-stabsoffiser, og fra 1952 til 1958 ledet han en feltartilleriskole.[29] Fra 1958 til 1972 ledet han feltartilleriregiment 3 i Trondheim, med oberstgrad.[1][29]

Hauge holdt foredrag om sin krigstidsfronttjeneste ved Oslo Militære Samfund i november 1945 og november 1948.[30]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Notat

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Den tysk-kontrollerte produksjonen av tungtvann på Vemork nær Rjukan ble avsluttet i 1943, etter en vellykket sabotasjeaksjon utført av operatører fra Norwegian Independent Company 1 og et bombeangrep av amerikanske bombefly.[10]

Siteringer

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f Steenstrup, Bjørn, red. (1973). «Hauge, Rolf». Hvem er Hvem? (norsk) (11 utg.). Oslo: Aschehoug. 
  2. ^ Møller 1959: p. 524.
  3. ^ Danielsen, D. (18. mai 1989). «Rolf Hauge». Aftenposten (norsk). s. 15. 
  4. ^ Gamst 1998: pp. 203, 211.
  5. ^ a b Møller 1959: p. 165.
  6. ^ Johnsen 1956: p. 101
  7. ^ Haga 1984: p. 19
  8. ^ Johnsen 1956: pp. 116–173
  9. ^ Johnsen 1956: pp. 84, 289
  10. ^ Kraglund, Ivar (1995). «tungtvannssabotasjonen». I Dahl, Hans Fredrik. Norsk krigsleksikon 1940-45 (norsk). Oslo: Cappelen. s. 425–426. 
  11. ^ Haga 1984: p. 20
  12. ^ Ottosen 2004: P. 292
  13. ^ Haga 1984: pp. 19
  14. ^ Haga 1984: pp. 20–22
  15. ^ Fjærli 1982: p. 186.
  16. ^ van der Bijl 2006: p. 8.
  17. ^ Fjærli 1982: pp. 187–188.
  18. ^ Haga 1984: pp. 47–69
  19. ^ Fjærli 1982
  20. ^ Haga 1984: pp. 107–143
  21. ^ Melien 1979
  22. ^ Fjærli 1982: pp. 192–198.
  23. ^ a b van der Bijl 2006: p. 51.
  24. ^ van der Bijl 2006: p. 59.
  25. ^ Fjærli 1982: p. 191.
  26. ^ Haga 1984: pp. 159–168
  27. ^ van der Bijl 2006: pp. 57–58.
  28. ^ Waage 1967
  29. ^ a b «Hauge, Rolf». Gyldendals store konversasjonsleksikon (norsk). 3 (3 utg.). Oslo: Gyldendal. 1972. 
  30. ^ Broch 1950: pp. 91, 94.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rolf_Hauge&oldid=24595014»