Stordø Kisgruber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Heistårnet ved Stordø Kisgruber, bygd i 1928. Det gule huset er et av husene som gruvearbeiderne bodde i. Dette stod opphavleg er annet sted i nærheten, men er flyttet hit som en del av museumsområdet.
Heistårnet ved Stordø Kisgruber.

Koordinater: 59°47′30″N 5°24′00″Ø Stordø Kisgruber A/S var et selskap som drev svovelkisgruvenLitlabø i Stord kommune fra 1907 til 1968.

Gruvene (på folkemunne kalt «gruene») var en viktig arbeidsplass på Stord, og mellom 150 og 400 arbeidere jobbet her. Den mest lønnsomme perioden var i 1950-åra. Arbeiderne bodde i gule hus rundt gruveområdet, mens funksjonærene bodde i hvite hus. Gruvesjakten under det karakteristiske heistårnet er om lag 750 meter dyp og går loddrett ned. For hver 50 meter finnes det flere kilometer lange gruveganger innover i fjellet. Til sammen er det 80 km med gruveganger, som i dag er fylt med vann.

Svovelkisen ble fraktet 3,3 km med elektrisk jernbane til utskipningshavnen på Grunnavågneset ved Sagvåg. Anlegget hadde en lastekapasitet på om lag 2000 tonn per skift og en lagerkapasitet på 40 000 tonn.[1]

Området er i dag et museum og mange av byggene som var tilknyttet gruveområdet er bevart.

Starten[rediger | rediger kilde]

I 1861 fant to lokale bønder svovelkis i området og det ble startet sporadisk utvinning i dagbrudd fra 1865, og senere gikk man over til synkdrift. Det bergenske gruveselskap kjøpte eiendommen i 1870-åra og da byggingen av Vossabanen mellom Bergen og Voss begynte var behovet for dynamitt betydelig. Det ble derfor sett i gang dynamittproduksjon i 1877 og man drev stort sett gruven bare for å skaffe svovelkis til svovelsyreproduksjonen. En kald vinternatt i 1880 størknet nitroglyserinet i rørene og det var vanskelig å komme i gang med produksjonen morgenen etter. I iveren etter å få tint opp nitroglyserinet eksploderte hele anlegget. Fabrikken ble jevnet med jorden, tre mann omkom og en mann overlevde.[2] Fem år senere solgte selskapet gruvene til ingeniør Koren og Tørres Dale, som tyve år tidligere hadde oppdaget de første kisgangene.

Det var stort behov for svovelkis i industrien i Europa og i 1904 ble eiendommen solgt til belgiske industrifolk. Stordø Kisgruber A/S ble grunnlagt 11. februar 1907 og senere solgt til tyske eiere. Tyskerne moderniserte driften for store summer.

Drift[rediger | rediger kilde]

Den første hovedaksjonæren i Stordø Kisgruber A/S var H. Fasting fra Antwerpen, men alt 28. februar 1908 ble to tredjedeler av aksjene solgte til det tyske selskapet Zellstoffabrik Waldhof og i 1912 kjøpte tyskerne også resten av aksjene. Waldhof utviklet og fornyet gruvedriften, men etter at driften var kommet godt i gang fekk Waldhof mindre innflytelse.[1]

Natt til 24. januar 1943 utførte norske kommandosoldater tilknyttet No 5 troop, No 10 Inter Allied Commando, et raid mot gruvene, kjent som Raidet mot Stordø Kisgruber. Årsaken til dette var at tyskerne ikke skulle benytte svovelkisen i krigsproduksjonen. Arnfinn Haga har skrevet en bok om hendelsen kalt «Raidet mot Stordø Kisgruber». Etter krigen overtok Staten virksomheten som krigsbytte og i 1968 ble driften lagt ned. Stord kommune overtok da eiendommen.

Svovelkisen på Stord var den fattigeste av alle de kjente kisgruvene som var i drift i verden i denne perioden. Kisen hadde knapt 23 % svovel og intet kobber, som svovelkis ofte har.[1] Waldhof valgte likevel å satse på Stordø-kisen fordi de trengte store mengder svovelkis i celluloseproduksjonen. Spanske kisgruver dominerte markedet og påvirket blant annet prisen på svovelkis. Som eier av Stordø-kisen kunne Waldhof selv bestemme prisen.

Stordø Kisgruber fikk hovedsakelig elektrisitet fra eget kraftverk på Børtveit, om lag 13 km nord for Litlabø. Her ble det levert 7 GWh i et gjennomsnittsår.[1]

Geologi og produkt[rediger | rediger kilde]

Kisen i området har et sedimentært opphav og blir kalt vannkis. Bergartene som gruvene går gjennom er stort sett grønnsteinskifer og bituminose-fyllitter.

Svovelkisen ble behandlet på området og salgsproduktet var et konsentrat med om lag 38 % svovel og 41 % jern. Salgsproduktet utgjorde om lag 42 % av rågodsmengden. Som biprodukt ble det levert singel, kalt «Stord Makadam».[1]

Skole og målstrid[rediger | rediger kilde]

Skolefanen for Litlabø skule er fra 1985. Den er dekorert med heistårnet fra Stordø Kisgruber.

Etableringen av industristedet på Litlabø førte til at en egen skole, Litlabø skule, ble startet i 1929 og denne fikk på grunn av mange innflyttere bokmål som hovedmål, i en ellers sterkt nynorsk-dominert kommune. Skolen beholdt bokmålet til 1945, da hovedmålet ble endret til nynorsk. Rundt 1960 var det en aksjon for å gjeninnføre bokmål, og i folkeavstemningen i 1961 ble det flertall for bokmål (105 for bokmål, 84 for nynorsk), men skolestyret valgte å beholde nynorsk som hovedmål.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Nils Jørgen Sætrevik (1978). «Stordø Kisgruber A/S 1945 - 1972 - Drift og styring». Hovudfag i Historie - Universitetet i Bergen. 
  2. ^ Severin Eskeland (1957). Herbrand Lavik, red. Stordø Kisgruber - Soga om ei verksemd 1907-1957. 

Kilder[rediger | rediger kilde]