Roar Stub Andersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Roar Stub Andersen
Roar Stub Andersen.jpg
Roar «Stein» Stub Andersen.
Født5. august 1921
Død30. april 2009 (87 år)
Ektefelle Gerd «Sara» Stub Andersen
UtdannelseIngeniør
Medlem av Osvald-gruppen

Roar Stub Andersen (født 5. august 1921, død 30. april 2009[1]) var en norsk motstandsmann, under 2. verdenskrig aktiv i Osvald-gruppen og Milorg.

Andersen vokste opp på Stabæk, og fikk arbeid ved Skabo Mek. Verksted på Skøyen.[2] Da krigen kom til Norge ble han først engasjert i motstandskampen gjennom Milorg.

Sommeren 1943 sluttet han seg imidlertid til sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppen, ledet av Asbjørn Sunde. Der jobbet Andersen som instruktør og med jernbanesabotasje. Han hadde spesielt ansvar for Drammen- og Mjøndalen-området. Rundt årsskiftet 1943-1944 førte han kommandoen i Oslo.[3] I det illegale arbeidet gikk han under dekknavnet «Stein». Han deltok selv i flere dristige oppdrag.

18. august 1943 sprengte han Rørosbanen med to bomber i en tunnel ved Stai, da Osvald-gruppen slo til mot hele jernbanenettet på Østlandet: Sabotørene aksjonerte mot Rørosbanen, Bergensbanen, Dovrebanen, Østfoldbanen og Sørlandsbanen samtidig.[4]

7. oktober 1943 ledet Andersen en aksjon mot et tysk troppetransporttog på Sørlandsbanen. Ved Ryghkollen utenfor Mjøndalen sprengte sabotørene linja. Aksjonen rammet tyskerne hardt. Syv vogner veltet av sporet, en av dem havnet under vann. Minst to Wehrmacht-soldater døde, mange ble såret. Etter aksjonen tok tyskerne 21 gisler, og på Terbovens ordre ble fem henrettet.[5]

15. mars året etter var Andersen med på en aksjon mot Aker Sparebank på Holtet i Oslo. Motstandsgruppa trengte penger. På Holtet «hentet» de nær 12 000 kroner.[6]

30. mai 1944 deltok han i en av krigens største sabotasjeaksjoner, da Osvald-gruppen slo til mot Per Kure-anlegget på Hasle i Oslo. Fabrikken ble sprengt, og ødeleggelsene var totale. Dette var en av de hardeste slagene norske sabotører klarte å påføre okkupasjonsmakten.

Da Osvald-gruppen ble avviklet høsten 1944 sluttet mange av deltakerne seg til de norske politistyrkene i Sverige. Andersen fortsatte imidlertid i Norge. Han gikk inn i Milorg i Oslo. Der drev han i 1945 våpeninstruksjon.[7] For Milorg-innsatsen fikk han etter krigen Deltagermedaljen.

Andersen giftet seg fire år etter krigen med en av de andre deltagerne i Osvald-gruppen, Gerd Stub Andersen. Han utdannet seg til ingeniør, flyttet til Sætre og fikk jobb på Dyno Industrier der han jobbet til han ble pensjonist.

I lokalsamfunnet satte han spor etter seg i kulturlivet. Han stiftet, ledet og dirigerte Sætre skoles musikkorps i mange år. For sin innsats i arbeidet med korpsbevegelsen lokalt og sentralt fikk han Norges Musikkorps Forbunds høyeste æresbevisning, «Sølvtrompeten». Han var kordirigent lokalt og i Svelvik mannskor fra 1962-1968,[8] og blåste trombone i Stabæk Janitsjarorkester. For sitt virke fikk han Hurum kommunes kulturpris.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ VG helg, 16. mai 2009
  2. ^ Side 272. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997)
  3. ^ Side 281. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997)
  4. ^ Side 274. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997)
  5. ^ Morten Conradi: «Sabotører ut av mørket», Klassekampen 23. mars 2010.
  6. ^ Morten Conradi: Sabotører ut av mørket, Klassekampen 23. mars 2010.
  7. ^ Side 316. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997)
  8. ^ svelvikportalen.no[død lenke] (besøkt 30. juli 2013)

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Nekrolog i Aftenposten morgen 12. mai 2009, signert Lars Borgersrud og Morten Conradi