Rødgjellet solabbor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rødgjellet solabbor
Rødgjellet solabbor
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lepomis gibbosus
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: rødgjellet solabbor
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: beinfisker
Orden: piggfinnefisker
Underorden: abborfisker
Familie: solabborer
Slekt: Lepomis
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: ferskvann med mye vegetasjon
Utbredelse: hører hjemme i østlige Nord-Amerika, innført til andre verdensdeler

Rødgjellet solabbor (Lepomis gibbosus) er en fargerik ferskvannsfisk i familien solabborer. Den hører opprinnelig hjemme i østlige Nord-Amerika, men har blitt innført til Europa og andre steder.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Kroppen er høy og sammentrykt fra sidene. Den blir vanligvis 8–15 cm lang, maksimalt 30 cm. Munnen er liten, og ryggfinna er sammenhengende med piggstråler lengst framme. Kinnene og gjellelokket har smale, blå striper. Rødgjellet solabbor ligner på sin nære slektning blågjellet solabbor (Lepomis macrochirus) og finnes ofte i samme habitater. Hos begge artene er bakerste delen av gjellelokket svart, men rødgjellet solabbor har en karmosinrød flekk aller bakerst.[1][2][3]

Levevis[rediger | rediger kilde]

Arten er avhengig av klart vann og trives i små, grunne innsjøer og tjern, men kan også finnes i sivbelter langs bredden av sakteflytende elver og store innsjøer. Den oppholder seg mest på 1–2 m dybde, men flytter til dypere vann om vinteren. Føden består av vanninsekter, små krepsdyr og fiskeyngel. Gytetida er i mai–juni når vanntemperaturen er kommet opp i 16 °C. Hannen graver en reirgrop på 15–50 cm dyp på et solrikt sted med sandbunn. Flere hanner graver groper ved siden av hverandre, og gytingen skjer bare i solskinn. Hannene har en praktfull gytedrakt som glitrer i solskinnet, og som har gitt navn til arten. Hunnen legger maksimalt 5000 egg i gropa. Deretter vokter hannen eggene til yngelen svømmer bort.[1][3]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Rødgjellet solabbor hører hjemme i nordøstlige USA og sørlige Canada. Den ble introdusert til Europa seint på 1800- og på 1900-tallet. Innføringen skjedde delvis ved at akvarie- og damfisk ble sluppet løs, og delvis med hensikt som en «berikelse» av den europeiske fiskefaunaen, selv om arten har liten betydning som sportsfisk. Rødgjellet solabbor har nå etablert seg i minst 28 land i Europa og Anatolia. Den er også innført til Nord-Amerika utenom det naturlige utbredelsesområdet, samt til Brasil og Chile.[4][1]

Invaderende art[rediger | rediger kilde]

Europeisk utbredelse

I Europa er arten vanligst i Sør-Europa og den sørlige delen av Mellom-Europa. Lenger nord er det gjort spredte funn i England, Nederland, Polen og Norge. Rødgjellet solabbor regnes som en invaderende art, men det er usikkert hvor mye skade den gjør. I isolerte dammer i Nederland er det 83 % færre virvelløse dyr i dammer med rødgjellet solabbor enn i dammer uten arten. Den har fått skylden for at bestander av salamandere, fisk og snegler er gått tilbake. I Spania antar man at den konkurrerer med ørret om føden. Arten er vert for en rekke parasitter, som kanskje kan smitte over til andre fiskearter.[4][5][6] På grunn av disse negative effektene anses den som én av fire fiskearter EU fokuserer på å bekjempe [7]. Dette medfører at det blant annet er ulovlig å importere og transportere arten.

I 2004 ble arten rapportert i Norge for første gang, trolig innført som utsatt akvariefisk. Den ble da funnet i Einedammen i Asker, og seinere er den funnet andre steder i Asker og i Molbekktjernet i Moss. Arten ser ut til å være varmekrevende og kan ha problemer med å etablere seg i Norge, hvor det for eksempel er påvist at den har dødd ut i Spiradammen i Asker. En større kartlegging i 2019-2020 avdekket at den finnes i minst 19 dammer, hovedsakelig i små dammer rundt Asker. Hit har den har spredt seg ved hjelp av mennesker, en alvorlig miljøkriminell handling med strafferamme på inntil fem år, i grove tilfeller [8]. I Norsk svarteliste 2012 ble rødgjellet solabbor vurdert til høy risiko. I Fremmedartslista 2018 er derimot arten nedgradert til lav risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.[9][5][10][11] Likevel er det grunn til å anta at arten vil ha økende risiko for spredning med varmere klima, og er således en art som det vil være fokus på å bli kvitt før den får skikkelig fotfeste i Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Gerstmeier, R. og T. Romig (1998). Die Süßwasserfische Europas: für Naturfreunde und Angler. Stuttgart: Kosmos. s. 346–348. ISBN 3-440-07068-9. 
  2. ^ Muus, B.J. og P. Dahlstrøm (1978). Europas ferskvannsfisk (2 utg.). Gyldendal. s. 166–167. ISBN 82-05-10975-3. 
  3. ^ a b Pethon, P. (1998). Aschehougs store fiskebok (4 rev. utg.). Oslo. s. 215–216. ISBN 82-03-22260-9. 
  4. ^ a b «Lepomis gibbosus (pumpkinseed)». Invasive Species Compendium. Besøkt 1. mars 2020. 
  5. ^ a b «Lepomis gibbosus rødgjellet solabbor». FremmedArt2012. Artsdatabanken. Besøkt 1. mars 2020. 
  6. ^ Kleef, H. van m.fl. (2008). «Pumpkinseed sunfish (Lepomis gibbosus) invasions facilitated by introductions and nature management strongly reduce macroinvertebrate abundance in isolated water bodies». Biological Invasions. 10: 1481–1490. ISSN 1573-1464. doi:10.1007/s10530-008-9220-7. 
  7. ^ «List of Invasive Alien Species of Union concern - Environment - European Commission». ec.europa.eu. Besøkt 26. september 2022. 
  8. ^ «Forskrift om fremmede organismer - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 26. september 2022. 
  9. ^ Sterud, E. og A. Jørgensen (2006). «Pumpkinseed Lepomis gibbosus (Linnaeus, 1758) (Centrarchidae) and associated parasites introduced to Norway». Aquatic Invasions. 1 (4): 278–280. ISSN 1818-5487. doi:10.3391/ai.2006.1.4.10. 
  10. ^ «Rødgjellet solabbor Lepomis gibbosus». Fremmedartsbasen 2018. Artsdatabanken. Besøkt 1. mars 2020. 
  11. ^ Holmen, J. og K. Flydal (2013). Rødgjellet solabbor i Asker og Røyken kommuner – En statusrapport om forekomst og vurdering av utrydningstiltak (PDF). Fylkesmannen i Oslo og Akershus: Miljøvernavdelingen. ISBN 978-82-7473-231-5. [død lenke]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]