Hopp til innhold

Shackleton–Rowett-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Quest-ekspedisjonen»)
Forsiden av Scientific American, januar 1922

Shackleton–Rowett-ekspedisjonen (1921–22) var den siste antarktisekspedisjonen til den britiske polarforskeren Ernest Shackleton og markerte slutten på den heroiske tidsalder for antarktisutforskning. Ekspedisjonen ble finansiert av forretningsmannen John Quiller Rowett, og benevnes tidvis som Quest-ekspedisjonen etter ekspedisjonsskipet «Quest», ei ombygd norsk selfangstskute. Shackletons opprinnelige plan var å utforske Beauforthavet i Arktis, men denne planen ble forkastet etter at kanadiske myndigheter holdt tilbake økonomisk støtte. «Quest» var mindre enn fartøyene som hadde blitt benyttet på de foregående ekspedisjonene, og hun viste seg raskt lite egnet for oppgaven. Framdriften sørover ble forsinket av skipets dårlige sjøegenskaper og hyppige motorproblemer. Før ekspedisjonen hadde kommet skikkelig i gang, døde Shackleton om bord i skipet rett etter ankomsten til Sør-Georgia.

Hovedaktiviteten i den påfølgende svekkede ekspedisjonen var en tremåneders seilas til Øst-Antarktis under ledelse av nestkommanderende, Frank Wild. I dette farvannet kom «Quest»s svakheter raskt til syne: lav fart, høyt drivstofforbruk, tung rulling i høy sjø og stadig lekk. Skipet var ikke i stand til å fortsette lenger enn 20° øst, vesentlig kortere enn målsetningen, og den lave motoreffekten var ikke tilstrekkelig til å forsere den antarktiske sjøisen. Etter flere mislykkede forsøk på å bryte seg gjennom pakkisen valgte Wild å returnere til Sør-Georgia. På veien ble turen lagt innom Elefantøya, der Wild sammen med 21 andre hadde vært skipbrudden etter tapet av «Endurance» seks år tidligere.

Wild hadde tanker om en andre, mer produktiv sesong i isen, og tok skipet til Cape Town for overhaling. Her mottok han en melding fra Rowett som beordret skipet hjem til England, slik at ekspedisjonen endte i stillhet. Selv om den ikke har fått stor oppmerksomhet i polarhistorien, markerte Quest-ekspedisjonen avslutningen på den heroiske tidsalder for antarktisutforskning og begynnelsen på den «mekaniske tidsalder» som fulgte. Til sjuende og sist er det imidlertid Shackletons død som har blitt stående igjen som minnet fra ekspedisjonen.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Etter Endurance-ekspedisjonen

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha hjulpet til å berge de skipbrudne etter «Endurance»-forliset kom Shackleton hjem til England i slutten av mai 1917, mens første verdenskrig fremdeles pågikk. Han var for gammel til å verve seg, men søkte allikevel en aktiv rolle i krigen[1] og reiste til Murmansk med majors grad for et militært oppdrag i Nord-Russland. Shackleton var imidlertid ikke tilfreds med situasjonen, og han uttrykte sin misnøye i et brev hjem: «Jeg føler at jeg er til ingen nytte dersom jeg ikke trosser storm i villmarken.»[2]

Han dro tilbake til England i februar 1919 og startet planleggingen av et selskap som i samarbeid med de nordrussiske myndighetene skulle utvikle naturressursene i regionen.[3] Denne planen kom det ikke noe ut av da Den røde armé fikk kontroll over denne delen av Russland under den russiske borgerkrigen, og Shackleton ble avhengig av å holde foredrag for å skaffe seg en inntekt. Fra desember 1919 til mai 1920 holdt han i løpet av fem måneder to daglige foredrag, seks dager i uken, i Philharmonic Hall i Great Portland Street i London.[4][5] Parallelt med dette begynte han å planlegge et nytt ekspedisjonsforetak, til tross for den store utestående gjelden etter Endurance-ekspedisjonen.[5] Mot slutten av 1919 gav han ut boken South, som omhandlet Endurance-ekspedisjonen. Boken solgte godt, og fikk gode kritikker av anmeldere.[4]

Kanadisk forslag

[rediger | rediger kilde]
Tett pakkis i Beauforthavet

Shackleton hadde bestemt seg for å droppe Antarktis og heller vende blikket nordover, der Beauforthavet nord for Alaska i all hovedsak var uutforsket. Shackleton antok på bakgrunn av tidevannsdata at sjøen inneholdt store, uoppdagete landmasser som «ville være av stor vitenskapelig interesse for verden, i tillegg til den mulige økonomiske verdien».[6] Han håpet også å nå den nordlige «utilgjengelighetspolen», det mest avsidesliggende stedet i Arktis.[7] I mars 1920 mottok hans planer en overordnet godkjenning fra Royal Geographical Society (RGS) og støtte fra de kanadiske myndighetene. Med dette som bakgrunn startet Shackleton arbeidet med å skaffe nødvendig finansiering, anslått til om lag £50 000.[6] Senere samme år møtte Shackleton ved en tilfeldighet en gammel skolekamerat, John Quiller Rowett, som gikk med på å bidra med kjernekapital for at Shackleton skulle komme ut av startgropen. Med disse pengene var Shackelton i stand til å anskaffe den norske hvalfangstskuta «Foca I» i januar 1921, og å skaffe til veie annet utstyr og hyre inn mannskap.[6]

I mai 1921 ble de kanadiske planene skrinlagt. Myndighetene endret sin politikk med hensyn på finansiering av ekspedisjoner da Arthur Meighen overtok som statsminister, og trakk sin støtte til Shackletons planer.[8] Shackletons respons var ikke å avlyse ekspedisjonen, men snarere å omorganisere den. I midten av mai mottok hans kompanjong Alexander Macklin, som var i Canada for å forhandle om anskaffelse av hunder, et telegram fra Shackleton der han ble orientert om at bestemmelsesstedet var Antarktis. Et variert program med utforskning, kartlegging av kyststrekninger, mineralleting og oseanografisk forskning i de sørlige farvann hadde erstattet ekspedisjonen til Beauforthavet.[6]

Forberedelser

[rediger | rediger kilde]

Formål

[rediger | rediger kilde]
Ekspedisjonslederen Ernest Shackleton
Foto: Frank Hurley

Allerede før det oppsto problemer med den kanadiske støtten vurderte Shackleton en ekspedisjon til Antarktis som et mulig alternativ til Beauforthavet. Ifølge Hugh Robert Mill, bibliotekar i Royal Geographical Society, snakket Shackleton allerede i mars 1920 om to mulige løsninger – utforskning av Beauforthavet, eller «en oseanografisk ekspedisjon med hensikt å besøke alle de mindre kjente øyene i Sør-Atlanteren og det sørlige Stillehavet».[9] I juni 1921 hadde det utviklet seg til å omfatte en seilas rundt det antarktiske kontinent og kartlegging av 3 200 km ukjent kyststrekning.

Leting etter «tapte» eller «feilplasserte» subantarktiske øyer (inkludert Doughertyøya, Tuanaki og Nimrodøyene),[10] søk etter utvinnbare mineralressurser og et ambisiøst vitenskapelig program inngikk også i planene.[11] Dette inkluderte dybdemålinger rundt Gough Island for å undersøke en påstått «kontinental kobling mellom Afrika og Amerika under vann».[12] Shackletons biograf Margery Fisher kalte planene «diffuse» og «alt for omfattende å gjennomføre for en liten gruppe menn i løpet av to år».[11] Ifølge biografen Roland Huntford hadde ekspedisjonen ingen åpenbar målsetning og var «åpenbart bare improvisasjon, et påskudd [av Shackleton] for å komme seg ut».[13]

Ernest Shackleton (t.v.) og John Quiller Rowett om bord i «Quest»

Fisher beskrev ekspedisjonen som «skillelinjen mellom det som har blitt kjent som den heroiske tidsalder for antarktisutforskning og maskinalderen».[11] Shackleton kalte det en «pioner»-reise, med spesifikk referanse til flyet som ble brakt med på ekspedisjonen (det ble dog ikke tatt i bruk).[11] Dette var faktisk bare én av de teknologiske nyvinningene som kjennetegnet ekspedisjonen – det var en overflod at tekniske hjelpemidler. Utkikkstønna i skipet var elektrisk oppvarmet, det var kjeledresser med oppvarming for dem som holdt utkikk, trådløs telegraf, og en innretning kalt odograf som kunne registrere og loggføre fartøyets rute automatisk.[11] Fotografering fikk en framtredende plass, og «et stort og kostbart utvalg av kameraer, filmopptakere og generelt fotoutstyr ble anskaffet».[14] Blant det oseanografiske forskningsutstyret var en Lucas dypvanns-loddemaskin.[15]

Disse kostbare anskaffelsene var blitt muliggjort med støtten fra Rowett, som hadde utvidet sin opprinnelige gave i form av startkapital til å påta seg å dekke kostnadene for hele ekspedisjonen.[16] Størrelsen på Rowetts bidrag er ikke registrert, men i et udatert prospekt for ekspedisjonen til sør hadde Shackleton anslått de totale kostnadene til rundt £100 000.[11] Uansett totalsum ser det ut til at Rowett hadde betalt brorparten av utgiftene. Wild kunne bekjentgjøre at ekspedisjonen vendte hjem fri for utestående gjeld, noe som var unikt for antarktisekspedisjoner på den tiden.[17][n 1]

Ifølge Wild ville ikke ekspedisjonen ha vært mulig uten Rowetts bidrag: «Hans generøse holdning blir mer bemerkelsesverdig ved at han visste at det ikke var noen utsikter til økonomisk avkastning, og det han gjorde var i den vitenskapelige forskningens interesse og gjennom vennskap med Shackleton».[18] Hans eneste påskjønnelse var å få sitt navn inkludert i navnet på ekspedisjonen.[16] Huntford beskriver hvordan Rowett framsto som en rik forretningsmann som «skjulte en drøm om å utrette noe mer enn bare å tjene penger».[8] Rowett hadde blitt styrtrik gjennom sitt nesten-monopol på rom, og var i 1920 medgrunnlegger og hovedbidragsyter til et forskningsinstitutt innen dyreernæring i Aberdeen, kjent som Rowett Research Institute (senere inngått i University of Aberdeen).[8] Han hadde også støttet dentalforskning ved Middlesex Hospital.[8] Rowett levde ikke lenge etter ekspedisjonens hjemkomst; i 1924 tok han sitt eget liv i en alder av 50 år etter en markant nedgang i forretningsformuen.[19]

Ekspedisjonsskip

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: DS «Quest»

«Quest» passerer Tower Bridge i London

I mars 1921 døpte Shackleton sitt ekspedisjonsfartøy «Quest».[13] Det var ei lita skute, 125 tonn ifølge Huntford, med seil og hjelpemaskineri som angivelig skulle gi henne en toppfart på åtte knop. I virkeligheten gjorde hun imidlertid sjelden mer enn 5,5 knop.[20] Huntford beskriver henne som «rettbauget», med en merkelig firkantet rigg, og med en tendens til å rulle i kraftig sjø.[13] Fisher rapporterer at hun ble bygget i 1917, veide 204 tonn og hadde et stort, vidt dekk.[20][n 2] Selv om hun var moderne utstyrt, blant annet med elektrisk lys i lugarene,[21] var hun lite egnet til lange sjøreiser. Shackleton noterte den første seilingsdagen at de på ingen måte kunne møte selv det minste uvær med ro.[22] Leif Mills hevder i sin biografi om Frank Wild at dersom skipet hadde blitt ført til Beauforthavet slik den opprinnelige planen var, ville hun sannsynligvis ha blitt knust i den arktiske pakkisen.[22] På reisen sørover ble hun stadig påført skader, og det var nødvendig med reparasjoner i alle havner de anløp.[13]

Personell

[rediger | rediger kilde]

Avisen The Times hadde rapportert at Shackleton planla å ta med et dusin menn til Arktis, «først og fremst de som hadde deltatt på hans tidligere ekspedisjoner».[6] Faktum var at «Quest» seilte fra London sørover med 20 mann, hvorav åtte var tidligere «Endurance»-kamerater og en annen, James Dell, var en veteran fra Discovery-ekspedisjonen 20 år tidligere.[23] Noen fra «Endurance»-besetningen hadde ikke fått full betaling fra den forrige ekspedisjonen, men var forberedt på å slutte seg til Shackleton igjen av personlig lojalitet.[13][n 3]

Frank Wild, ekspedisjonens nestkommanderende

Frank Wild deltok på sin fjerde ekspedisjon med Shackleton, og fylte rollen som nestkommanderende slik han også hadde gjort på Endurance-ekspedisjonen. Frank Worsley, kaptein på «Endurance», ble kaptein på «Quest». De andre tidligere kolleger var de to legene, Alexander Macklin og James McIlroy, meteorologen Leonard Hussey, teknikeren Alfred Kerr, sjømannen Tom McLeod og kokken Charles Green.[13] Shackleton hadde regnet med at Tom Crean ville melde seg til tjeneste og hadde utpekt ham til rollen som «ansvarlig for båter».[25] Crean hadde imidlertid tatt avskjed fra marinen for å etablere seg med familie i Kerry, og hadde avslått Shackletons invitasjon.[25]

Av nykommerne var den newzealandfødte Royal Air Force-piloten Roderick Carr hyret inn for å operere ekspedisjonens fly, en Avro Baby modifisert til sjøfly med en 80-hesters motor.[26][27] Han hadde møtt Shackleton i Nord-Russland, og hadde nylig tjenestegjort som stabssjef i Litauens flyvåpen.[n 4] Flyet ble imidlertid ikke benyttet i løpet av ekspedisjonen på grunn av noen deler som manglet, og Carr ble derfor satt til å hjelpe til med det vitenskapelige arbeidet.[29] I den vitenskapelige staben inngikk den australske biologen Hubert Wilkins, som hadde erfaring fra Arktis, og den kanadiske geologen George Vibert Douglas, som opprinnelig hadde meldt seg på den avlyste ekspedisjonen til Beauforthavet.[29] De nye medlemmene som fanget størst offentlig oppmerksomhet var to medlemmer av guttespeiderbevegelsen, Norman Mooney og James Marr. Som et resultat av publisitet organisert av Daily Mail hadde disse to blitt valgt ut til å delta på ekspedisjonen blant omkring 1700 speidere som hadde søkt om å få være med.[30] Mooney, som var fra Orknøyene, falt snart fra. Han forlot skipet i Madeira etter å ha slitt med kronisk sjøsyke.[31] Marr, en 18-åring fra Aberdeen, forble med ekspedisjonen hele tiden, og Shackleton og Wild bifalt ham for måten han gjennomførte sine pålagte oppgaver.[31]

Ekspedisjon

[rediger | rediger kilde]

Reisen sørover

[rediger | rediger kilde]
Sør-Georgia, ekspedisjonens første subantarktiske stoppested. Grytviken ligger på nordkysten.

«Quest» seilte fra London den 17. september 1921 etter å ha blitt inspisert av kong Georg V.[32] Store folkemasser samlet seg langs elvebreddene og på broene for å overvære begivenheten. Marr skrev i sin dagbok at det virket som om «hele London deltok i en sammensvergelse for å gi oss et oppmuntrende farvel».[20]

Shackletons opprinnelige plan var å seile ned til Cape Town og avlegge de viktigste søratlantiske øyene besøk på veien. Fra Cape Town skulle «Quest» sette kurs mot Enderby Land-kysten av det antarktiske kontinentet. Der skulle de, straks fartøyet var i isen, utforske kystlinjen i retning Coats Land i Weddellhavet. Mot slutten av sommersesongen skulle skipet gå til Sør-Georgia og deretter returnere til Cape Town for å bli klargjort for en ny sesong i isen.[20] Imidlertid førte skipets dårlige ytelse til at denne planen ikke lot seg gjennomføre. Alvorlige problemer med maskineriet gjorde det nødvendig med en ukes opphold i Lisboa og ytterligere stopp på Madeira og Kapp Verde-øyene.[33] Disse forsinkelsene, kombinert med «Quest»s langsomme framdrift, førte til at Shackleton bestemte seg for å droppe de planlagte besøkene på de søratlantiske øyene og heller sette kursen mot Rio de Janeiro, der motoren kunne få en grundig overhaling. «Quest» ankom Rio den 22. november 1921.[33]

Ekspedisjonen ble værende i Rio i fire uker for overhaling av motoren og utskifting av toppmasten som var blitt skadet.[34] Dette medførte at det ikke lenger var hensiktsmessig å seile via Cape Town, og Shackleton bestemte i stedet at skipet skulle seile direkte til hvalfangststasjonen Grytviken på Sør-Georgia.[35] Utstyr og forsyninger som hadde blitt sendt til Cape Town måtte avskrives, men Shackleton håpet åpenbart på at erstatninger kunne skaffes tilveie på Sør-Georgia.[35] Han var diffus angående hvilken retning ekspedisjon skulle ta etter Sør-Georgia; Macklin skrev i sin dagbok at «sjefen sier ... helt oppriktig at han ikke vet hva han vil gjøre etter S. Georgia».[36][37]

Shackletons død

[rediger | rediger kilde]
Shackletons grav

Den 17. desember, dagen før «Quest» skulle seile fra Rio, ble Shackleton syk – han kan ha hatt et hjerteinfarkt.[38] Macklin ble tilkalt, men Shackleton nektet å bli undersøkt og erklærte seg selv «bedre» neste morgen.[36][39] Under den påfølgende reisen til Sør-Georgia var han ifølge sine medpassasjerer uvanlig stillferdig og likegyldig. Han begynte også å drikke champagne hver morgen «for å dempe smertene», noe som stred mot hans normale regel om ikke å tillate alkohol til sjøs.[36] Et kraftig uvær ødela for den planlagte julefeiringen, og et nytt problem med fyrkjelen reduserte framdriften og førte til ekstra belastning for Shackleton.[40] Nyttårsdagen hadde uværet gitt seg: «Stille og rolig etter stormen – året har startet vennlig for oss», skrev Shackleton i sin dagbok.[41] Den 4. januar 1922 fikk de Sør-Georgia i syne, og sent på morgenen ankret «Quest» opp i Grytviken.

Etter å ha besøkt landstasjonen vendte Shackleton tilbake til skipet, tilsynelatende uthvilt. Han fortalte Frank Wild at de skulle gjennomføre den utsatte julefeiringen dagen etter før han trakk seg tilbake til lugaren sin for å føre dagbok.[39][42] «Lukten av død hval gjennomsyrer alt», skrev han. «Det er et rart og besynderlig sted... En herlig kveld. I den tiltagende skumringen så jeg en ensom stjerne kretse, som en edelsten over bukta».[41] Senere falt han i søvn og ble overhørt snorkende av McIlroy som nettopp hadde avsluttet vakten sin.[42] Kort etter klokka to natt til 5. januar ble Macklin, som hadde tatt over vakten, tilkalt til Shackletons lugar. Ifølge Macklins dagbok hadde han funnet Shackleton klagende over ryggsmerter og kraftige ansiktssmerter, og han hadde bedt om å få smertestillende medikamenter. I løpet av en kort diskusjon fortalte Macklin sin sjef at han hadde overanstrengt seg og var nødt for å leve et mer normalt liv. Macklin beretter at Shackleton uttalte: «Du ønsker alltid at jeg skal oppgi ting, hva er det jeg burde oppgi?» Macklin repliserte «hovedsakelig alkohol, Sjef, jeg tror ikke den gjør deg godt». Umiddelbart etterpå hadde Shackleton «et veldig kraftig anfall, hvorpå han døde».[43][44]

Dødsattesten, som var signert av Macklin, oppgir dødsårsaken til å være «arteriearterom av kransarteriene og hjertesvikt» – det vil si hjerteinfarkt.[45] Senere på morgenen overbrakte Wild, som nå hadde overtatt kommandoen, nyheten til en sjokkert besetning og kunngjorde samtidig at ekspedisjonen ville holde fram.[46] Liket ble brakt i land for balsamering før det skulle transporteres tilbake til England. Den 19. januar fulgte Leonard Hussey Shackletons lik om bord i et dampskip til Montevideo, men ved ankomst der mottok han en melding fra Lady Shackleton der hun ba om at liket ble gravlagt på Sør-Georgia.[45] Liket ble sendt tilbake sammen med Hussey på et britisk dampskip.[45] Den 5. mars ble Shackleton gravlagt på den norske kirkegården i Grytviken. I mellomtiden hadde «Quest» seilt, så Hussey var den eneste av Shackletons venner som var til stede.[47] Et simpelt kors markerte graven fram til det ble erstattet av en høy granittstøtte seks år senere.[48]

Reisen til isen

[rediger | rediger kilde]

Som leder måtte Wild først avgjøre hvor ekspedisjonen skulle ta veien. Kerr rapporterte at problemene med fyrkjelen var håndterbare, og etter å ha etterfylt med det som var tilgjengelig av proviant og utstyr på Sør-Georgia, bestemte Wild at de i all hovedsak skulle fortsette etter Shackletons opprinnelige plan. Han ville føre skipet østover til Bouvetøya og deretter fortsette enda lenger øst, før de vendte sørover for å møte isen nærmest mulig Enderby Land hvor undersøkelsene av kysten ville begynne. Ekspedisjonen skulle også undersøke en «fantomøy» i munningen av Weddellhavet som hadde blitt rapportert av James Clark Ross i 1842, men ikke observert senere. I siste omgang ville imidlertid framdriften avhenge av vær, isforhold og skipets evne.[49]

«Quest»s rute mellom 3. og 24. februar 1922 som viser forsøk på å trenge gjennom pakkisen.[50]

«Quest» seilte fra Sør-Georgia den 18. januar med kurs for Sør-Sandwichøyene i sørøst. Det var kraftige dønninger, slik at det tunglastede fartøyet ofte fikk bølger over relingen og dekket fylt med vann.[51] Wild skrev at «Quest» rullet som en tømmerstokk, lakk og krevde jevnlig pumping, forbrukte mye kull og var treg. Alle disse faktorene ledet ham i slutten av januar til å endre planene. Bouvetøya ble ofret til fordel for en sørligere kurs som brakte dem til kanten av pakkisen den 4. februar.[52]

«Nå kan lille «Quest» virkelig vise hva hun duger til», skrev Wild da fartøyet beveget seg inn i den løse pakkisen.[53] Han bemerket at «Quest» var det minste skipet som noensinne hadde forsøkt å trenge gjennom den tunge, antarktiske isen og spekulerte på andres skjebne. «Vil vi unnslippe, eller vil «Quest» slutte seg til skipene i Davy Jones' skap?»[53] I løpet av dagene som fulgte trengte de stadig lenger sørover, og isen begynte å tykne med den fallende temperaturen. Den 12. februar oppnådde de sin sørligste breddegrad ved 69°17'S, og også østligste lengdegrad ved 17°9'Ø, vesentlig før Enderby Land. Etter å ha vurdert tilstanden til sjøisen, valgte Wild en rask tilbaketrekning mot nord og vest i frykt for å bli innefrosset.[54] Han håpet fremdeles at de skulle kunne forsere den tykke isen og om mulig trenge gjennom til det skjulte landet bakenfor. Den 18. februar vendte han skipet sørover igjen for et nytt forsøk, men heller ikke denne gangen lyktes det å forsere isen.[55] Den 24. februar, etter at en rekke forsøk hadde mislyktes, satte Wild kursen vestover på tvers av Weddellhavets utløp. Fartøyet skulle forsøke å nå Elefantøya på Sør-Shetlandsøyene før ekspedisjonen måtte returnere til Sør-Georgia før vinteren.[56]

Elefantøya i 1962

Mesteparten av det lange strekket over Weddellhavet foregikk uten spesielle hendelser. Ifølge Macklin kom ikke Wild og Worsley særlig godt overens,[57] og det var en del misnøye blant besetningen som Wild, ifølge sin egen beretning, håndterte ved å true med «den mest drastiske behandling».[58] Den 12. mars nådde de 64°11'S, 46°4'V, området der Ross i 1842 hadde registrert å ha observert land, men fikk ikke noe land i syne. En dybdemåling viste 2 300 favner (4 200 meter) som indikerte liten sannsynlighet for at de var i nærheten av land.[59] Mellom 15. og 21. mars var «Quest» innefrosset i isen, og knappheten på kull ble en stor bekymring. Da skipet kom seg løs, satte Wild kursen direkte mot Elefantøya. Der håpet han at kullageret kunne bli supplert med spekk fra elefantsel.[60] Den 25. mars fikk de øya i syne. Wild ønsket om mulig å avlegge Cape Wild et besøk, stedet der Endurance-ekspedisjonen hadde vært strandet, men dårlig vær forhindret dette. De observerte stedet gjennom kikkert og gjenkjente ut de gamle landemerkene, før de gikk i land på vestkysten for å fange elefantsel.[61] De lyktes med å skaffe nok spekk til å spe på kullet slik at de var i stand til å ankomme Sør-Georgia 6. april etter fordelaktige vindforhold.[61]

Hjemreise

[rediger | rediger kilde]
Kart som viser Tristan da Cunha, Inaccessible Island og Gough Island i Sør-Atlanteren

«Quest» ble liggende på Sør-Georgia i én måned. Shackletons gamle venner reiste en minnevarde for sin tidligere leder på en odde ved innseilingen til Grytviken.[62] «Quest» avgikk omsider for Sør-Amerika den 8. mai. Det første anløpet var imidlertid Tristan da Cunha, en avsidesliggende, bebodd øy i Sør-Atlanteren sørvest for Cape Town. Etter en strevsom kryssing av «the roaring forties», ankom «Quest» øya den 20. mai.[63]

I løpet av et fem dager langt opphold gjennomførte ekspedisjonen korte ilandstigninger for å samle vitenskapelige prøver på de små øyene Inaccessible Island, 32 kilometer sørvest for Tristan, og Nightingale Island.[64] Wilds inntrykk etter oppholdet på Tristan var ikke utelukkende positive. Han merket seg den forferdelige skitten og fattigdommen, og skrev om befolkningen: «De er uvitende, nesten fullstendig isolert fra resten av verden, og har fryktelig begrensede fremtidsutsikter».[65] «Quest» seilte videre til Gough Island, 320 kilometer lenger øst.[66] Her ble det samlet inn flere geologiske og botaniske prøver.[63] De ankom Cape Town 18. juni, der en entusiastisk folkemengde hilste dem velkommen. Den sørafrikanske statsministeren, Jan Smuts, holdt en offisiell mottakelse for dem, og de ble hedret i middager og lunsjer av lokale organisasjoner.[63]

De ble også møtt av Rowetts agent, som ga dem beskjed om å vende hjem til England.[67] Wild skrev: «Jeg ville ha likt én sesong til i Enderby-kvadranten... mye kan nok bli utrettet ved å la Cape Town være utgangspunkt og reise avsted tidlig i sesongen».[68] Den 19. juli forlot de imidlertid Cape Town og seilte nordover. Deres siste anløp var på St. Helena, Ascension og São Vicente. Den 16. september, ett år etter avreisen, ankom de Plymouth havn.[69]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Vurdering

[rediger | rediger kilde]
Utsnitt av «Quest» fra magasinet Popular Science i desember 1921

Ifølge Wild ble ekspedisjonen avsluttet i stillhet, men hans biograf Leif Mills skriver om entusiastiske menneskemengder i Plymouthsundet.[70][71] I avslutningen av sin beretning uttrykker Wild et håp om at kunnskapen de brakte med seg hjem kan «vise seg å være til hjelp for å løse de store, naturvitenskapelige oppgavene som fremdeles omgir oss».[70] Disse resultatene ble oppsummert i fem korte vedlegg i Wilds bok.[72] Sammendragene gjenspeilet innsatsen den vitenskapelige staben hadde lagt ned i å samle prøver alle steder de hadde anløpt,[73] og det geologiske arbeidet og kartleggingen Carr og Douglas hadde gjennomført på Sør-Georgia før reisen videre sørover.[74] Omsider ble noen få vitenskapelige artikler omkring materialet utgitt,[75] men det var ifølge Leif Mills lite å vise fram etter ett års arbeid.[73]

Mangelen på et klart definert formål med ekspedisjonen[76][77] ble forverret ved at de ikke fikk anløpt Cape Town på veien sørover og plukket opp viktig utstyr. På Sør-Georgia lyktes det ikke Wild å finne særlig med utstyr som kunne erstatte dette tapet. Det var heller ingen hunder på øya, slik at sledeferder var utelukket. Dette eliminerte Wilds foretrukne valg angående endring av ekspedisjonsmål – en utforskning av Graham Land på Antarktishalvøya.[78] Shackletons død før starten på det virkelige arbeidet var et skudd for baugen, og det ble stilt spørsmål om Wild strakk til som hans erstatter. Ifølge Shackletons biograf Roland Huntford ble det rapportert at Wild drakk tett.[79][80] Mills antyder imidlertid at det under de rådende forhold hadde vært tvilsomt om ekspedisjonen ville vært i stand til å oppnå noe mer under Shackletons ledelse.[77] På ferden sørover hadde hans kolleger blitt møtt av endringer i Shackletons væremåte – hans giddeløshet, medgjørlighet og nøling.[81]

På den tekniske siden var det en stor skuffelse at det ikke ble mulig å få flyet på vingene. Shackleton hadde hatt store forhåpninger om at han kunne bli en foregangsmann når det gjaldt denne formen for transport i antarktiske farvann, og han hadde diskutert dette temaet med det britiske Air Ministry.[82] Ifølge Fishers beretning hadde viktige flydeler blitt sendt til Cape Town, men ikke blitt avhentet.[83] Den 220 volts langtrekkende trådløse telegrafen fungerte ikke tilfredsstillende og ble oppgitt tidlig. Det mindre 110-volts utstyret hadde bare en rekkevidde på 400 kilometer.[18] I løpet av oppholdet på Tristan da Cunha forsøkte Wild å installere en ny, trådløs telegraf med hjelp fra en lokal misjonær, men dette var heller ikke vellykket.[84]

Enden på den heroiske tidsalder

[rediger | rediger kilde]

En stillstand i antarktisutforskningen fulgte i kjølvannet av Quest-ekspedisjonen; det ble ikke gjennomført noen betydningsfulle ekspedisjoner til regionen før sju år senere.[85] De påfølgende ekspedisjonene var av en annen karakter enn sine forløpere, og tilhørte den mekaniske tidsalder som etterfulgte den heroiske tidsalder.[86]

Som en avslutning på sin beretning om Quest-ekspdisjonen skrev Wild følgende om Antarktis: «Jeg tror at mitt arbeid her er avsluttet». Han vendte aldri tilbake og avsluttet sin karriere som i likhet med Shackletons sammenfalt med den heroiske tidsalderen.[69][n 5] Ingen av veteranene fra «Endurance» vendte senere tilbake til Antarktis, men Frank Worsley gjennomførte en reise til Arktis i 1925.[87] Av det resterende mannskapet på «Quest», ble den australske naturforskeren Hubert Wilkins en pionerflyger i både Arktis og Antarktis. I 1928 fløy han fra Point Barrow i Alaska til Svalbard. Han gjennomførte også flere mislykkede forsøk i 1930-årene sammen med amerikaneren Lincoln Ellsworth på å fly til Sørpolen.[87] James Marr, guttespeideren, ble også en antarktisk stamgjest etter å ha utdannet seg til marinebiolog, og deltok på en rekke australske ekspedisjoner på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet.[88] Roderick Carr, den frustrerte piloten, ble en flymarskalk i Royal Air Force.[89]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Huntford (2000, s. 592) skriver at Rowett anslo at ekspedisjonen hadde kostet ham £70 000
  2. ^ Forskjellen i tallene oppgitt av Huntford og Fisher kan skyldes forskjellen mellom tonnasje (volum) og deplasement (vekt).
  3. ^ Shackleton hadde kommet på kant med sin gamle venn Ernest Joyce på grunn av pengene han mente å ha krav på, og ble ikke invitert til å delta på ekspedisjonen.[24]
  4. ^ Carr hadde senere en fremragende karriere i Royal Air Force, der han steg til flymarskalks grad og ble neststabssjef (luft) ved hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa (SHAEF) i 1945.[28]
  5. ^ Wild deltok i Discovery-ekspedisjonen 1901–04, Nimrod-ekspedisjonen 1907–09, Den australasiatiske antarktisekspedisjonen 1911–13, Endurance-ekspedisjonen 1914–17, samt Shackelton–Rowett-ekspedisjonen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Huntford (2000), s. 549–51
  2. ^ Fisher, s. 435
  3. ^ Fisher, s. 437
  4. ^ a b Huntford (2000), s. 575–77
  5. ^ a b Fisher, s. 441
  6. ^ a b c d e Fisher, s. 442
  7. ^ Wild, s. 2
  8. ^ a b c d Huntford (2000), s. 582
  9. ^ Mills, s. 287
  10. ^ Harrington, John Walker (3. juli 1921). «Shackleton's Search for Antarctic Islands of Doubt». The New York Times. s. 68. 
  11. ^ a b c d e f Fisher, s. 446–49
  12. ^ «Shackleton to Sail to Antarctic Again». The New York Times. 29. juni 1921. s. 13. 
  13. ^ a b c d e f Huntford (2000), s. 584–85
  14. ^ Frank Wild, sitert i Mills, s. 289
  15. ^ Wild, s. 13
  16. ^ a b Mills, s. 287–88
  17. ^ Wild (forord)
  18. ^ a b Frank Wild (februar 1923). «The Voyage of the "Quest"». The Geographical Journal. 61: 74. 
  19. ^ «The Agricultural Association, the Development Fund, and the Origins of the Rowett Research Institute» (PDF). British Agricultural History Society. Arkivert fra originalen (pdf) 27. september 2007. Besøkt 5. november 2008.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007. Besøkt 17. februar 2011.  Fotnote, s. 60
  20. ^ a b c d Fisher, s. 459–61
  21. ^ Huntford (2002), s. 259
  22. ^ a b Mills, s. 287–90
  23. ^ Fisher, s. 464
  24. ^ Tyler-Lewis, s. 256–57
  25. ^ a b Smith, s. 308
  26. ^ Riffenburgh, s. 892
  27. ^ Verdon-Roe, s. 258
  28. ^ Fisher, s. 489
  29. ^ a b Fisher, s. 451–53
  30. ^ Fisher, s. 454
  31. ^ a b Wild, s. 32
  32. ^ Huntford (2000), s. 583
  33. ^ a b Mills, s. 292–93
  34. ^ Wild, s. 44
  35. ^ a b Fisher, s. 466–67
  36. ^ a b c Fisher, s. 471–73
  37. ^ Huntford (2000), s. 588
  38. ^ Huntford (2000), s. 587
  39. ^ a b Mills, s. 294
  40. ^ Fisher, s. 473–76
  41. ^ a b Shackleton, Ernest. «Diary of the Quest Expedition 1921–22». Cambridge: Scott Polar Research Institute. Besøkt 3. desember 2008. 
  42. ^ a b Fisher, s. 476–77
  43. ^ Macklins dagbok, sitert av Fisher, s. 477
  44. ^ Huntford (2000), s. 589
  45. ^ a b c Fisher, s. 478–81
  46. ^ Wild, s. 66
  47. ^ Wild, s. 69
  48. ^ Se Fisher, illustrasjoner s. 480–81
  49. ^ Wild, s. 73–75 og 78–79
  50. ^ Basert på Wild, s. 98–137
  51. ^ Wild, s. 82–87
  52. ^ Wild, s. 88–91 og 98
  53. ^ a b Wild, s. 98–99
  54. ^ Wild, s. 115–21
  55. ^ Wild, s. 132
  56. ^ Wild, s. 136
  57. ^ Mills, s. 303
  58. ^ Wild, s. 137–39
  59. ^ Wild, s. 144
  60. ^ Mills, s. 304
  61. ^ a b Mills, s. 305
  62. ^ Fisher, s. 482–83
  63. ^ a b c Mills, s. 306–08
  64. ^ Wild, s. 206–14
  65. ^ Wild, s. 207
  66. ^ Wild, s. 232
  67. ^ Fisher, s. 483
  68. ^ Wild, s. 287
  69. ^ a b Wild, s. 313
  70. ^ a b Wild, s. 312–13
  71. ^ Mills, s. 308
  72. ^ Wild, s. 321–49
  73. ^ a b Mills, s. 307
  74. ^ Wild, s. 80
  75. ^ Fisher, s. 516–17
  76. ^ Huntford (2000), s. 464
  77. ^ a b Mills, s. 330
  78. ^ Wild, s. 74–75
  79. ^ Huntford (2000), s. 593
  80. ^ Mills, s. 297
  81. ^ Huntford (2000), s. 587–88
  82. ^ Fisher, s. 447–48
  83. ^ Fisher, s. 452
  84. ^ Wild, s. 214
  85. ^ «An Antarctic Time Line 1519–1959». www.southpole.com. Besøkt 27. mars 2011. 
  86. ^ Fisher, s. 449
  87. ^ a b Fisher, s. 494
  88. ^ Fisher, s. 492
  89. ^ Fisher, s. 489

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]




Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Shackleton–Rowett-ekspedisjonen&oldid=23650653»