Pikaresk roman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Pikareskroman»)

Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond)[1] er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond. Romantypen oppsto på midten av 1500-tallet i Spania, i renessansen og blomstret i Europa på 1600- og 1700-tallet. Et eksempel er Lazarillo de Tormes av en ukjent spansk forfatter, et annet er Gil Blas av den franske forfatteren Alain-Rene LeSage. Også før 1500-tallet fantes det elementer av denne typen skjemteroman i for eksempel Satyricon.

I det ytre sett en fortelling om en lastefull, komisk person, i litteraturhistorien er det en variant av en form for en type roman som gjennom en rekke løst sammenknyttete episoder fremstiller hovedfigurens liv. Hovedpersonen utmerker seg sjeldnere ved sine dyder enn ved det motsatte, eksempelvis Miguel de Cervantes’ Don Quijote. Sjangeren er ofte humoristisk og til dels satirisk, enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar. Den har hatt også en betydelig innflytelse på moderne litteratur, eksempelvis forsøkte Thomas Mann med en fornyelse av sjangeren i Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull (1954)[2] Den er i seg selv en parodi på Goethes selvbiografi Poesi og Sannhet (Aus meinem Leben: Dichtung und Wahrheit), særskilt dens pompøse tone.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den pikareske roman som sjanger har klassiske forløpere i en legende på sanskrit, Baital Pachisi (Tjuefem fortellinger om Baital); i Petronius’ fragmentariske Satyricon; og i Lucius Apuleius Platonicus’ Metamorphoses eller Det gyldne esel. De siste to er sjeldne bevarte eksempler på en tapt sjangre som var meget populær i løpet av antikken, og da kjent som «milesianske fortellinger» (begrepet kommer fra Milesiaka[3] til Aristeides fra Miletos, i dag Milet).

Mens elementer i diktningen til Geoffrey Chaucer og Giovanni Boccaccio har et pikaresk preg, begynner den moderne pikareske roman med fortellingen Lazarillo de Tormes, utgitt anonymt i Antwerpen og i Spania i 1554. Den blir hovedsakelig betraktet enten som den første pikareske roman, eller i det minste som en betydelig forutsetning for sjangeren. Hovedpersonen som romanen er navngitt etter, Lazarillo, er pícaro som må leve eller overleve ved hjelp av sitt vett i et fattig land preget av hykleri.

Selvbiografien til Benvenuto Cellini, skrevet i Firenze på begynnelsen av 1558, har også meget til felles med den pikareske roman. Den første ubestridt pikareske roman ble utgitt i 1599: Mateo Alemáns Guzmán de Alfarache, som er karakterisert av religiøsitet, og kom i ikke mindre en 16 utgaver i fem år.

Francisco de Quevedos El buscón (1604) i henhold til Francisco Rico; den nøyaktige datoen er uklar, dog er det sikkert at det var et tidlig verk) er betraktet som et mesterverk i sjangeren av Alexander A. Parker på grunn av dets barokke stil og studiet av forbrytersk psykologi. Imidlertid har nyere litteraturkritikk, blant annet av Francisco Rico, motsatt seg Parkers syn, anført at hovedpersonen Pablos er en meget urealistisk figur, ganske enkelt et virkemiddel for Quevedo å fremme rasistiske, sjåvinistiske og klassebevisste angrep. I tillegg, argumenterer Rico, er romanens struktur radikalt forskjellig fra tidligere pikareske romaner. Isteden benytter Quevedo de pikareske konvensjoner som befordringsmiddel for å vise forfatterens evner til å være humoristisk og retorisk, heller enn å konstruere en satirisk kritikk av det spanske samfunnet i gullalderen.

I andre europeiske samfunn ble disse spanske romanene lest og etterlignet.

I Tyskland skrev forfatteren Hans Jakob Christoffel von Grimmelshausen i 1669 Der abenteuerliche Simplicissimus Teutsch (kjent som Simplicius Simplicissimus), som ble det mest betydningsfulle bidraget til den pikareske roman utenfor Spania. Verket beskrev ødeleggelsene som skjedde på grunn av tredveårskrigen.

I Frankrike forfalt denne sjangeren til å bli en form for aristokratisk eventyr: Alain-René Lesages L'Histoire de Gil Blas de Santillane (eller kjent som kun Gil Blas) i 1715.

I England er det meste av Tobias Smolletts verker og Daniel Defoes ene roman om Moll Flanders (1722) betraktet som pikareske, men de mangler sansen for religiøs forsoning av forseelser som var meget viktige i spanske og tyske romaner. Moll Flanders’ triumf er mer økonomisk enn direkte moralsk.

Påvirkning på den moderne roman[rediger | rediger kilde]

I moderne tid er begrepet «pikaresk» oftere benyttet eller forstått som en litterær teknikk eller modell enn som en presis sjangre som spanjolene kaller for «picaresco».

På norsk kan begrepet ganske enkelt referere til en episodisk fortelling innenfor et eventyr av en antihelt drivende underveis eller på kjøret. Henry Fielding viste sitt mesterskap av formen i Joseph Andrews (1742), The Life of Jonathan Wild the Great (Livet til Jonathan Wild den store, 1743) og The History of Tom Jones, a Foundling (Historien om Tom Jones, et hittebarn – ofte referert til som kun Tom Jones, 1749), men som Fielding selv skrev, disse romanene ble skrevet som en etterligning av Cervantes’ vis, forfatteren av Don Quixote, og ikke som en imitasjon av den pikareske roman.

Cervantes selv skrev en kort pikaresk roman, Rinconete y Cortadillo, som en del av hans Novelas Ejemplares (Eksemplariske romaner). John Boynton Priestley gjorde utmerket bruk av denne formen i hans meget suksessfulle og prisbelønte The Good Companions (Det gode kameratskap, 1929).

Andre romaner med elementer av det pikareske er blant annet franske satiren Candide, ou l'Optimisme (1759) av Voltaire; kanadiske Solomon Gursky Was Here av Mordecai Richler (1989), og engelske The Luck of Barry Lyndon av William Makepeace Thackeray, først utgitt i 1844. En interessant variasjon av tradisjonen er The Adventures of Hajji Baba of Ispahan (1824) og oppfølgelsen The Adventures of Hajji Baba of Ispahan in England (1828), skrevet av en britisk diplomat, James Morier.

Noen moderne forfattere har også benyttet en del pikareske teknikker, som Nikolai Gogol i Døde sjeler (1842–1852), og Rudyard Kiplings Kim (1901) som kombinerte påvirkningen av den pikareske roman med den nye spionromanen.

Jaroslav Hašeks Den tapre soldaten Švejk (1923?) var det første eksempelet på en pikaresk teknikk i Sentral-Europa. Mark Twains Huckleberry Finns eventyr var bevisst skrevet som en pikaresk roman, det var også mange andre romaner som beskrev en vagabonds liv som Jack Kerouacs On the Road (På kjøret, 1957) og Henry Millers Tropic of Cancer (Krepsens vendekrets, 1934).

Saul Bellows The Adventures of Augie March er en pikaresk roman med trekk av utviklingsromanen. George MacDonald Frasers romaner om Harry Flashman kombinerer det pikareske med historisk fiksjon. Hunter S. Thompsons «gonzo-journalistikk» kan bli betraktet som en hybrid av fiksjonens pikareske trekk med tradisjonell oppsøkende reportasje. De pikareske elementene er spesielt tilstede i Thompsons mindre journalistiske og mer litterære tematiske verker som Fear and Loathing in Las Vegas (Frykt og avsky i Las Vegas, 1971) og The Great Shark Hunt (Den store haijakten, 1979). En mørkere bruk av den pikareske tradisjonen kan bli funnet i Jerzy Kosinskis The Painted Bird (Den malte fugl, 1965).

Sergio Leone identifiserte hans spaghettiwestern, mer nøyaktig hans Dollar-trilogi, som pikareske.

Nyere eksempler er Camilo José Celas La familia de Pascual Duarte (1951), Günter Grass' Blikktrommen (1959), Isabel Allendes Eva Luna (1987), Robert Clark Youngs One of the Guys (En av gutta, 1999), og Rita Mae Browns Rubyfruit Jungle (1973). Sarah Waters gjenskapte den klassiske pikareske roman i Tipping the Velvet (Smaken av fløyel, 1998) som fulgte livet til en ung viktoriansk lesbe gjennom høyt og lavt i sosial og personlig fornedrelse. Waters' anliggende er nettopp å kartlegge den lesbiske kjærlighetshistorie.

En del science fiction og fantastisk litteratur har også tidvis pikaresk påvirkning, da overført til oppdiktede verdener, eksempelvis serien The Dying Earth (Den døende jord) hvor den første kom i 1950, og Fritz Leibers Fafhrd and the Gray Mouser.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aarnes, Asbjørn (1977): Litterært leksikon, Oslo: Tanum Norli, s. 185; oppslagsord «Pikaresk roman»)
  2. ^ «Mann, Thomas - Felix Krull», Literature Annotations
  3. ^ På latin Milesiæ, med fabulæ — «fabler» — forstått

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pikaresk_roman&oldid=20997647»