Benvenuto Cellini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Benvenuto Cellini
Firenze.Cellini01.jpg
Født 3. november 1500
Firenze
Død 13. februar 1571
Firenze, Storhertugdømmet Toscana

Benvenuto Cellini (født 3. november 1500 i Firenze i Toscana, død 13. februar 1571 i samme by) var en italiensk renessansemenneske, gullsmed og billedhugger. Han utførte store gullsmedarbeider for hertuger, konger og paver. Cellini levde et eventyrlig liv i en urolig tid mellom Firenze, Roma og Paris og skrev boken om sitt liv (La Vita, utgitt første gang i Napoli 1728).

Selvbiografien tilhører den pikareske sjanger og ble utgitt på norsk i 1946 (Mitt liv, Dreyers forlag, oversatt av Tryggve Norum, illustrert av Per Palle Storm) og 1974 (Livssoga mi, Samlaget, umsett av Magnus Ulleland). Benvenuto Cellini er en opera i to akter av Hector Berlioz, oppført første gang i Paris 1838.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Benvenuto Cellini skulle eyter farens ønske ha vært musiker, og kom også en tid i det pavelige kapell i Roma.

Gullsmed[rediger | rediger kilde]

Men i Roma fikk han så en masse kontakter og kunder, det skaffet ham bestillinger på gullsmedarbeide fra paven. Han foretrakk imidlertid gullsmedkunsten og utdannet seg i faget hos forskjellige mestre i Firenze og andre steder. Han lærte fort det håndverksmessige, sluttet vennskap med forskjellige unge kunstnere, men da han var noe stridbar, kom han til å føre en omflakkende og ofte dramatisk tilværelse, særlig skiftevis i sin fødeby og i Roma.

1523: flukt til Roma[rediger | rediger kilde]

I 1523 flyktet han på grunn av stridigheter til Roma, der han også hadde vært i 18-19-årsalderen. Her fikk han eget gullsmedverksted og meget arbeid for paven og andre, studerede Michelangelos og Rafaels verker og stod på fortrolig fot med Giulio Romano og andre kunstnere.

Under Roms plyndring i 1527 var Cellini med blant forsvarerne.

Fordrevet fra Roma virket han blant annet i Mantova og Firenze, var igjen i 1529 i Roma og virket her til ca. 1534 som pavelig myntstempelskjærer og medaljør (Clemens VII-medaljer m.v.). I 1534 drepte han en gullsmedrival, ble trukket for retten og måtte flykte, men kunne atter snart vende tilbake og forble her (med et reiseavbrudd i 1537, da han tok til den franske konge Frans I i Fontainebleau) til 1540, den siste tid som fange.

Fengsling og flukt[rediger | rediger kilde]

Cellini ble beskyldt for under Romss beleiring å ha tilegnet seg pavelige edelstener og andre smykker og ble satt i et av Engelsborgens fangehull. Det lyktes ham å flykte – han skildrer selv sin flukt overordentlig levende – men ble atter fengslet og fikk først ved venners inngripen sin frihet i slutten av 1539.

I 1540-45 virket han i Frankrike under Frans I, ble naturalisert og fikk slottet Petit Nesle i Paris som bolig og verksted. Han fikk her hjelp av en stor elevskare og utførte adskillige billedhugger- og gullsmedsarbeider; men hoffintriger og rivalen Francesco Primaticcio stilte ham til sist i skyggen, og uten orlov tok han 1545 tilbake til Firenze.

Under Cosimo I (1519-1574) inntok han også her en fremskutt stilling som billedhugger og gullsmed, men finansielle vanskeligheter og den stadige rivaliseringen med Bartolommeo Bandinelli forbitret livet for ham.

Cellini døde 13. februar 1571 og ble 15. februar begravet i Santissima Annunziata i Firenze.

Verker[rediger | rediger kilde]

Kjennskapet til Cellini og hans store popularitet skyldes først og fremst hans selvbiografi, som går til 1562. Originalen er i Biblioteca Medicea Laurenziana i Firenze. Boken har mange levende trekk og er av betydelig kulturhistorisk verdi. Den er særlig kjent gjennom Goethes oversettelse.

Cellinis sterke og ofte pralende forherligelse av sitt eget jeg og hans angrep på motstanderne har vakt mistenksomhet med hensyn til manuskriptets pålitelighet; nyere undersøkelser har imidlertid ofte kunnet bekrefte Cellinis opplysninger, og i det store og hele turde boken være et pålitelig historisk dokument.

Av selvbiografiens store celliniske produksjon er nå kun ytterst lite tilbake.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Susanna Barbaglia og Charles Avery: L'opera completa del Cellini. Rizzoli, Mailand 1981.
  • John Pope-Hennessy: Cellini. Abbeville Press, New York 1985.
  • Andreas Prater, Cellinis Salzfass für Franz I. Ein Tischgerät als Herrschaftszeichen. Stuttgart 1988, ISBN 3-515-05245-3.
  • Alessandro Nova und Anna Schreurs (Hrsg.): Benvenuto Cellini. Kunst und Kunsttheorie im 16. Jahrhundert. Böhlau, Köln/Weimar/Wien 2003, ISBN 3-412-11002-7.