Perugino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pietro Perugino
Pietro Perugino
Selvportrett, 1497–1500
Født Ca 1446/1450
Perugia, Italia
Død Februar 1523
Fontignano, ved Perugia
Statsborger i Italiensk
Felt Maleri (fresko, tempera, olje)
Utdannelse Andrea del Verrocchio
Piero della Francesca
Periode Den italienske renessanse
Kjente verk '«Kristus overleverer himmelrikets nøkler til Peter»

Pietro Perugino, født Pietro Vannucci (ca. 1446/1450 – 1523) var en italiensk maler under renessansen av den umbriske skole og som utviklet en del av de kvaliteter som fant sitt uttrykk under høyrenessansen. Rafael var hans fremste elev.[1] Han ble født i byen Perugia, derav hans oppnavn «il Perugino». Antagelig gikk han selv i lære hos Piero della Francesca og Andrea del Verrocchio. Han er mest kjent for de tre verk han lagde for det sixtinske kapell i Vatikanet i 1481, blant annet freskoen «Kristus overleverer himmelrikets nøkler til Peter». Han var «alment skattet for sine bilder og stemningsfylte altertavler.»[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første år[rediger | rediger kilde]

Han ble født som Pietro di Cristoforo Vannucci i Città della Pieve som sønn av Cristoforo Vannucci. Hans tilnavn «il Perugino» viser til hans opphav i fødebyen, den fremste byen i Umbria.[3] Han vendte jevnlig tilbake til byen hele livet. Til tross for hva hans biograf Giorgio Vasari har hevdet, var familien Vannucci blant de rikeste i byen.[4] Hans fødselsdato er ikke nøyaktig blitt fastslått, men basert på hans alder da han døde som nevnt av Vasari og Giovanni Santi ble han født en gang mellom 1446 og 1452.[4]

Perugino begynte antagelig å studere maleri i de lokale maleverkstedene i Perugia som de til Bartolomeo Caporali eller Fiorenzo di Lorenzo.[4] Datoen for hans første reise til Firenze er ikke kjent; kanskje så tidlig som mellom 1466 og 1470, men hans navn opptrer for første gang i malerlauget sankt Lukas i Firenze i 1472.[5] I henhold til Vasari var han lærling i verkstedene til Andrea del Verrocchio sammen med Leonardo da Vinci, Domenico Ghirlandaio, Lorenzo di Credi, Filippino Lippi og andre. Det er antatt at Piero della Francesca lærte ham praktisk perspektivtegning, men han mottok også undervisning av matematikeren Fra Luca Pacoli.[6] I 1475 malte han fresker i Palazzo Pubblico i Perugia, men krig fordrev ham fra fødebyen og dro til Firenze. Det er vanskelig å følge hans første år da alle hans tidligste verker har gått tapt. [6] I 1478 arbeidet han i Carqueto-kapellet. Allerede i 1480 ble han betraktet som en stor mester,[5] ettersom pave Sixtus IV kalte ham til seg for å arbeide i Det sixtinske kapell.[7]

Perugino var en av de første italienske malerne som begynte med oljemaleri. En del av hans tidligste verker var omfattende freskomalerier for nonneklosteret til Ingessati-fedrene, senere ødelagt under beleiringen av Firenze. Han frambrakte også mange tegninger som de videreførte til glassmalerier.

Roma[rediger | rediger kilde]

«Kristus overleverer himmelrikets nøkler til Peter» (1481-1482), freske (335 x 550 cm) i det sixtinske kapell.
Utsnitt fra «Kristus overleverer himmelrikets nøkler til Peter».

Perugino reiste tilbake til Perugia fra Firenze hvor hans florentinske trening ble vist i alterbildet «Adorazione dei Magi» eller «Tilbedelsen av magikerne» for kirken Santa Maria dei Servi i Perugia (ca 1476). Scenen følger en standardisert formgivning med fødselshytten til høyre og de besøkendes prosesjon, som utvikler seg horisontalt, til venstre. I bakgrunnen, bak en okse og et esel, er det et bratt, berglendt landskap med fjell som er malt i luftperspektiv. Fra denne tiden er noen av hans mesterverk, som «Madonna mellom to helgener og to engler». Det er et godt eksempel på hans tidlige stil i tempera er en tondo (sirkulært bilde) og som idag er oppbevart i Musée du Louvre i Paris. Figurenes milde og drømmende ansikter er omgitt av kunstnerens typiske luftige atmosfære og gylne lys. Han gir stadig mer rom til særlig umbriske landskap som fyller nesten hele hans store freskomaleri i tre buer i kirken Santa Maria Magdalena dei Pazzi i Firenze. Den korsfestede Kristus er omgitt av noen hellige figurer som avtegner seg i en særegen og nær paradoksal blanding av fred og skjønnhet.[8]

I 1480 ble han tilkalt til Roma av pave Sixtus IV for å male freskopaneler for veggene i det sixtinske kapell. De maleriene han utførte der var «Moses og Sippora» (ofte feilaktig tilskrevet Luca Signorelli), «Kristi dåp» og «Kristus overleverer himmelrikets nøkler til Peter». Pinturicchio fulgte ham til Roma og ble gjort til hans partner og mottok da en tredjedel av inntektene. Pinturicchio kan ha bidratt på en del av det førstnevnte bildet. Kommisjonen i det sixtinske kapell var den fremste oppdraget i høyrenessansen i Roma. Alterveggen ble også malt med «Jomfru Marias himmelfart», «Kristi fødsel» og «Moses i sivet». Disse senere verkene ble senere ødelagt for å gi plass for Michelangelos storstilte «Dommedag», ferdiggjort i tiden 15351541. I «Kristus overleverer himmelrikets nøkler til Peter», som fortsatt eksisterer, er karakteristisk for hans kunst: romfølelsen, det milde, varme lyset, de enkle bygningslinjene i samklang med figurenes stille alvor. Ved siden av apostlene i antikke klær har kunstneren innført noen figurer i samtidens italienske klær, og dessuten avbildet seg selv som nummer fem fra høyre.[9]

Hans «Pietà» (1483–1493), i dag en del av samlingen i Uffizigalleriet i Firenze, er et ukarakteristisk sterkt verk hvor han unngår hans ellers noe lettvinte fromhet og sentimentalitet, og hvor han synes å ha gjort opprør mot den høyttravende florentinske stilen. Figurene viser ingen ytre følelser. Scenen i «Pietà» er avbildet under en perspektivisk portico, et typisk tema for hans kunst på denne tiden. Det uforstyrrede landskapet som så vidt kan skimtes i bakgrunnen med lyse trær er også et vanlig trekk i hans malerier fra denne perioden. Jesus' livløse legeme ligger strengt horisontalt, holdt oppe av evangelisten Johannes og Maria Magdalena, og med helgener på begge sider som rammer inn komposisjonen.

Etter at Perugino hadde fullført sitt arbeid i det sixtinske kapell i 1486, da førti år, forlot han Roma og ved høsten var han tilbake i Firenze.[7] Her figurerer han i en kriminalsak. I juli 1487 hadde han sammen med en annen maler fra Perugia, Aulista di Angelo, blitt dømt på deres egen tilståelse for i desember å ha lagt seg bakhold med stokker på en eller annen (navnet opptrer ikke i rettsprotokollene) i gaten i nærheten av Pietro Maggiore. Peruginos hensikt var overfall og vold, men Aulista ville begå mord. Perugino, skyldig i mindre forbrytelse, fikk ti gullfloriner i bot, og den andre ble forvist fra byen på livstid.[3]

Firenze og Perugia[rediger | rediger kilde]

«Pietà», ca. 1490.
«Madonna med barnet tronesatt mellom helgene Johannes døperen og Sebastian» .
«Apollon og Marsyas»

Dette var også en hektisk tid for Perugino. Han har to verksteder, et i Firenze og et i Perugia og med en stor gruppe medarbeidere som hjelper ham med hans oppdrag.[7] I tiden mellom 1486 og 1499 arbeidet han hovedsakelig i Firenze, men hadde en reise til Roma og flere til Perugia. Han står i spissen for et store foretagende med en mengde assistenter og elever som leder med skarpsindighet. Han er også en dyktig og måteholden forretningsmann som samlet seg store rikdommer. Han giftet seg med Chiara Fancelli, datteren til en berømt arkitekt, og oppviser stor forelskelse i hennes skjønnhet, men hun brakte også med seg 500 florentiner i medgift. Han er like påpasselig med ære som med penger. Han tilhører sammenslutningen Arte dei Pittori i Firenze og forvalter politiske embeter i Perugia.[8]

I 1495 fullfører han en altertavle for magistratskapellet i Perugia og begynte på sitt betydningsfulle «Korsfestelsen» i Santa Maria Maddalena del Pazzi som han fullførte året etter. I 1497 tilkalles han sammen med Benozzo Gozzoli, Cosimo Rosselli og Filippino Lippi for å fullføre et freskomaleri opprinnelig påbegynt av Alesso Baldovinetti i Basilica di Santa Trinita i Firenze. I 1499 begynner å han male dekoren i audienshallen i Collegio del Cambio (pengevekslernes laug) i Perugia og som han avsluttet i 1500.[7] Humanisten Francesco Maturanzio fungerte som hans konsulent. Det omfattende skjemaet i freskomaleriet i hvelvingen viser sju planeter og stjernetegnene. På veggene var det to hellige subjekter: Kristi fødsel og Kristi forklaring, dessuten Den evige far, rettferdighetens kardinaldyder, allegoriske Klokskap, Måtehold, og Mot. Den førkristne romer Cato den eldre var avbildet som symbol på visdom, og en rekke figurer i legemsstørrelse av antikke storheter, bibelske profeter og sibyller figurerte i det kunstneriske programmet. På en midtsøyle i hallen hadde Perugino lagt inn sitt eget portrett i bysteform. Perugino sto for opplegget og formgivningen, men det var hans elever som gjorde det meste av det fysiske arbeidet.

I 1499 tok han imot en ny elev i Perugia, den sekstenårige Rafael. Det synes som om Perugino fikk sin unge lærlings talent til å slå ut i full blomst.[7] Det er mulig at Rafael allerede i 1496 kanskje mottok undervisning og bidro i arbeidet i hvelvet i Cambio.[10]

Perugino ble gjort til prior av Perugia i 1501. Ved en anledning anklaget Michelangelo ham for å være en kunsttyv (goffo nell arte): Vannucci, som 1501 hadde blitt valgt for dommer, forsøkte å stille Michelangelo for domstolen for ærekrenkelse, men lyktes ikke. Perugino framstilte mesterstykket «Madonna og helgenene» for klosteret Certosa di Pavia, i dag tatt fra hverandre og spredt i ulike deler blant ulike museer. Den eneste delen i Certosa i dag er «Gud faderen med kjeruber». En «Bebudelse» har også forsvunnet; en altertavle med tre paneler, bestående av Jomfruen med Jesubarnet, erkeenglene Mikael og Rafael, og Tobias, er blant verkene i det britiske Nasjonalgalleri i London.[11] Det ble etterfulgt i 1504-1507 av Annunziata-altertavlen for høyalteret i Basilica dell'Annunziata i Firenze. Det var en malerisyklus som ble startet av Filippino Lippi og fullført av Perugino. Også dette verket er i dag spredt i ulike deler mellom forskjellige museer i Italia, Tyskland, USA og i en privat samler i Sør-Afrika. Til tross for det omfattende konseptet var verket som helhet mislykket og ble anklaget for å mangle innovasjon. Perugino mistet studenter og mot 1506 forlot han Firenze for siste gang og dro til Perugia, og derfra oppholdt han seg i Roma et år eller to.

Siste år[rediger | rediger kilde]

«Korsfestelsen», 1485-1490
Helgenbilde med løve og landskap.

Pave Julius II hadde tilkalt Perugino for å male resepsjonsrommene i Vatikanpalasset, i dag kalt for Stanze di Raffaello, «Rafaelrommene», ettersom paven snart foretrakk den unge Rafael for jobben etter at han hadde malt taket med Gud i ulike framtoninger. Perugino trakk seg da tilbake fra Roma og reiste tilbake til Perugia i 1512. Blant hans siste verker, mange av dem preget av rutinepreget arbeid, er et av de beste et omfattende alterstykke for kirken San Agostino i Perugia, malt mellom 1512 og 1517, men i dag er også dette verket spredt. Mellom 1512 og 1523 reiste på kryss og tvers over hele Italia på utrettelig jakt etter oppdrag.[7]

Hans siste freskoer ble malt for kirken Madonna delle Lacrime i Trevi (1521, signert og datert), klosteret Sant'Agnese i Perugia (1522-1523), og i 1522 for kirken Castello di Fortignano.[3] Begge serier har forsvunnet fra deres opprinnelige steder, det andre er i dag i Victoria and Albert Museum.[12] Han var fortsatt i Fontignano og arbeidet ved klosteret der i februar 1523 da han døde, antagelig av pest.[7] Som andre pestofre ble han gravlagt i all hast i en uviet mark og det nøyaktige stedet er i dag ukjent.

Giorgio Vasari er hovedkilden på at Perugino ikke var spesielt religiøs og åpent tvilte på sjelens udødelighet. Perugino malte i 1494 sitt eget portrett, i dag i Uffizigalleriet, og med dette introduserte han en skriftrull merket Timete Deum. At en åpen tvilende kunne skrive seg selv med Timete Deum synes merkelig. [3] Hans portrett viser et fyldig ansikt, med små, mørke øyne, en kort men velformet nese, og sensuelle lepper; nakken er tykk, håret busket og krøllete. Det senere portrettet i Cambio i Perugia viser det samme ansikt, men merket av senere år.[3] Da han døde eide han betydelige eiendommer som ble arvet av hans tre sønner.

I 1495 signerte og daterte han en vitneforklaring for det florentinske nonneklosteret Santa Chiara (Palazzo Pitti). Mot 1496 gjorde han et freskomaleri av korsfestelsen, bestilt i 1493 for Maria Maddalena de' Pazzi i Firenze (kalt for Pazzi-korsfestelsen).[13] «Sposalizio», eller «Forlovelsen til Josef og jomfru Maria», gjort av Perugino, i dag i museet i Caen, fungerte i 1504 antagelig som inspirasjon til og til en viss grad også som original til et langt mer berømt bilde med samme tittel gjort av Rafael, Peruginos tidligere elev. Det er i dag i kunstmuseet Pinacoteca di Brera i Milano.[14] Peruginos bilde er i dag vurdert som gjort av hans elev, Lo Spagna («spanjolen»), skjønt det kan være flere hender involvert på Peruginos bilde.[15][16]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hans suksess var ikke utelukkende bygd på talent og dyktighet, men også at han var forretningsmann som tok alle oppdrag. Det var også grunnen til hans nedgang som kunstner. Hans produksjon fikk nesten en industriell strøk. Ofte nøyde han seg med å overvåke produksjonen mens assistenter gjorde grovarbeidet og som jevnlig gjentok de samme stereotype motiv og hvor åndelighet var preget av sentimentalitet. På sitt beste var han mer enn andre i stand til å framstille det overnaturlige, og gjorde sådan et stor inntrykk på sin elev Rafael, men endte opp med banal gjentagelser.[17] Hans oppdragsgivere ble snart oppmerksom på dette. Isabella d'Este var misfornøyd med hans arbeid på «Kampen mellom kjærligheten og kyskheten» og skrev kaldt til ham: «Om De gjorde Dem større anstrengelser med å fullføre verket, ville De gi meg større tilfredsstillelse, og Dem større heder.»[17]

Sitat Hans runde kraft, hans uklare men robuste eleganse, hans presisjon når det gjelder å tegne bakgrunnen, breklige trær, berg og dalers mykt bølgende linjer, og de rette figurene som monotont vrir på hoftene og støtter seg på den ene foten, gir alle stillinger et eiendommelig dansende utseende og forklarer likevel tilstrekkelig den innflytelse han hadde over Rafael, som etter sin avreise fra Urbino tilbrakte sine mottakelige ungdomsår hos Perugino. Han påvirket av den presise, avsluttede rytmen, oppbygd som nesten en urørlig ballett, som Perugino ga alle sine figurer. Rafael hadde meget store vanskeligheter med fri seg fra sin lærer og døde altfor tidlig for å glemme ham helt og holdent. Sitat
– Elie Faure, Historie de l'Art, 1964[18]
Sitat Hans egen stil ble elskverdig og menneskevennlig, kan hende en smuleteatralsk og overfladisk, men han skaper alltid en tiltalende samklang mellom rytmen i figurene og den elegiske ynden i landskapet, og spenner alltid en lysende og høy himmel over den. Hans elev Rafael førte som ung denne klassiske harmoni videre. Sitat
– Franco Russoli, Renessansen, 1962[19]

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Umbrian School: (1500 - 1650)
  2. ^ Gombrich, Ernst H. (1979): Verdenskunsten, Oslo: Aschehoug, s. 238
  3. ^ a b c d e «Perugino», NNDB
  4. ^ a b c Garibaldi, Vittoria (2004): «Perugino» i: Pittori del Rinascimento. Firenze: Scala. ISBN 88-8117-099-X.
  5. ^ a b Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 183
  6. ^ a b Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 65
  7. ^ a b c d e f g Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 184
  8. ^ a b Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 66
  9. ^ Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 65-66
  10. ^ «Raphael as a boy working out the small picture of St. Michael in Perugino’s atelier», Victoria and Albert Museum
  11. ^ «Three Panels from an Altarpiece, Certosa», National Gallery
  12. ^ «The Nativity: The Virgin, St Joseph and the Shepherds Adoring the Infant Christ», Victoria and Albert Museum
  13. ^ «The Pazzi Crucifixion», Web Gallery of Art
  14. ^ «Sposalizio (The Engagement of Virgin Mary)», Web Gallery of Art
  15. ^ Kugler, Franz Theodor (1841): A Hand-book of the History of Painting, s. 240
  16. ^ Johnston, William R. (1999): William and Henry Walters, the Reticent Collectors, JHU Press
  17. ^ a b Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, , s. 70
  18. ^ Sitert fra Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 109-110
  19. ^ Russoli, Franco (1962): Renessansen, overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal, s. 23

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Omtaler
  • Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, Hälsingborg: Bokfrämjandet
  • Russoli, Franco (1962): Renessansen, overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal
Monografier
  • Becherer, Joseph Antenucci, red. (1997): Pietro Perugino: Master of the Italian Renaissance. Rizzoli, New York, ISBN 0-942159-20-9
  • Canuti, Fiorenzo (1983): Il Perugino. La Diana, Siena, gjenopptrykk, ISBN 88-85659-07-1
  • Garibaldi, Vittoria (2004): Perugino. Giunti Editore, ISBN 978-8809035447
  • Scarpellini, Pietro (1991): Perugino. Electa, Milano, ISBN 88-435-3586-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Pietro Perugino – bilder, video eller lyd