Domenico Ghirlandaio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Domenico Ghirlandaio
Pala degli innocenti, ghirlandaio, autoritratto.jpg
Antatt selvportrett av Ghirlandaio, utsnitt fra Tilbedelsen av magi, 1488
Født 1449
Firenze, Italia
Død 11. januar 1494 (ca 45 år)
Firenze
Bror David Ghirlandaio
Statsborger i Italiensk
Felt Maleri
Periode Den italienske renessanse

Domenico Ghirlandaio, egentlig navn Domenico di Tommaso Curradi di Doffo Bigordi (144911. januar 1494) var en italiensk renessansemaler fra Firenze. Han tilhørte den såkalte «tredje generasjon» innenfor den florentinske skole, sammen med Verrocchio, Pollaiolobrødrene (Antonio og Piero) og Sandro Botticelli. Ghirlandaio var leder av et stort og effektivt kunstverksted som omfattet hans brødre Davide og Benedetto Ghirlandaio, hans svoger Sebastiano Mainardi fra San Gimignano og senere også hans sønn Ridolfo Ghirlandaio.[1] Blant de mange lærlinger som passerte hans verksted og som studerte freskomaleri, er den mest kjente Michelangelo.[1]

Ghirlandaios særskilte talent var hans dyktighet i avbildningen av samtidens liv og portretter av samtidens mennesker innenfor konteksten av de religiøse fortellinger. Det gjorde ham meget populær og skaffet ham store bestillinger.[2] Hans ry var særlig tuftet på hans freskomalerier med en høytidelig stil som speilet utviklingen til det florentinske maleriet i tiden før Leonardo da Vinci. Hans tidligste kjente verk er freskene til alteret i Ognissanti-kirken i Firenze, malt i 1472-73. Senere malte han sankt Hieronymus og Nattverden for samme kirke, begge i 1480. I 1481-82 malte han to fresker i Det sixtinske kapell. Den bevarte fresken, Apostlene Petrus og Andreas får kallet, er et eksempel på Ghirlandaios bruk av folk han kjente som vitne til ei religiøs hending. I freskene i Sassettikapellet i Santa Trinità i Firenze innlemmet han portrett av medlemmene av de mektige familiene Medici, Sassetti og Spini.[3]

Omdømme og ettermæle[rediger | rediger kilde]

«Bebudelsen» (1486-1490). Freske i Cappella Tornabuoni, Santa Maria Novella.

Ghirlandaio arbeidet hovedsakelig med freskomalerier med et antall betydningsfulle verker utført i tempera. Vasari uttalte at Ghirlandaio var den første som oppga, for en stor del, å benytte forgylling i sine bilder, representerte i å male ethvert objekter som var gjort av gull. Det var ikke gjeldende for hele hans produksjon, enkelte av hans bilder, eksempelvis alterstykket til Gjeternes tilbedelse (i dag i akademiet i Firenze) ble lagt med bladgull.

Pave Gregor annonserer sankt Finas død, Colleggiata, San Gimignano. ca 1477.

I henhold til William Michael Rossetti var Ghirlandaios «komposisjonelle skjema samtidig storslått og passende i overensstemmelse med 1400-tallets beherskete og klassifiserende forsøk. Hans chiaroscuro, i betydningen av realistisk sjattering og tredimensjonalisering, var rimelig avansert, slik hans perspektiv var det.»[4] I henhold til Vasari var hans følelse for perspektiv så skarpsindig at han da han tegnet antikke romerske monumenter som Colosseum arbeidet han utelukkende ved øyet, og da det senere ble målt ble det vist å ha matematisk nøyaktige proporsjoner og lineært perspektiv. [4]

Ghirlandaio er kreditert som lærer av Michelangelo. Francesco Granacci er en annen av hans elever. I henhold til Vaseri ble de to sendt av Ghirlandaio til Mediciakademiet da Lorenzo de'Medici anmodet om hans to beste elever. Selv om Michelangelo vurderte seg selv som hovedsakelig en skulptør, etterfulgte han sin mester som freskomaler i Det sixtinske kapell og da i en slik grad at han overgikk alle andre der.[5]

Ghirlandaio ble meget høyt verdsatt av Vasari: «[Ghirlandaio] som, fra hans talent og fra hans storhet og det store antall av hans verker, kan bli kalt for en av de aller viktigste og mest framragende mestre i sin tid...»[1]1800-tallet priste Jacob Burckhardt og andre ham for hans komposisjoner, for hans tekniske dyktighet, og for den levende kvaliteten i hans figurer, vurdert av Archibald Joseph Crowe og Giovanni Battista Cavalcaselle som å være like innovative som de til Giotto hadde vært. Tidlig på 1800-tallet hadde derimot beundringen for hans verker dalt og det var ikke før i 1994, jubileet på 500 år for kunstnerens død at ny interesse ble vekket. På denne tiden ble det holdt symposium og større monografier ble utgitt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Giorgio Vasari: Life of Domenico Ghirlandaio, Lives of the Artists
  2. ^ Toman, Rolf, red. (1994): Die Kunst der italienischen Renaissance: Architektur, Skulptur, Malerei, Zeichnung, Köln: Könemann
  3. ^ Ghirlandaio's Cappella Sassetti Frescoes
  4. ^ a b Encyclopædia Britannica (11. utg.) (1911)
  5. ^ Goldscheider, Ludwig (1953): Michelangelo, Phaidon

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Domenico Ghirlandaio – bilder, video eller lyd