Cato den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Cato den eldre
Fødtca. 234 f.Kr.Rediger på Wikidata
Tusculum[1][2][3]
Død149 f.Kr.[4][5][6][7]Rediger på Wikidata
Roma[8]
BeskjeftigelseSkribent, Ancient Roman historian, samfunnsøkonom, lyriker, romersk oldtidspolitiker, filosof, orator, historiker, soldat Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleLicinia[9]
Salonia[9][10]
BarnMarcus Porcius Cato Licinianus[3]
Marcus Porcius Cato Salonianus
Partioptimatene
NasjonalitetRomerriket

Marcus Porcius Cato (latin: M·PORCIVS·M·F·CATO; født 234 f.Kr., død 149 f.Kr.) var en romersk statsmann, ofte kalt «Censoren», Sapiens, Priscus eller «den eldre» for å adskille ham fra «den yngre», som var hans oldebarn.

Cato avsluttet på sine eldre dager alle sine taler i senatet med setningen Ceterum censeo Carthaginem esse delendam, «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges». Dette bunnet i hans (og mange andre romeres) frykt for at det voksende Karthago skulle bli en virkelig stormakt og trussel mot Roma. Karthago ble etter Catos død tilintetgjort i den tredje puniske krig.

Av hans mange skrifter er bare Om jordbruket bevart.

Jordbruk[rediger | rediger kilde]

Cato var av en gammel plebeierfamilie, som var kjent for noen militære embeter, men ikke for høyere embeter i republikken. Han ble oppdratt i tråd med sine latinske forfedre, til å bli jordbruker, og viet sin tid til det når han ikke var i militæret.

Cato kom fra landdistriktet Tusculum. Han deltok som offiser i den andre puniske krig, var kvestor i 204 f.Kr. og pretorSardinia i 198 f.Kr. der han innførte et lovverk mot utplyndring. Som romersk konsul i 195 f.Kr. førte han krig i Spania og etablerte det romerske overherredømmet i området. I 191 f.Kr. sikret han seier i slaget ved Thermopylene mot Antiokos 3.[11] Etter alt var brystet hans fullt av arr. Nær Catos jorder lå gården som hadde tilhørt general Manius Curius Dentatus,[12] kjent for å ha overvunnet samnittene og kong Pyrrhos. Dit gikk Cato ofte og tenkte på at Dentatus som hadde feiret hele tre triumfer, hadde vært fornøyd med å bo i det enkle huset. Her var det at samnittenes sendemenn fant Dentatus sittende ved ildstedet opptatt med å koke seg turnips. De tilbød ham rikelig med gull, men han avslo med ordene: «Den som er fornøyd med et måltid som dette, trenger ikke gull; og én ting er bedre enn å eie gull, og det er å herske over dem som har det.» En slik sparsommelighet kjente Cato seg igjen i. Hver morgen gikk han til torgs for å hjelpe dem som trengte juridisk hjelp. Så dro han hjem og arbeidet på sin gård sammen med slavene sine; om vinteren i tunika, om sommeren med lendeklede. Han satt til bords med slavene og delte brød og vin med dem. Det var ikke tegn på noen demokratisk innstilling; tvert om anbefalte han å jage bort eller videreselge slaver når de ble for gamle til gjøre nytte for seg.[13]

Som utgifter til slaver regnet han en tunika og en kappe annethvert år; dessuten et par gode tresko, også annethvert år.[14] Cato drev regulær oppdrett av slaver, for han kjøpte mange unge og prøvde alltid å skape splid dem imellom. Mot betaling godtok han at mannlige slaver hadde samvær med slavinnene, men andre kvinner skulle de holde seg unna. Men som enkemann skal han selv ha hatt forhold til unge slavejenter, til sine barns sorg.[15]

Politisk virksomhet[rediger | rediger kilde]

En fremstående mann i traktene, Valerius Flaccus, overtalte Cato til å etablere seg som politiker i Roma. Cato sluttet seg til den aldrende Fabius Maximus og kom dermed i konflikt med Scipio Africanus. Da Cato som kvestor fulgte Scipio til Sicilia, der Scipio forberedte felttoget mot Karthago, ergret det Cato å se hvordan feltherren i hans øyne ødslet med midlene. Sammen med Fabrius klaget han inn Scipio for senatet for å sløsing og for å ferdes på idrettsplasser og teater.

Som sensor ble han ansvarlig for vedlikehold av listene over senatorer og riddere. Denne oppgaven utførte Cato med stor iver. Han innførte en luksusskatt som vurderte folks klær, vogner, smykker og innbo til det tidobbelte av verdien. Han kuttet også stikkrør som ulovlig var koblet til offentlige vannrør, og fikk revet ned bygninger som han mente stakk for langt ut i gaten. Likeså fikk han utvist flere forhenværende konsuler fra senatet for det han mente var utsvevelser. Den ene ble utvist fordi han hadde kysset sin kone mens datteren var til stede. Selv hevdet Cato at han bare var blitt omfavnet av sin kone én gang, - og det var av skrekk under et tordenvær. Han la likevel til at han hadde takket Jupiter for det tordenværet.[16]

Caro var levende opptatt av Romas velferd og storhet, og han iverksatte arbeid på flere store akvaduktwe. Selv investerte han i sikre inntektskilder som varme kilder, beiteland og skoger, og han lånte ut penger skip via en mellommann som var løysing. Slike selskaper grep om seg etter Hannibalkrigen; de lokket med høye renter og drev forretninger hensynsløst. Aksjeselskaper med begrenset ansvar var ukjent den gang, men å bruke løysinger som stråmenn hadde samme virkning, ettersom stråmannen bare heftet for det som bakmannen hadde satset på ham. Cato regnet det som en god egenskap å tjene mer enn man fikk i arv. Selv om han var negativ til gresk påvirkning av litteraturen, godtok han den nye tidens sosiale og økonomiske forhold, og stod selv i spissen for romersk imperialisme som ble ført mot Karthago og Hellas.[17]

I 155 f.Kr. sendte athenerne et følge til Roma og ba om å fritas for en stor bot til en annen gresk by. Som utsendinger sendte de tre filosofer, deriblant Karneades fra Platons akademi, regnet som tidens mest veltalende mann. Unge romere strømmet til for å lære av hans retorikk. Cato tok til orde i senatet for å få filosofene sendt hjem. De kunne holde foredrag for andre grekere, romersk ungdom hadde best av å følge romerske skikker. Seks år tidligere var alle greske filosofer og retorer blitt utvist ved et edikt. På sine gamle dager lærte Cato seg likevel gresk, men mest med tanke på ettertiden, for å hevde romersk ånd overfor de som hermet gresk væremåte.[18]

Som taler utmerket Cato seg med sin fyndighet. Han satte opp regler for veltalenhet: «Hold fast ved saken, så kommer ordene!» Han stod ofte i retten som anklager; selv ble han anklaget bortimot 50 ganger, sist da han var 85 år gammel. En gang da noen stusset på at han ikke hadde fått noen statue av seg, som mange mer ubetydelige menn hadde, svarte han: «Jeg vil heller at folk skal undres over hvorfor det ikke er reist en statue av meg, enn at de spør hvorfor det er reist en statue av meg!»[19]

Familieliv[rediger | rediger kilde]

Cato skilte seg fra sin kone Marcia og arrangerte et ekteskap for henne med sin venn Hortensius for å styrke mennenes vennskapsbånd. Det er ikke kjent hva Marcia tenkte om dette, men faren hennes og Cato var sammen om å love henne bort, og etter Hortensius' død giftet hun seg igjen med Cato. Noen romerske enkemenn var så lite sjalu at de gikk sammen med sin kones tidligere menn om å bygge et gravsted til henne. I Om jordbruket skrev Cato at eiendommens forvalter trengte en ektefelle til å ta seg av husarbeidet, «idet han burde gå ut med slavene så snart det lysner, og vende tilbake i skumringen, utslitt av sitt arbeid.» Med utgangspunkt i at det var godseieren og ikke forvalteren selv som valgte konen, anbefalte Cato at hun burde være verken stygg eller vakker, for «stygghet vil vekke avsky i partneren, men overdreven skjønnhet vil gjøre ham lat.»[20]

Plutark forteller i sin biografi om Cato: «Den som slo sin kone eller sønn, sa Cato, la hånd på de ukrenkeligste helligdommene, og han satte, sa han, en god ektemann høyere enn en fremragende senator. Det eneste han beundret ved Sokrates, var at han, selv om han hadde en vanskelig kone og noen dumme sønner, likevel behandlet dem mildt. Da Cato hadde fått en sønn, lot han ikke noen nok så viktig forretning, med mindre det gjaldt staten, hindre ham i å være til stede når hans kone Marcia badet og reivet spedbarnet. Hun gav nemlig barnet bryst selv, og ofte la hun også slavenes småbarn til brystet, for å inngi dem vennlige følelser for sønnen, siden de fikk samme næring.» Da gutten ble større, tok Cato seg av ham og lærte ham selv å lese, selv om han hadde en slave, Chilon, som underviste mange barn. Men Cato likte ikke at sønnen ble skjelt ut eller dradd i øret av en slave, og lærte heller selv sønnen lesing, lovkunnskap og legemsøvelser, spydkast, våpenkamp og ridning, nevekamp, svømming og å holde ut hete og kulde. Cato hevdet også at han skrev sitt historiske verk egenhendig og med stor skrift, slik at sønnen fikk kunnskap om fortid og tradisjon hjemmefra.[21]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Cicero. Um alderdomen, (Cato den eldre). Til norsk ved Eirik Vandvik. Samlaget, 1931. (Klassiske bokverk)
  • Astin, A. E. (1978), Cato the Censor, Oxford: Clarendon Press
  • Dalby, Andrew (1998), Cato: On Farming, Totnes: Prospect Books, ISBN 0-907325-80-7
  • Goujard, R. (1975), Caton: De l'agriculture, Paris: Les Belles Lettres

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cato Elder[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Cato, Marcus Porcius Major[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Porcii[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ IdRef, IdRef ID 026651947, besøkt 4. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n50047791, besøkt 4. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ datos.bne.es, BNE-identifikator XX1068238, besøkt 4. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Perseus Project, catalog.perseus.org, besøkt 3. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Treccani-leksikonet, oppført som CATONE, Marco Porcio, Enciclopedia Italiana-ID marco-porcio-catone, utgitt 1931, besøkt 4. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Salonii[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Andersen, Øivind; Steen, Tone: «Cato den eldre» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. juli 2023 fra [1]
  12. ^ General Dentatus, Britannica
  13. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 18), Gyldendal, 1963
  14. ^ Romersk slaveri
  15. ^ Rebecca Gove: Slavery in the ancient world, 16. juni 2015. Wayback Machine
  16. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 20-22)
  17. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 22-23)
  18. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 23)
  19. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 20)
  20. ^ Stephanie Coontz: I gode og onde dager (s. 88-90), forlaget Gyldendal, Oslo 2006, ISBN 82-05-35107-4
  21. ^ Peter Ørsted: Romerne – dagligliv i det romerske imperium (s. 229), forlaget Gyldendal, København 1991, ISBN 87-01-72010-4