Cato den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marco Porcio Cato

Marcus Porcius Cato (Latin: M·PORCIVS·M·F·CATO; 234 f.Kr.149 f.Kr.) var en romersk statsmann, ofte kalt «Censoren», Sapiens, Priscus, eller «den eldre» for å adskille ham fra «den yngre», som var hans oldebarn.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var av en gammel plebeierfamilie, som var kjent for noen militære embeter, men ikke kjent for høyere embeter i republikken. Han ble oppdratt i tråd med sine latinske forfedre, til landbruket, som han viet sin tid til når han ikke var i militæret. Men etter å ha blitt tiltrukket av en kunngjøring av L. Valerius Flaccus, reiste han til Roma, der han ble kvestor i 204 f.Kr., aedil i 199 f.Kr., og konsul i 195 f.Kr. med sin gamle patron.

Cato den eldre skal ha avsluttet alle sine taler i senatet med setningen Ceterum censeo Carthaginem esse delendam, «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges».

Av hans mange skrifter er bare Om jordbruket bevart.

Avsnittet om familieliv er urimelig langt og detaljert i forhold til artikkelens helhet. Det kan bidra til å gi et skjevt eller uriktig helhetsbilde av Catos liv og virke. Avsnittet blir derfor kommentert ut inntil artikkelen blir ytterligere utvidet.

Familieliv[rediger | rediger kilde]

Cato skilte seg fra sin kone Marcia og arrangerte et ekteskap for henne med sin venn Hortensius for å styrke vennskapsbåndet. Det er ikke kjent hva Marcia tenkte om dette, men faren hennes og Cato var sammen om å love henne bort, og etter Hortensius' død giftet hun seg igjen med Cato. Noen romerske enkemenn var så lite sjalu at de gikk sammen med sin kones tidligere menn om å bygge et gravsted til henne. I Om jordbruket skrev Cato at eiendommens forvalter trengte en ektefelle til å ta seg av husarbeidet, «idet han burde gå ut med slavene så snart det lysner, og vende tilbake i skumringen, utslitt av sitt arbeid.» Med utgangspunkt i at det var godseieren og ikke forvalteren selv som valgte konen, anbefalte Cato at hun burde være verken stygg eller vakker, for «stygghet vil vekke avsky i partneren, men overdreven skjønnhet vil gjøre ham lat.»[1]

Plutark forteller i sin biografi om Cato: «Den som slo sin kone eller sønn, sa Cato, la hånd på de ukrenkeligste helligdommene, og han satte, sa han, en god ektemann høyere enn en fremragende senator. Det eneste han beundret ved Sokrates, var at han, selv om han hadde en vanskelig kone og noen dumme sønner, likevel behandlet dem mildt. Da Cato hadde fått en sønn, lot han ikke noen nok så viktig forretning, medmindre det gjaldt staten, hindre ham i å være til stede når hans kone Marcia badet og reivet spebarnet. Hun gav nemlig barnet bryst selv, og ofte la hun også slavenes småbarn til brystet, for å inngi dem vennlige følelser for sønnen, siden de fikk samme ernæring. Da gutten ble større, tok Cato ham selv inn til seg og lærte ham å lese, selv om han hadde en dannet slave, Chilon, som underviste mange barn. Men Cato likte ikke at sønnen ble skjelt ut eller dradd i øret av en slave, nei, han lærte selv sønnen lesning, lovkunnskap og legemsøvelser, spydkast, våpenkamp og ridning, å slå med neven, å holde ut hete og kulde, og å svømme. Og han sier også at han skrev sitt historiske verk egenhendig og med stor skrift, for at sønnen alt i hjemmet kunne bli utviklet i kunnskap om fortid og tradisjon.»[2]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Cicero. Um alderdomen, (Cato den eldre). Til norsk ved Eirik Vandvik. Samlaget, 1931. (Klassiske bokverk)
  • Astin, A. E. (1978), Cato the Censor, Oxford: Clarendon Press
  • Dalby, Andrew (1998), Cato: On Farming, Totnes: Prospect Books, ISBN 0-907325-80-7
  • Goujard, R. (1975), Caton: De l'agriculture, Paris: Les Belles Lettres

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stephanie Coontz: I gode og onde dager (s. 88-90), forlaget Gyldendal, Oslo 2006, ISBN 82-05-35107-4
  2. ^ Peter Ørsted: Romerne – dagligliv i det romerske imperium (s. 229), forlaget Gyldendal, København 1991, ISBN 87-01-72010-4