Urban II
| Den salige Urban II Urban II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Otho de Lagery ca. 1035[1]  Châtillon-sur-Marne | ||
| Død | 29. juli 1099[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, forfatter | ||
| Embete |
| ||
| Far | Miles de Châtillon | ||
| Mor | Avenelle de Montfort | ||
| Søsken | Guy I of Chatillon | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Odo av Lagery | ||
| Valgt | 12. mars 1088 | ||
| Innsatt | 1088 | ||
| Saligkåret | 1881 | ||
| Helligkåret | Ikke helligkåret | ||
| Festdag | 29. juli | ||
| Forgjenger | Viktor III | ||
| Etterfølger | Paschalis II | ||
Se også liste over paver | |||
Urban II (født ca. 1035 i Châtillon-sur-Marne, død 29. juli 1099) var pave fra mars 1088 til 1099. Han het opprinnelig Odo av Lagery (også stavet Otho eller Otto) og var fra en adelsfamilie fra Châtillon-sur-Marne i Frankrike.
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Han ble utdannet innen den katolske kirke, og virket en tid som erkediakon i Reims. En av hans lærere var St Bruno, som påvirket ham til å gå i kloster i Cluny i 1068.[trenger referanse] Der ble han med tiden valgt til prior. I 1078 ble han kalt til Roma av pave Gregor VII, som i 1080 utnevnte ham til kardinalbiskop av Ostia.
Som kardinal var han en av de mest aktive støttespillere for den gregorianske reform.[trenger referanse] Blant annet var han pavelig legat til Det tysk-romerske rike i 1084–85. Den var på den tiden vanlig at en pave nominerte kandidater til neste pavevalg, og han var blant de få Gregor VII nevnte.[trenger referanse] I 1086 ble i stedet Desiderius, som var abbed i Monte Cassino, valgt til pave og tok navnet Viktor III.
Pontifikatet[rediger | rediger kilde]
Viktor IIIs pontifikat ble kortvarig. Han døde i Monte Cassino 16. september 1087. Først den 12. mars 1088 ble Odo valgt under en samling av kardinaler i Terracina. Han gjenopptok Gregor VIIs reformer, og brukte sine diplomatiske evner til å vinne gehør for dem.[trenger referanse]
Siden 1084 hadde motpave Klemens (III) sittet i Roma, og dette ble en utfordring for Urban II. Klemens hadde allerede vært årsak til at det tok et halvt år å velge ny pave. Urban hadde selv ledet synoden som bannlyste motpaven, som var alliert med den tysk-romerske keiseren Henrik IV. Gjennom å avholde en rekke synoder, en av dem i Roma, klarte Urban å få støtte fra mange biskoper for sitt reformarbeid, og kunne derfor fortsette striden mot keiseren og motpaven.
Urban kom til Roma i 1088, men måtte da bosette seg på Tiberøya. Først året etter klarte han å få kontroll over byen. Da keiseren 1090–92 invaderte Italia, måtte han forlate byen igjen, og holdt en tid i Sør-Italia. Henrik IVs krigslykke snudde, og i 1093 kunne Urban vende tilbake til Roma, denne gang for godt. Han fikk kontroll over Lateranpalasset i 1094, ved hjelp av bestikkelser.[trenger referanse] I 1098 fikk han også kontroll over Castel Sant'Angelo, og kontrollerte dermed en viktig innfartsåre til byen.
Sicilia[rediger | rediger kilde]
Urban II hadde lenge hatt et godt forhold til normannerne i Sør-Italia og på Sicilia.[trenger referanse] Særlig fikk han viktig støtte fra greve Roger I av Sicilia. Urban ga gode gjenytelser. Hauteville-familien fikk sin maktposisjon på Sicilia bekreftet, og det sicilianske monarki besto helt til pave Pius IX trakk det tilbake i 1867 i forbindelse med Italias samling. I avtalen inngikk det at Sicilia og Sør-Italia skulle være pavelige len, slik at Roger og hans etterkommere styrte på pavens vegne.[trenger referanse]
Spania[rediger | rediger kilde]
I Spania oppmuntret Urban til fortsatt gjenerobring fra maurerne, den såkalte reconquista. Som del av dette tok han Aragón-Navarra og Catalonia som pavelige len, og reorganiserte landet kirkelig. I 1088 gjenopprettet han erkebispesetet i Toledo, og gjorde erkebiskopen der til primas for hele Spania.
Første korstog[rediger | rediger kilde]
I mars 1095 mottok Urban utsendinger fra den bysantinske keiseren, Alexius I Comnenus, som ba om hjelp mot muslimene. Paven, som nå var anerkjent som den virkelige pave av de fleste i vest, samlet konsilet i Clermont for å diskutere spørsmålet. Synoden ble holdt i november 1095, med 13 erkebiskoper, 225 biskoper og 90 abbeder til stede. Der holdt paven det som av mange historikere har blitt kalt den mest effektive tale i Europas historie.[trenger referanse] Han oppfordret franskmennene til å reise fra det han kalte deres «overfylte hjemland», og ta «Kanaan, Det hellige land som fløt av melk og honning».
Korstoget ville også bety økt vestlig innflytelse i et område som lå under ortodokse patriarken av Konstantinopel. Urban ønsket å gjøre dette på en måte som kunne fremme en forsoning etter øst-vest skismaet fra 1054.[trenger referanse] Blant annet løste han patriark Alexios av Konstantinopel fra ekskommunikasjon.
Responsen på Urbans tale var overveldende, og det første korstog var et faktum. Korsfarerne reiste i 1096, og nesten fire år senere, i juli 1099 erobret de Jerusalem. Urban fikk ikke selv oppleve dette. Han døde to uker etter erobringen av byen og nyheten hadde enda ikke nådd Italia.
Filip I av Frankrike[rediger | rediger kilde]
Kong Filip I av Frankrike (1060–1108) utløste i 1092 en krise. Han skilte seg da fra sin kone Bertha, og giftet seg med Berthrade. Hans nye kone var også tidligere gift, med greven av Anjou. Kongen var allerede i konflikt med paven, fordi han hadde solgt kirkelige embeter.[trenger referanse] Simoni var en praksis som Urban sterkt fordømte. Paven ekskommuniserte Filip. I 1104 måtte Filip og Berthrade møte barbent for en forsamling av biskoper i Paris, og love å holde seg borte fra hverandre. Urbans etterfølger Paschalis II opphevet da bannlysningen.
Urbans død, og etterspill[rediger | rediger kilde]
Urban II døde den 29. juli 1099 i Roma.
Motpave Klemens (III) døde i januar 1100, men siden 1095 hadde hans innflytelse vært sterkt begrenset.[trenger referanse] Keiser Henrik IV hadde lidd nederlag, og keiserens krav om å være overhode for kirken hadde stilnet. Paschalis II tok derfor over under betraktelig lettere forhold enn Urban hadde gjort.[trenger referanse]
Urban ble tidlig regnet som helgen, men ble ikke formelt helligkåret. Først i 1881 ble han saligkåret av pave Leo XIII. Hans minnedag er dødsdagen, 29. juli.
Sitat av Urban II[rediger | rediger kilde]
«Mannens anger er falsk hvis han ikke slutter som advokat, et yrke det ikke er mulig å utøve på noen måte uten å begå synd.»[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sørnes, Torgrim (2009): Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876, Oslo: forlaget Schibsted, ISBN 978-82-516-2720-7, s. 139
 |
Forgjenger: Viktor III |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Paschalis II |