Thomas Buergenthal
| Thomas Buergenthal | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. mai 1934[1] Ľubochňa i Tsjekkoslovakia | ||
| Død | 29. mai 2023[2] (89 år) Miami | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, universitetslærer, advokat, dommer, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Bethany College Harvard Law School New York University School of Law | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | Manley-O.-Hudson medal Gruber Prize for Justice Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (1994)[3] | ||
Thomas Buergenthal (1934–2023)[4] var en amerikansk jurist innenfor folkerett og menneskeretter, og dommer ved Den internasjonale domstolen i Haag. Han ble professor i rettsvitenskap ved George Washington University. Han gikk av som dommer i 2010.[5][6][7] Under andre verdenskrig overlevde han Auschwitz og Sachsenhausen blant annet med hjelp fra norske fanger. Han var en av de yngste overlevende fra disse leirene.[4][8]
Bakgrunn og familie
[rediger | rediger kilde]Familien Buergenthal var jødisk. Familien flyktet fra Tyskland til Tsjekkoslovakia etter Hitlers maktovertakelse i 1933 og den tiltagende jødeforfølgelsen. Tomáš Buergenthal ble født 11. mai 1934 i Ľubochňa i Tsjekkoslovakia (nå i Žilina-regionen i Slovakia).[9][10] Han døde 29. mai 2023 i Miami i USA der han hadde slått seg ned etter andre verdenskrig.[4]
Jødeforfølgelsene
[rediger | rediger kilde]Da jødeforfølgelsen tiltok i Slovakia i 1939, krysset de grensen til Polen med sikte på å ta båt fra Gdynia til England. Kort tid etter (mars 1939) tok Hitler kontroll over Böhmen og Mähren med Slovakia som lydrike. I Polen ventet de hele sommeren på visum til Storbritannia, men da visaene kom i slutten av august var det for sent fordi Polen ble invadert av Tyskland samme dag de skulle ta toget til havnebyen Gdynia. De ble værende i byen Kielce der jødene ble samlet i en ghetto fra 1941. I 1942 ble en stor del av de jødiske innbyggerne i byen henrettet eller sendt til Treblinka. Senere ble de overført til en leir for tvangsarbeid, og i august 1944 ble familien deportert til Auschwitz. Josef Mengele og hans assistenter skilte i oktober 1944 faren fra Thomas og han så aldri faren igjen. Thomas var ett av de få barna som ikke ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. Han fikk oppdrag å være løpegutt i leiren og ble slikt blant annet vitne til at hauger av lik ble kremert.[11][12][9][13][10]
Ti år gammel hadde han overlevd ghettoer i det okkuperte Polen, Auschwitz og dødsmarsjen til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ikke langt fra Berlin. På vei til Sachsenhausen forfrøs han tærne. Deler av transporten gikk med tog gjennom Tsjekkoslovakia og innbyggere langs jernbanelinjen kastet brød til fangene i de åpne vongene. Toget brukte 10 dager til Berlin. En polsk blockältester i konsentrasjonsleiren med medisinsk utdanning sørget for at han fikk klær og ble operert av den norske legen Sven Oftedal, som var fange der. De norske i Sachsenhausen fikk mot slutten av krigen motta pakker med mat fra Sverige, «svenskepakker», og deler av dette ga Odd Nansen og andre til Buergenthal særlig da de skulle reise med de hvite bussene. Odd Nansen berget livet hans i krigens siste dager. De norske fangene ble evakuert i krigens sluttfase og Buergenthal lovet skrive til Nansen etter krigen. Leiren ble befridd av sovjetiske styrker i april 1945.[13][10] Da de forlot leiren slo de seg ned i en forlatt privatbolig der de fant mat. Senere ble han tatt vare på av polske soldater som holdt til i nærheten og sammen med dem var han vitne til sluttkampene om Berlin.
Boken Tommy. En sannferdig fortelling (skrevet av Odd Nansen mange år etter krigen) handler om hvordan det hadde gått med gutten.[11] Buergenthal tok kontakt med juristen Benjamin Ferencz med spørsmål om han kunne få erstatning for slavearbeid for Heinkels flyfabrikk da Buergenthal som tiåring var internert i Sachsenhausen. Tysk høyesterett hadde allerede avsagt dom til fordel for tyske bedrifter, og Ferencz kunne ikke gjøre stort for Buergenthal.[14]
Etter verdenskrigen
[rediger | rediger kilde]Buergenthal ble med de polske styrkene østover til en kaserne utenfor Warszawa og ble værende der til slutten av 1946. Han var en av de yngste overlevende fra Auschwitz og Sachsenhausen. Han ble i slutten av 1946 plassert på et barnehjem i Otwock utenfor Warszawa inntil han ble funnet av slektninger og to år etter krigen gjenforent med moren i Göttingen.[10] Faren døde i Buchenwald; besteforeldrene ble drept av nazistene.
Buergenthal og moren var omtrent de eneste jødene i Göttingen på den tiden. I 1947 kjørte Nansen og Arvid Johansen gjennom Europa til Svartehavet der et av målene var å finne Buergenthal. Nansen hadde gitt ut sine dagbøker fra fangenskap og norske aviser skrev at den lille gutten fra dagbøkene hadde overlevd og var funnet. Odd Nansen tok ham med seg fra Göttingen på et to måneder langt besøk i Norge i 1949. Buergenthal var statsløs og reiste til Norge med såkalt Nansenpass. I Norge møtte Buergenthal blant andre Nansens venn Willy Brandt og ved ankomst Fornebu var det pressekonferanse. I 1951 holdt Nansen innledningsforedraget ved overrekkelse av de tyske bokhandlernes fredspris til Albert Schweitzer og Buergenthal var med og hilste på Schweitzer. Nansen skrev et anbefalingsbrev da Buergenthal søkte om visum til USA. Buergenthal utvandret til USA i 1951.[10][15][9][13][16] Han studerte jus ved New York University og internasjonal rett ved Harvard Law School.[4][17]
Karriere
[rediger | rediger kilde]Buergenthal ble ekspert i folkerett. Han arbeidet ved University of Texas, State University of New York (uteksaminert i 1960) og Emory University. Han var dekan for juridisk fakultet ved American University i Washington D.C.. Fra 1989 var han professor i rettsvitenskap ved George Washington University. Fra 2000 til 2010 var han dommer ved den internasjonale domstolen i Haag. Fra 2010 var han tilbake ved George Washington University til han i 2015 ble professor emeritus.[4][17]
Han publiserte over ti bøker, A Lucky Child om erfaringen fra Auschwitz, og et stort antall faglige artikler. Han medvirket i redaksjonen for American Journal of International Law og Human Rights Law Journal. Han var medlem av FNs menneskerettskomite.[4][13] Han var medlem av rådet for United States Holocaust Memorial Museum.[9] Han var leder for Inter-American Court of Human Rights (med base i Costa Rica) fra 1979.[8][13]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- Edith-Stein-Preis (2019)[18]
- Æresdoktor ved Brandeis University.[19]
- Elie Wiesel Award.
- I Göttingen bærer et av byens folkebiblioteker hans navn.[8]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Law-Making in the International Civil Aviation Organization (1969)
- International Protection of Human Rights (med L. B. Sohn, 1973)
- Public International Law in a Nutshell (4. utgave 2007, med S.D. Murphy)
- International Human Rights in a Nutshell (3. utgave 2002, med D. Shelton and D. Stewart)
- Protecting Human Rights in the Americas (4. utgave 1995, med D. Shelton)
- A Lucky Child. A Memoir of Surviving Auschwitz as a Young Boy (2009); norsk utgave: Et lykkebarn. Gutten som overlevde Holocaust og ble dommer i Haag. (Spartacus forlag, 2008, ISBN 9788243004412)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 106153[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.dignitymemorial.com, besøkt 30. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ cavavub.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f «In Memoriam: Thomas Buergenthal | GW Law | The George Washington University». George Washington University Law School (på engelsk). 30. mai 2023. Besøkt 1. juni 2023.
- ^ Eide, Asbjørn (1981). Menneskerettigheter. Universitetsforlaget. ISBN 8200706583.
- ^ «Thomas Buergenthal». www.law.gwu.edu (på engelsk). Besøkt 15. september 2020.
- ^ Asbjørn Eide og Marek Thee (1983). Frontiers of human rights education. no#: Universitetsforlaget. ISBN 8200067769.
- ^ a b c «Holocaust survivor Judge Thomas Buergenthal passes away at 89». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). Besøkt 2. juni 2023.
- ^ a b c d «Honoring Judge Thomas Buergenthal». www.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 2. juni 2023.
- ^ a b c d e Omdal, Sven Egil (2023). Nordmennene i Sachsenhausen. Kagge forlag. ISBN 9788248933120.
- ^ a b Nansen, Odd (1970). Tommy: en sannferdig fortelling. Oslo: Gyldendal.
- ^ «Thomas Buergenthal». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 15. september 2020.
- ^ a b c d e Collins, Julia (1. juli 2012). «After Death Camps, a Force for Life». Harvard Law School (på engelsk). Besøkt 2. juni 2023.
- ^ Hofmann, Tom (2013). Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate (på engelsk). Jefferson, North-Carolina: McFarland & Co publishers. s. 192. ISBN 9780786474936.
- ^ «Life After the Holocaust: Thomas Buergenthal». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 15. september 2020.
- ^ Buergenthal, Thomas (2008). Et lykkebarn. Gutten som overlevde holocaust og ble dommer i Haag. Spartacus. ISBN 9788243004412.
- ^ a b Rechcigl, Mila (2020). American Learned Men and Women with Czechoslovak Roots. Author House. ISBN 9781728371597.
- ^ NDR. «Früherer IGH-Richter mit Edith-Stein-Preis geehrt». www.ndr.de (på tysk). Besøkt 15. september 2020.
- ^ «Thomas Buergenthal | Honorary Degree Recipients | Commencement 2011 | Brandeis University». www.brandeis.edu. Besøkt 15. september 2020. «Thomas Buergenthal is one of the foremost jurists and scholars in the field of international human rights.»