Nykeynesiansk økonomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nykeynesiansk økonomi er en retning i moderne makroøkonomi, som kombinerer et keynesiansk utgangspunkt med et mikroøkonomisk grunnlag. Fremtredende nykeynesianske økonomer er John B. Taylor, Stanley Fischer, Gregory Mankiw, David Romer, Olivier Blanchard, Nobuhiro Kiyotaki, Jordi Galí og Michael Woodford.

To hovedantagelser definerer den nykeynesianske tilnærming til makroøkonomi. Akkurat som den nyklassiske tilnærmingen forutsetter nykeynesianere vanligvis at husholdninger og bedrifter handler rasjonelt, og herunder at de har rasjonelle forventninger. De to retningene skiller seg ved at nykeynesianere vanligvis antar at økonomien samtidig er preget av ulike markedsfeil. Særlig forutsetter nykeynesianerne at det er ufullkommen konkurranse i pris- og lønnsdannelsen, noe som forklarer hvorfor priser og lønninger kan være «stive», dvs. de tilpasser seg ikke umiddelbart til endringer i økonomiske forhold.

Lønns- og prisstivhet og andre markedsfeil, som vanligvis er til stede i nykeynesianske modeller, innebærer at økonomien sjelden vil ha full sysselsetting. Derfor argumenter nykeynesianere at makroøkonomisk stabiliseringspolitikk fra regjeringens (ved hjelp av finanspolitikken) eller sentralbankens side (ved hjelp av pengepolitikken) kan føre til et mer effektiv utfall enn en laissez faire-politikk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Nykeynesianismen oppsto i 1980-årene, i høy grad som svar på kritikken av keynesiansk makroøkonomi fra de nyklassiske økonomers side.[trenger referanse] Nyklassikerne kritiserte de eldre keynesianeres inkonsistens i lys av begrepet om rasjonelle forventninger. Nyklassikerne kombinerte rasjonelle forventninger med en markedslikevekt med fullkommen konkurranse og dermed full sysselsetting. Nykeynesianerne viste at når det er prisstivhet og andre markedsfeil, kan man også oppleve ufrivillig arbeidsledighet og konjunktursvingninger, selv om aktørene har rasjonelle forventninger.[trenger referanse]

Diskusjonen mellom nyklassikere og nykeynesianere har preget makroøkonomien gjennom de siste 40 år og etterhvert ført til den nye nyklassiske syntese, som i dag utgjør hovedstrømningen innen økonomi.[trenger referanse] Nykeynesianske tanker er dermed en vesentlig del av det dominerende økonomiske paradigme i dag i motsetning til postkeynesianerne, som bygger mer bokstavelig på John Maynard Keynes' tanker og i dag regnes for en heterodoks økonomisk retning.[trenger referanse]

Mikrofundamentet for prisstivhet[rediger | rediger kilde]

«Nominelle stivheter», det vil si treg pris- og lønnstilpasning, er et sentralt element i alle nykeynesianske modeller. Et nøkkelspørsmål er: «Hvorfor skulle prisene tilpasse seg langsomt?» En vanlig forklaring fra nykeynesianere er tilstedeværelsen av «menyomkostninger», dvs. at det er (normalt små) omkostninger med å justere nominelle priser, for eksempel med å trykke nye menyer på en restaurant. Nykeynesianere forklarer hvordan selv små slike omkostninger kan forstørre kortsiktige svingninger. Ikke bare må bedriftene betale disse omkostningene, men det finnes også eksternaliteter forbundet med prisendringene.[1] Eksempelvis vil en bedrift som setter ned prisene sine øke realinntekten hos sine kunder. Dette vil gi dem en større kjøpekraft, som ikke nødvendigvis kommer den bedriften til gode som senket sine priser. Ettersom bedriftene ikke får den fulle gevinst av å senke sine priser, forminskes deres incitament for å tilpasse prisene som reaksjon på makroøkonomiske hendelser.

I den nykeynesianske litteraturen opptrer også flere andre årsaker til prisstivheter, eksempelvis effektivitetslønn, implisitte kontrakter og ugunstig utvelgelse.

Andre mikroøkonomiske ingredienser[rediger | rediger kilde]

Utover prisstivhet er en annen markedsfeil også en fast del av de fleste nykeynesianske modeller, nemlig antagelsen om at bedriftene er i monopolistisk konkurranse.[2] Faktisk ville det ikke gi mening at anta prisstivhet uten en viss form for monopolmakt, for under fullkommen konkurranse vil enhver bedrift med en pris som er marginalt høyere enn konkurrentenes, ikke kunne selge noen varer, og enhver bedrift med en pris som er marginalt lavere enn konkurrentenes, ville bli nødt til å selge langt mer enn det kan lønne seg for dem å produsere. Derfor antar nykeynesianske modeller i stedet at bedrifter bruker sin markedsmakt til å opprettholde et prisnivå som er høyere enn deres marginale omkostninger, slik at de kan opprettholde en profitabel produksjon.

Andre eksempler på markedsfeil som opptrer i noen nykeynesianske modeller, er kredittmarkedsimperfeksjoner, koordinasjonsfeil og arbeidsledighet som oppstår som følge av problemer med moralfare eller søkefriksjoner.

Nykeynesianske DSGE-modeller[rediger | rediger kilde]

Etter pionerarbeidet med å undersøke hvilke former for mikroøkonomiske ingredienser som kunne medføre keynesianske makroøkonomiske resultater, begynte økonomer å sette disse brikker sammen til sammenhengende makroøkonomiske modeller. Disse modellene beskriver beslutningene hos husholdninger, monopolistisk konkurrerende bedrifter, regjeringen og sentralbanken, og til tider andre økonomiske aktører. Bedriftene antas å ha stiv prissetting. Mange modeller antar også en stiv lønnsfastsettelse.

Den samlede produksjon bestemmes av husholdningenes innkjøp, som avhenger av bedriftenes priser. Siden den makroøkonomiske adferd avhenger av samspillet mellom alle disse aktørers beslutninger over lengre tidsrom under usikkerhet om den fremtidige økonomiske situasjon, betegnes disse modellene som dynamiske stokastiske generelle likevektsmodeller (på engelsk dynamic stochastic general equilibrium eller DSGE-modeller). Modellenes parametre blir normalt anslått eller valgt for å få modellens dynamikk til å ligne faktiske makroøkonomiske data fra det landet eller området som analyseres.[3]

Betydning for den økonomiske politikk[rediger | rediger kilde]

Nykeynesianske økonomer er enige med nyklassikerne i at ekspansiv penge- eller finanspolitikk ikke har gagnlige effekter i form av høyere sysselsetting på lang sikt. På grund av prisstivheten vil disse formene for økonomisk politikk derimot kunne øke produksjonen og senke arbeidsledigheten på kort sikt. Fastholdes en slik politikk på lengre sikt, vil den imidlertid etterhvert skape høyere inflasjonsforventninger og dermed medføre stigende fremtidige problemer. Man vil derfor ikke anbefale ekspansiv politikk for å skape en midlertidig økonomisk boom, da det neppe vil være mulig å eliminere de økte inflasjonsforventningene uten å skape en resesjon. Hvis økonomien rammes av et uventet eksternt sjokk, kan det imidlertid være en gode ide å dempe de makroøkonomiske virkningene av sjokket ved hjelp av penge- eller finanspolitikk. Det er særlig tilfelle hvis sjokket virker i retning av å forminske både sysselsetting og inflasjon (et såkalt negativt etterspørselssjokk), i det ekspansiv penge- eller finanspolitikk i dette tilfelle vil stabilisere begge deler.

Undersøkelser av optimal pengepolitikk i nykeynesianske DSGE-modeller har fokusert på regler for renten (ikke minst såkalte Taylor-regler) som kan si hvordan sentralbanker bør styre den nominelle rente som svar på endringer i inflasjon og produksjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mankiw, N. Gregory (1985). «Small Menu Costs and Large Business Cycles: A Macroeconomic Model of Monopoly». Quarterly Journal of Economics. 100 (2): 529–539. JSTOR 1885395. 
  2. ^ Blanchard, Olivier Jean (1987). «Monopolistic competition and the effects of aggregate demand». American Economic Review. 77 (4): 647–666. JSTOR 1814537. 
  3. ^ Michael Woodford (2003): Interest and Prices: Foundations of a Theory of Monetary Policy.