Osloskolen (samfunnsøkonomi)

Ragnar Frisch regnes som grunnlegger av Osloskolen i samfunnsøkonomi, samt som en sentral skikkelse i utviklingen av nyklassisk makroøkonomi. Frisch ble senere tildelt Sveriges Riksbanks minnepris i økonomi (Nobelprisen i økonomi) for sine arbeider i 1969.

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg har gitt faglige bidrag til Osloskolen gjennom sine arbeider med makromodellene MODAG og MSG, samt som politiker gitt sin støtte til Keynesiansk økonomisk teori.

Osloskolen er en samfunnsøkonomisk fagtradisjon, først frittstående, deretter utviklet som del av nykeynesianismen, som har vært og er dominerende på Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Skolen er preget av planmessig og diskresjonær konjunkturstyring, korporative lønnsforhandlinger, samt ønsket om å sikre høy sysselsetting gjennom aktiv finanspolitikk. Osloskolens teoretiske modellering er svært influert av Universitetet i Oslos omfattende fokus på økonometrisk og matematisk metodelære. Representanter for fagtradisjonen er blant annet Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo, Leif Johansen, Petter Jakob Bjerve, Odd Aukrust, Steinar Holden og Jens Stoltenberg.

Som foregangspersoner innenfor Osloskolen regnes spesielt Ragnar Frisch, samt hans etterfølgere Trygve Haavelmo og Leif Johansen, som gjennom flere tiår virket ved Universitetet i Oslo. Deres arbeider innenfor matematisk statistikk samt økonometri og makroøkonomi la mye av grunnlaget for moderniseringen av makroøkonomifaget, og dets bevegelse mot dagens dynamiske likevektsmodeller. Den tidlige Osloskolen hadde klare preg av intervensjonisme, der blant annet prisreguleringer, politisk styring av rente, samt kredittrasjonering var sett på som legitime politiske midler for makroøkonomisk styring. Senere har skolen fått et mer moderat preg, og vektlagt mer tradisjonell etterpørselssidepolitikk, som lønnsforhandlinger, aktiv finanspolitikk, og rentestyring, og som sådan utviklet seg som del av den nykeynesianistiske bevegelsen som oppsto i 1970- og 1980-årene.

Osloskolen har gjennomgående stått for en mer progressiv styringstanke der regulering av tilbudssiden samt stimulering av etterspørselssiden er sett på som kjernen i økonomisk konjunkturstyring, mens samfunnsøkonomifaget ellers, spesielt i USA og Storbritannia, har vendt seg mot makromodeller som vektlegger deregulering av tilbudssiden, og anser diskresjonær finanspolitikk som mindre virkningsfullt. Som sådan er Osloskolen vokst frem i opposisjon til spesielt Chicagoskolen, som har hatt stor innflytelse i USA.

Osloskolens arbeider har lagt grunnlag for utviklingen av de sentrale makroøkonomiske modellene som i dag brukes i Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet, spesielt MODAG, KVARTS og MSG. Osloskolen har fått politisk innflytelse gjennom det såkalte «jerntriangelet», forbindelsene mellom Økonomisk institutt og fagdepartementene.

Historie

Osloskolen vokste frem i 1930-årene gjennom arbeidene til Ragnar Frisch, samt hans etterfølgere Trygve Haavelmo og Leif Johansen, på det nyopprettede Økonomiske institutt ved Universitet i Oslo. Frisch og hans elever var pionérer innenfor matematisk statistikk samt økonometri og makroøkonomi, og bidro i stor grad til at makroøkonomifaget beveget seg mot bruk av dynamiske likevektsmodeller, som i dag står i det nyklassiske makroøkonomifagets sentrum. Samtidig som makroøkonomifaget var i stadig utvikling, og Frisch og Haavelmo skrev sine sentrale arbeider, fikk Chicagoskolen; en gren av nyklassisk teori preget av frimarkedstenkning og opposisjon mot diskresjonær penge- og finanspolitikk, stadig mer innflytelse i økonomifaglige miljøer i USA. I opposisjon mot denne tenkningen gjorde la Frisch, Haavelmo og Johansen omfattende arbeid i å modernisere og formalisere planleggingsorientert økonomisk teori ved bruk av økonometrisk og matematisk metode. Som ledere av det sentrale samfunnsøkonomiske fagmiljøet i Norge––Frisch og Haavelmo fikk senere hver sin Nobelpris––ble deres tenkning svært innflytelsesrik, og har siden blitt videreutviklet som dominerende tradisjon i forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo. Osloskolen har ettersom etterkrigstidens reguleringspolitikk ble avskaffet moderert de tydelige intervensjonistiske argumentene, og gjennom 1970- og 1980-årene utviklet seg nærmere i retning nykeynesianismen, men med klare nasjonale preg, herunder korporative lønnsforhandlinger, forhandlingsbaserte priser i jordbruket, bruk av oljepenger i finanspolitikken, samt lavere grad av insentivstyring av husholdninger.

Osloskolens arbeider har vært svært innflytelsesrikt i norsk økonomisk politikk, og gitt grunnlag for utviklingen av de sentrale makroøkonomiske modellene som i dag brukes i Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet, spesielt MODAG, KVARTS og MSG. Gjennom omfattende samarbeid og kontakt mellom det økonomifaglige miljøet er Osloskolens teori sågar vokst frem i det omfattende samarbeidet mellom Økonomisk institutt og de politiske fagdepartementene, i dagligtalen navngitt "jerntriangelet".