Numa Pompilius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Numa Pompilius, slik han er forestilt på en romersk mynt preget av Gnaeus Calpurnius Piso i løpet av keiser Augustus' regime. Piso hevdet at han selv stammet fra kongen.

Numa Pompilius (ca. 700 f.Kr.) var i henhold til sagnene byen Romas andre konge etter Romulus, Romas legendariske grunnlegger.[1]

Etter å ha blitt valgt til konge av folket ble den fromme sabineren Numa Pompilius kjent for etableringen av religiøse riter og institusjoner, som de med vestalinner og augurer, og for å ha knyttet den unge byen Roma sammen i et religiøst fellesskap. Ved sin bortgang tradisjonelt plassert år 673 f.Kr. ble han fulgt av Tullus Hostilius.

Historisiteten til de fire første kongene av Roma er omdiskutert, og mange historikere anser de som utelukkende mytiske skikkelser;[2] følgelig er det usikkert om han noensinne har eksistert.[1]

Navn[rediger | rediger kilde]

Navnet Numa er knyttet til latinske Numen, som betyr «guddommelig kraft». Det kan være at koblingen mellom navnet og hans religiøse politikk først ble gjort mye senere.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den romerske kongetida

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ifølge romersk tradisjon hadde Romulus grunnlagt byen, og vært dens første konge. Ved hans bortgang var det ikke avklart hvem som skulle bli hans etterfølger og arvtaker, noe som førte til et maktvakuum.[4] Senatorene løste først problemet ved å innføre et interregnum, hvor de lot makten gå på rundgang seg imellom, helt til en konge kunne velges. Enigheten falt på at folket skulle utpeke en konge, som skulle godtas av senatet. Overraskende nok falt valget på sabineren Numa Pompilius, fra sabinerbyen Cures.[3] Ifølge Plutark var Numa den yngste av Pompons fire sønner, og skal ha vært født på den dagen Roma tradisjonelt var antatt å ha blitt grunnlagt, 21. april 753 f.Kr. Han skal ha levd et sterkt disiplinert liv, og bannlyst all luksus fra sitt hjem. Titus Tatius, sabinerkonge samt Romulus' kollega, skal ha giftet bort sin eneste datter Tatia til Numa. Etter tretten års ekteskap døde Tatia, noe som førte til at Numa trakk seg tilbake til landsbygda.[5] Ifølge tradisjonen skal han ha hatt nymfen Egeria som rådgiver.[1]

Pompilius, som verken var fra senatorstanden eller byen, var godt kjent for sin kunnskap, lærdom og gudfryktighet. En utbredt historie (blant annet formidlet av Cicero for å knytte den gresk-romerske tradisjon sammen[1]) var at han hadde hatt selveste Pytagoras, den greske filosof og matematiker, som læremester; dette er derimot ikke mulig da Pytagoras levde omtrent 150 år senere.[3]

Regjering[rediger | rediger kilde]

Numa Pompilius skal ha samlet folket i et religiøst fellesskap, og etablert nye skikker, riter, nye presteskap, og kulter; han tilskrives også etableringen av en ny helligdagskalender. Følgelig tilskrives han æren for utbyggingen av Romas religiøse institusjoner. Romersk tradisjon skal ha det til at Pompilius ble gitt et skjold (kalt ancile) av romernes fremste gud Jupiter, og ble fortalt at Roma kom til å være fremgangsrik så lenge skjoldet var trygt oppbevart.[3] Skjoldet skal ha dalt fra himmelen ned på Palatinerhøyden av en Jupiter som ønsket å vise sin gunst, og spådommen om Romas skjebne sto skrevet på det.[trenger referanse] Numa skal da ha beordret konstrueringen av elleve kopier, og etablerte et eget presteskap kalt salii for å passe på de tolv hellige skjold.[3] Disse skjoldene ble båret i årlig prosesjon av de saliske prester.[trenger referanse]

Numa Pompilius gis også æren for å ha konstruert Janustemplet, til guden Janus med sine to ansikter, som var gud for dører, og i overført betydning alt som kunne lukkes og åpnes. Livius beretter om dette (1.19), og forteller at Pompilius «mente at det barske folket burde mildnes ved å venne dem av av med våpenbruk. Så han bygde Janustemplet ved enden av Argiletum som et monument for krig og fred».[3] Dette templet var antagelig et overbygg for en bro over en liten bekk ved bygrensa, og en tradisjon ble etablert der templets porter kun skal ha blitt lukket da Roma var i fred (og ikke krig).[3]

Ifølge Plutark er det også Numa Pompilius som skal ha sørget for at kalenderen ble innledet med januar, etter guden Janus; krigsmannen Romulus skal ha foretrukket Mars – derav måneden mars – mens den fromme Numa skal senere ha gitt forrang til Janus som var assosiert med jordbruk og statsbygging. Dette er en forklaring på at det virker som om romerne en gang begynte året med måneden mars.[6]

Han skal ha etablert prestenes opprinnelige konstitusjon, pontifices.[trenger referanse] I andre romerske institusjoner som ble etablert av Numa mente Plutark at han kunne se en lakonisk påvirkning, tilskrevet Numas sabinske kultur ettersom «Numa nedstammet fra sabinerne som erklærte selv at de var en koloni av lakedaimonerne».[trenger referanse]

Numa har også fått æren for å ha delt Romas territorium inn i pagi og etablert den tradisjonelle yrkeslaugene i Roma:[trenger referanse]

«Så, atskille hele folket i flere kunster og handel, han dannet selskaper av musikere, gullsmeder, tømrere, fargearbeidere, skomakere, buntmakere, messingsmeder, og keramikere; og alle andre håndverkere han satte sammen og reduserte til et selskap, pekte ut hver deres høvelige rett, råd og religiøse overhode» (Plutark)

Numa skapte også institusjonen med vestalinnene, og augurer.[1]

Plutark, på dette viset, forteller om den tidlige religionen til romerne, at den var åndelig og uten bilder. Han sier at Numa «forbød romerne å representere guddommen i formen av enten mann eller uhyre. Heller var der blant dem dannet noe bilde eller statue av guddommen. I løpet av de første hundre og sytti årene bygde de templer, og andre hellige steder, men satte ikke noen figur av noe slag i dem og sa at det var ugudelig å la det guddommelige bli representert med ting som var forgjengelig, og at vi kan ha intet begrep om gud enn forståelsen».[trenger referanse]

Bortgang og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Pompilius skal ifølge overleveringene ha dødd i 673 f.Kr.[1] Da han gikk bort ble han etterfulgt av Tullus Hostilius. Hostilius' etterfølger, Ancus Marcius, skal etter sigende ha vært Numas barnebarn.[7]

Ifølge Plutark hevder noen forfattere han fikk kun én datter, Pompilia; hennes mor blir ofte identifisert enten med Numas første kone Tatia, eller hans andre kone Lucretia. Hun skal ha giftet seg med den fremtidige første pontifex maximus Numa Marcius, og med ham brakt fram sønnen Ancus Marcius.[8] Andre forfattere hevder han fikk fem sønner, Pomponius, Pinus, Calpus, Mamercus og Numa. Fra disse skal etter sigende adelsfamiliene Pomponii, Pinarii, Calpurnii, Aemilii, og Pompilii respektivt ha ført sine aner tilbake til.[trenger referanse] Andre forfattere antar at dette var kun en form for smiger diktet opp for å skaffe seg gunst hos disse familiene.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Andersen, Øivind. (2015, 18. juni). Numa Pompilius. I Store norske leksikon. Hentet 23. mai 2016 fra https://snl.no/Numa_Pompilius.
  2. ^ Iddeng, Jon Wikene. (2013, 9. november). Tullus Hostilius. I Store norske leksikon. Hentet 23. mai 2016 fra https://snl.no/Tullus_Hostilius.
  3. ^ a b c d e f g Iddeng, s. 48
  4. ^ Iddeng, s. 47
  5. ^ Plutark: Numa Pompiliusengelsk oversettelse hos The Internet Classics Archive. Besøkt 23. mai 2016
  6. ^ Iddeng, s. 248
  7. ^ Iddeng, s. 51
  8. ^ E. Peruzzi Le origini di Roma I. La famiglia Firenze 1970 s. 142 ff.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Klassiske kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]